Rødhette og ulven

Den tidligste trykte versjonen av eventyret finner vi i Charles Perraults Contes de ma mère l'Oye ("Gåsemors fortellinger") fra 1697. Hovedforskjellen mellom den franske og den tyske varianten er at i Perraults utgave ber ulven Rødhette om å komme opp i senga til ham, og hun kler av seg og kryper opp til ham. I motsetning til i Grimms versjon har ikke ulven kledd seg ut som bestemor. Eventyret ender med at ulven eter Rødhette. (Bettelheim, 1992).

Teksten er gjengitt fritt etter Brødrene Grimm:

Det var en gang en søt liten jente som alle var glad i, og den som var aller mest glad i henne, var gamle bestemor. En gang fikk den vesle jenta en rød fløyelshette av bestemor. Og den kledde henne så godt at hun støtt ville gå med den. Derfor kalte de henne Rødhette.

En dag ropte mor: "Kom hit, Rødhette! Bestemor er syk og trenger noe å styrke seg på, så nå skal du gå til henne med kaker og vin. Lov meg å gå pent og forsiktig og holde deg på veien, for ellers kan du falle og slå i stykker flaska. Og når du kommer inn i stua til bestemor, må du hilse pent med det samme, og ikke kikke rundt i alle krokene først".

Rødhette lovet alt det mor bad om, og så gikk hun. Bestemor bodde i en liten stue inne i skogen, en halv times vei fra landsbyen.

Da Rødhette var kommet et lite stykke inn i skogen, møtte hun ulven. Men hun visste ikke hvor stygt et dyr ulven var, så hun ble ikke det grann redd.

"God dag, Rødhette", sa ulven.
"God dag", sa Rødhette.
"Hvor skal du hen så tidlig, Rødhette?"
"Jeg skal til bestemor."
"Hva har du i kurven din?"
"Kaker og vin. Vi bakte i går, og nå skal bestemor få litt godt, for hun er syk og ligger til sengs."
"Hvor bor bestemor, da?"
"Du vet hvor de tre store eiketrærne står, et stykke lenger inn i skogen?" sa Rødhette. "Den stua som står under eiketrærne, er bestemors."

Ulven sa ikke noe mer, men den tenkte for seg selv: "Dette skal bli en riktig godbit for meg!" Den slo følge et stykke, og så sa den: "Se på alle de nydelige blomstene, Rødhette! Du ser jo ingen ting når du går slik rett bortover veien. Jeg tror ikke du hører fuglesangen engang! Du går akkurat som om du skulle på skolen."

Nå begynte Rødhette å se seg omkring. Hun så sommersola som danset mellom trærne, og alle de vakre blomstene som vokste tett i tett der inne. "Jeg vil plukke en bukett til bestemor, så blir hun nok glad", tenkte hun. "Det er så tidlig ennå, så jeg kommer sikkert hjem før det blir mørkt."

Og så gikk hun bort fra veien og innover i skogen for å plukke blomster. Hver gang hun hadde tatt en blomst, syntes hun at en enda penere en stod litt lenger borte. Den måtte hun også ha, og slik kom hun dypere og dypere inn i skogen. Men ulven gikk like til bestemors hus og banket på.

"Hvem er det?" spurte bestemor.
"Det er Rødhette som kommer med vin og kaker til deg. Lukk opp!" sa ulven.
"Trykk bare på dørklinken", sa bestemor, "for jeg orker ikke å stå opp".

Ulven trykte på klinken, og døra sprang opp. Uten å si et ord fór ulven like bort til senga og slukte hele bestemor. Så tok den på seg klærne hennes, satte nattkappen på hodet, la seg i senga og trakk omhenget godt for.
Imens gikk lille Rødhette ute i skogen og plukket blomster. Da hun hadde plukket så mange at hun ikke kunne bære flere, husket hun at hun skulle gå like til bestemor. Hun skyndte seg videre, og det varte ikke lenge før hun kom til den vesle stua under eiketrærne.

Døra sto åpen, og det syntes hun var rart. "God morgen!" ropte hun, men ingen svarte. Omhenget var trukket for senga, og da hun ikke hørte noen verdens ting, gikk hun bort og trakk det fra. Der lå bestemor! Nattkappen hennes var trukket helt ned over ansiktet, og hun virket så underlig.

"Men bestemor, hvorfor har du så store ører?" spurte lille Rødhette forskrekket.
"For at jeg skal høre deg bedre, barnet mitt."
"Men bestemor, hvorfor har du så store øyne?"
"For at jeg skal se deg bedre."
"Men bestemor, hvorfor har du så store hender?"
"For at jeg skal kunne gripe fatt i deg."
"Men bestemor, hvorfor har du så stor munn?"
"For at jeg skal kunne ete deg!"

Og så fór ulven opp av senga og slukte stakkars vesle Rødhette. Men nå var ulven så mett at den nesten ikke kunne røre seg. Derfor la den seg opp i senga igjen og sovnet. Og den snorket så høyt at en jeger som gikk forbi, hørte det. "Kjære, at den gamle kona snorker slik, da?" tenkte han. "Jeg får nok gå inn og se om det er noe i veien med henne."

Så gikk han inn i stua, og da han kom bort til senga, fikk han se ulven som lå der. "Jasså", sa han, "er det slik det henger sammen! Det var riktig godt jeg fant deg, for deg har jeg lett lenge etter, styggen". Han skulle til å skyte, men så kom han til å tenke på at ulven kanskje hadde slukt bestemor. Tenk om han kunne redde henne! Han la fra seg børsa og tok fram en stor kniv, og så ga han seg til å skjære opp magen på ulven mens den lå der og sov.

Han hadde ikke gjort mer enn et par snitt, før den røde hetta stakk fram. Han skyndte seg å gjøre et par snitt til, og der sprang vesle Rødhette ut av magen på ulven. "Å, jeg var så redd, så redd!" sa hun. "Det var så skrekkelig mørkt inne i ulven!"

Så kom gamle bestemor fram. Hun levde ennå, men det var nesten ikke pust igjen i henne. Nå hentet Rødhette noen digre steiner, som de fylte maven til ulven med. Da ulven våknet, ville den springe sin vei, men steinene var for tunge, så den ramlet over ende og døde.

Nå ble de så glade alle tre! Jegeren tok ulveskinnet og gikk hjem. Bestemor spiste kakene og drakk vinen som Rødhette hadde hatt med i kurven, og da følte hun seg straks mye bedre. Men vesle Rødhette tenkte: "Jeg skal aldri mer glemme det jeg har lovet mor, for da går det bare galt!"