Thérèse Raquin (utdrag)

S. 84–87: Laurent på likhuset

En morgen fikk han seg en ordentlig forskrekkelse. Han hadde i noen minutter stått og sett på en druknet som var liten av vekst og fryktelig skamfert i ansiktet. Kjøttet var så bløtt og oppløst at det rennende vannet som skyllet over det, tok med seg stykke for stykke. Vannet som falt på ansiktet, hadde laget et hull på venstre side av nesen, og plutselig falt den helt sammen og leppene skilte seg fra hverandre så de hvite tennene vistes. Det så ut som liket brast i latter.

Hver gang Laurent trodde at han kjente igjen Camille,
var det likesom det verket og stakk i hjertet. Han ønsket jo ikke noe heller enn å finne liket til offeret sitt, men han ble fryktelig feig og redd hver gang han trodde at han hadde funnet det.

Når han var nådd til den siste rekken av stenflisene og der ikke lå noen druknet der, pustet han lettere, og han syntes han følte seg mindre kvalm. Han følte seg da som en alminnelig tilskuer som av ren nysgjerrighet likte å se på disse menneskene som hadde lidd en voldsom død og som inntok de underligste og mest groteske stillinger. Det moret ham, og spesielt når det var kvinner som likesom lå og viste frem den nakne barmen sin. Han så en gang en ung kvinne på tyve år, en pike fra folket, stor og kraftig, som så ut som hun lå og sov der på stenen. Det friske og frodige legemet hennes hadde en ualminnelig fin og skjær hvit hud. Hun lå med et smil på leppene og holdt hodet litt bøyd mens hun skjøt barmen frem på en utfordrende måte. Man kunne nesten tro det var en skjøge som lå og bød seg frem, hadde hu ikke hatt en sort stripe om halsen sin. Hun hadde hengt seg av kjærlighetssorg. Laurent stod lenge og så henne og lot blikket dvelende følge alle kroppens linjer og følte gysende et slags begjær stige op i seg.

Hver morgen mens han var der inne, hørte ban publikum komme og gå bak sig.

Likhuset er et sted, hvor det gis skuespill som gratis kan nytes av fattig og rik. Døren står åpen, fri adgang for alle. Der er folk som gjerne gjør en stor omvei for ikke å gå glipp av disse dødsforestillingene. Når sten• flisene er tomme, går de meget skuffet vekk, synes de er blitt snytt. og mumler noe mellom tennene. Men når flisene er godt besatt, når det er en riktig fin samling av menneskekjøtt, da er der riktig run, ja,kø ofte av tilskuere som vil ha seg en gratis fomøyelse; de trenger seg frem, kommer med forferdede uttrykk eller spøkende bemerkninger, klapper og piper akkurat som på teatret og forlater lokalet meget fornøyd og sier, at likhuset var riktig noe å se på idag.

Etter en ukes forløp følte Laurent nesten vemmelse ved å gå dit. Om natten drømte han om alle disse likene han hadde sett om morgenen, og det hele ble ham så motbydelig, at ban bestemte seg for at han bare ville gå dit to ganger til. Men dagen etter da han trådte inn i likhuset fikk han et voldsomt sjokk. Rett imot ham lå Camille på ryggen på en av stenflisene og stirret på ham med halvt åpne øyne.

Morderen nærmet seg langsomt glassruten, drevet dit mot sin vilje og kunne ikke løsrive sine øyne fra offeret sitt. Han hadde det ikke noe særlig vondt, han følte bare en sterk innvendig kulde og at noen lette frysninger løp nedover ryggen hans. Han hadde trodd, at han skulle ha skjelvet mere. Han ble stående uten å røre sig i flere minutter hensunken i en ubevisst beskuelse av det bilde han hadde foran seg med alle de fryktelige linjene og de skitne farvene.

Camille var motbydelig å se på. Han hadde ligget fjor• ten dager i vannet. Ansiktet hans så ennå ganske fast ut. Trekkene var bevart, det var bare huden som hadde fått en gullig skitten farve. Det magre benete, lett oppsvulmete hodet virket karikaturmessig. Håret var klistret fast til tinningene, øyelokkene var trukket opp og blottet de gustne øyestenene, de sønderbitte forvridde leppene så ut som de smilte hånlig, og litt av den sorte tungen stakk frem mellom de hvite tennene. Kroppen lignet en dynge kjøtt i oppløsning, han måtte ha lidd forferdelig. Man kunne merke, at armene ikke satt fast lenger, skulderbladene stakk ut gjennom skinnet. På det grønnlige brystet tegnet ribbenene seg som sorte bånd. Hele overkroppen var gått i forråtnelse. Benene var fastere, men føttene holdt på å falle av.

Laurent stod og betraktet Camille. Han hadde ennå aldri sett en druknet som så så redselsfull ut. Liket så dessuten så avpillet og usselt ut; det krøp likesom sammen i sin forråtnelsestilstand og dannet en ganske liten dynge. Man kunne godt ha gjettet på at dette var en kontorist med tolv hundre francs om året, ubegavet og sykelig, opfødt med medisin av sin mor. Det stakkars legemet som var vokset op mellom varme dyner, lå der og småfrøs på de kalde stenflisene.

Da Laurent endelig kunne rive seg løs fra dette synet som likesom holdt ham naglet fast til glassruten, skyndte han seg hurtig nedover gaten. Og mens han gikk, gjentok han flere ganger for seg selv: "Sånn ser han altså ut nå, og det er mitt verk". Så motbydelig han så ut. Han syntes han kunde lukte den stanken som alltid pleier å komme fra et sånt forråtnet lik, og han syntes han ikke kunne bli kvitt den.

Språket er modernisert av Åsa Abusland

Kilde

Zola, É. (1867/1952) Thérèse Raquin (T. Berge, Overs.). Gyldendal (Opprinnelig utgitt 1867).