Samisk litteratur
Den samiske litteraturen har ingen lang skriftlig tradisjon. I boka Lapponia fra 1673, som er den første større beskrivelsen av samene og samekulturen, er det tatt med to joiker. Bortsett fra disse to joikene har vi nesten ikke noen nedskrevne samiske tekster før på 1900-tallet.
Det som har vært bærende i den samiske kulturen er den muntlige fortellertradisjonen, og da særlig joiken. Joiken er en karakteristisk lyrisk sjanger som er særegen for den samiske kulturen. Den skal synges (joikes), og den kan på mange måter karakteriseres som brukslyrikk, det vil si tekster som brukes i konkrete situasjoner som brylluper, gravferder eller andre markeringer.
Ofte blir joikene dikta til konkrete mottakere, noe som forutsetter at publikum kjenner personen som joikes (det heter egentlig "å joike noen!). Det er også vanlig at det joikes om livet på vidda og om kjærligheten til naturen og til reinflokken.
Fra starten av 1700-tallet blei samene utsatt for stort press fra den norske majoritetsbefolkninga. Misjonærer arbeida for å omvende samene fra “hedensk kultur og tro” til kristendommen. En konsekvens av dette arbeidet var at joiken blei forbudt, for joiken hadde også en religiøs funksjon i den samiske kulturen.
Utover på 1800-tallet forsterka de norske myndighetene arbeidet sitt med å fornorske samene. Samiske barn skulle lære seg norsk på skolen, og ei stadig sterkere regulering av eiendom og landområder i de nordligste fylkene gjorde det vanskelig for samene å opprettholde sin tradisjonelle nomadiske livsstil der de fulgte reinflokkens vandringer på vidda.
På starten av 1900-tallet fikk den skriftlige samiske litteraturen et lite oppsving. Diktsamlinger, noveller og romaner blei gitt ut, både på samisk og på norsk. Denne oppblomstringa blei dessverre kortvarig, og først på 1980-tallet økte tallet på samiske bokutgivelser igjen.
På 1970-tallet skjedde det avgjørende endringer i forholdet mellom den samiske minoritetsbefolkninga og den norske majoriteten. Startskuddet for denne endringa gikk med Alta-saken. I 1968 kom NVE (Norges vassdrags- og energidirektorat) med de første planene for et kraftverk i Alta-vassdraget. Ei slik utbygging ville blant annet fått store konsekvenser for reinens beitemarker, og planene blei derfor møtt med sterke protester.
Da Stortinget likevel vedtok utbygging i 1978, brukte utbyggingsmotstanderne både demonstrasjoner, sulteaksjoner og sivil ulydighet for å markere motstanden sin. Selv om kraftverket til slutt blei bygd, førte Alta-aksjonen til ei politisk oppvåkning i den samiske befolkninga og til ei sterk endring av norsk samepolitikk. I løpet av 1980-tallet fikk grunnloven et tillegg om vern av samisk kultur og språk. Det blei oppretta et samemanntall og et sameting valgt av og blant samer. Samisk språk blei likestilt med norsk i det samiske språkforvaltningsområdet. Dette området omfatter i dag ti kommuner i Finnmark, Troms, Nordland og Trøndelag.
Den langvarige og harde fornorskingspolitikken hadde alvorlige konsekvenser for samene. Mange samer hadde mista sitt samiske morsmål. Det var dessuten vanskelig å opprettholde en tradisjonell samisk livsstil, og mange skamma seg over sitt samiske opphav. Siden 1970-tallet har det heldigvis vært gjort et betydelig arbeid for å løfte fram den samiske kulturen. Minnebøker om tidligere tider og protestbøker som problematiserte og viste fornorskingspolitikkens konsekvenser, blei derfor vanlige sjangrer i den samiske litteraturen. Både den muntlige og den skriftlige samiske litteraturen tematiserer ofte tapet av språk og identitet, og hvordan dette tapet kan være forbundet med en følelse av skam.
På 1970- og 1980-tallet blei det grunnlagt samiske forlag og samiske forfatterforeninger. Dessuten begynte Norsk kulturråd å støtte utgivelser av samisk litteratur. Det førte til at tallet på samiske bokutgivelser økte. Den mest kjente forfatteren fra perioden 1970–2000 er Nils Aslak Valkeapää, som også fikk Nordisk Råds litteraturpris i 1991. Oppblomstringa av litteraturen har vært viktig for å heve statusen til den samiske kulturen og for å gjøre samer stolte av sin samiske bakgrunn og identitet.
Den samiske befolkninga i Norge i dag er ei sammensatt gruppe: Det fins mer enn 40 000 samer, og færre enn ti prosent av disse driver med reindrift.
Et trekk ved samisk samtidslitteratur er da også en vilje til å utforske hva det vil si å være same i dag. Forfatter Sigbjørn Skåden, som blir intervjua i videoen, er en representant for ei slik utvikling. Han vil finne de samiske fortellingene som ikke er fortalt før, som for eksempel historien om å være same og homofil, eller å være same i hovedstaden, med et liv langt unna det tradisjonelle jakt-, fangst- og reindriftssamfunnet som står så sentralt i samisk kultur og tradisjon.