Modelltekst: retorisk analyse av kronikk

Når du innser at også du er en del av problemet

Kronikken "Hei, jeg heter Karen og jeg er polarisert" er skrevet av leder og forsker Karen Landmark. Teksten handler om at forfatteren prøver å forstå seg selv og sin egen rolle i den økende polariseringa i samfunnet. Teksten er både personlig og reflekterende, og viser hvordan vi alle kan bli mer åpne og nysgjerrige.

Når det gjelder den retoriske situasjonen, er det viktig å legge merke til at kronikken er skrevet i ei tid der samfunnet er sterkt preget av polarisering, særlig på sosiale medier. Forfatterens påtrengende problem er at hun opplever samfunnet rundt seg som polarisert, og hun bruker seg selv som eksempel. Hun henvender seg til mennesker som følger med i samfunnsdebatten, deler meninger på nett eller diskuterer politikk og verdier. De er det retoriske publikummet. Målet er nok å nå fram til både dem som er på hennes "side" og dem som mener det motsatte av henne. De tvingende omstendighetene her er at samfunnet polariseres, fordi diskusjoner fort blir til krangling mellom grupper som ser ned på hverandre. Ifølge Landmark lever vi ei tid der algoritmene er med på å forsterke uenighet, dyrke konflikter og skape illusjonen av to fronter som aldri kan møtes. Det må vi gjøre noe med.

Forfatteren bygger etos ved å være ærlig og selvkritisk. Hun later ikke som om hun vet alt, men viser at hun prøver å lære. Når hun forteller at hun omgir seg med folk som mener det samme som henne, virker hun ekte og til å stole på.

Det styrker også etos at hun bruker selvironi når hun beskriver "kaninhullet" sitt med "grønne planter, bokhyller og dansk design". Dette gjør at hun framstår som menneskelig og sympatisk. Hun viser videre kunnskap ved å vise til forskning. Dette gir teksten faglig tyngde og er med på å styrke troverdigheten hennes. I tillegg refererer hun til psykologen Jonathan Haidt og dokumentaren White Right: Meeting The Enemy. Et slikt lån av autoritet har også en etosappell.

Forfatteren bruker mange virkemidler for å påvirke leserens følelser, altså patos. Hun skriver i jeg-form, noe som gjør teksten personlig og nær. Vi kommer tett på tankene hennes. Hun beskriver følelser som frykt, forakt og håp. Videre bruker hun kontraster som "oss og dem" for å vise hvor splittet vi kan være. Slike språklige virkemidler er typiske for den skjulte argumentasjonen som skal nå fram til følelsene våre.

Mot slutten forteller hun om filmskaperen Deeyah Khan, som møter ekstreme mennesker med ro og nysgjerrighet. Denne historien vekker både håp og respekt, fordi den får leseren til å tro at det er mulig å møtes med forståelse i stedet for hat. Dette grepet har også patosappell, fordi det skal få oss til å få positive tanker om framtida.

For å styrke logosappellen bruker forfatteren eksempler og forklaringer som gjør teksten logisk og lett å forstå. Hun viser hvordan hjernen vår søker bekreftelse på det vi allerede tror, og kaller det "bekreftelsesbias". Hun forklarer også hvordan sosiale medier og algoritmer forsterker sinne og uenighet. Slik viser hun kunnskap om temaet hun skriver om.

Språket hennes er rolig, personlig og reflektert. Hun bruker spørsmål som "Ser jeg fortsatt mennesket bak meningen?" for å få leseren til å tenke selv. Dette gjør teksten både engasjerende og tankevekkende.

Forfatteren bruker altså flere grep som støtter de tre appellformene. Selvironi og jeg-form styrker troverdigheten (etos). Følelsesladde ord, kontraster og små fortellinger skaper følelser hos leseren (patos). Fagbegreper, eksempler og retoriske spørsmål får teksten til å virke gjennomtenkt og fornuftig (logos).

Avslutninga får en tydelig patosappell når hun til slutt skriver at "det finnes bare oss". Dette er ei kort, men sterk setning som oppsummerer budskapet: Vi må slutte å se på hverandre som fiender og begynne å lytte. Ved å henvende seg slik direkte til leseren, ønsker hun å avslutte med å vekke håp og inkludere leseren i dette "vi-et".

Gjennom troverdighet, følelser og fornuft skaper forfatteren en tekst som både er klok og håpefull. Hun får leseren til å tenke over hvordan vi alle kan bidra til mindre polarisering og mer forståelse mellom mennesker.