Tett på Knausgårds virkemidler
Knausgård har valgt å gi alle essayene i samlingen[1] en kort tittel. Alle titlene er objekter som er kjent for de fleste, som veps, epler og oppkast. Hvordan klarer han skrive kreativt om noe som er en del av hverdagen vår? Vi har funnet noen sitat som viser innfallsvinkler og språklige virkemidler Knausgård bruker. I noen av eksemplene vil du se at han bruker flere virkemidler samtidig.
Knausgård beskriver ofte konkrete episoder og erfaringer. Noen steder farger han beskrivelsene med adjektiver og adverb:
“I alt fem veps begynte å fly rundt meg. Jeg forsøkte å vifte dem bort med den venstre hånden, forsiktig for ikke å falle, men det hjalp selvfølgelig ingenting. De stakk meg ikke, men de nærgående bevegelsene og den iltre summingen var nok til at jeg klatret ned og tok en sigarett mens jeg funderte på hva jeg skulle gjøre” ("Veps" s. 26).
“Selv har jeg tørket opp alle former av oppkast, fra hundens, kattens og barnas til mitt eget [...]” ("Oppkast" s. 194).
Flere av beskrivelsene er detaljerte. De er alltid ikke rendyrket objektive. De kan ha noen ladde ord:
“Av en eller annen grunn er fruktene i Norden enkelt tilgjengelige, med bare et tynt, lett gjennombitbart skall over fruktkjøttet [...]” ("Epler" s. 21).
“Vepsen har en todelt kropp, hvor den bakre er formet som en slags svakt avrundet kjegle, med en glatt og blank overflate, mens den fremre er rundere og bare tredjedelen så stor, samtidig som det er fra bena følehornene går ut” ("Veps" s.52).
Knausgård beskriver hva objektet betyr for han:
“Det er fortsatt utenkelig for meg å kaste en epleskrott, og når jeg ser barna mine gjøre det – av og til kaster de halvspiste epler – fylles jeg av indignasjon [...]” ("Epler" s.22).
Knausgård bruker blant annet adjektiver, kontraster, sammenligninger og metaforer for å få fram sanseopplevelser:
“Å bite av et stykke av skallet på toppen av appelsinen, og kjenne den bitre smaken i et kort sekund skyte ut i munnhulen [...]” ("Epler" s.21).
“[...] den nesten eksplosive frigjøringen av eplets skarpe, friske og syrlige, men likevel alltid også søte smak i munnen [...]” ("Epler" s.22).
Når Knausgård beskriver objekter, bruker han gjerne kontraster og sammenligninger. Kontrastene framheves ved å bruke positivt og negativt ladde ord:
“Det er nesten som om man først er i tempelets søylegård og langsomt beveger seg mot det innerste rommet, når tennene biter gjennom den tynne, blanke hinnen [...]” ("Epler" s.21).
“Av en eller annen grunn er fruktene i Norden enkelt tilgjengelige [...], mens fruktene som vokser lenger sør, ofte er dekket av tykke, uspiselige skall [...]” ("Epler" s.21).
“[...] en død flue, lett og tørr som som et lite avfalt blad fra en blomst” ("Fluer" s.197-198).
Flere steder i essayene kommer det lange setninger og filosofiske betraktninger. Knausgård refererer gjerne til filosofer og kunstnere:
“[...] for fluene er det samme hvem som er flue, bare det er fluer.” [...] “Om de forstår hva som skjer, aner jeg ikke, men de oppfører seg som om de gjør det [...] ("Fluer" s.198-199).
“Og kanskje var det dette Leonardo Da Vinci tenkte på da han i sine notatbøker skrev at fluene var de dødes sjeler” ("Fluer" s.199).
I flere essay er jeg-et i kamp med objektet. Det byr på utfordringer, enten fysisk eller mentalt:
“Jeg pleier å la dem i fred, til de blir så mange at jeg plutselig kan miste besinnelsen og begynne å drepe dem med fluesmekkeren” ("Fluer" s.197).