Før du leser

Se nærmere på disse fagbegrepene før du leser teksten:

Frase: En frase er ett ord eller flere ord som hører sammen: I setningen Den gamle mannen går til stranden er det tre fraser: "Den gamle mannen", "går" og "til stranden".
Kjerne: Kjernen i en frase er det viktigste ordet. I setningen Den lille jenta er på kino er "jenta" kjernen i substantivfrasen "den lille jenta", mens "kino" er kjernen i preposisjonsfrasen "på kino".
Substantivfrase: En substantivfrase er en frase som har et substantiv som det viktigste ordet. I frasen "den gamle mannen" er substantivet "mann" kjerne.
Preposisjonsfrase: En preposisjonsfrase er ett eller flere ord der preposisjonen er kjernen, altså det viktigste ordet. Eksempler på preposisjonsfraser er "til mannen" i setningen Bilen til mannen er grønn og "på kino" i setningen Vi skal på kino.
Bestemmer: En bestemmer er en del av en substantivfrase som forteller hvor mange det er av substantivet. "En", "flere" og "alle" er eksempler på bestemmere: Jeg ser en gutt og flere jenter. Alle spiller fotball. Bestemmere kan også fortelle hvem som eier noe: Det er min bil.
Samsvarsbøying: Samsvarsbøying betyr at ord som hører sammen, skal stå i samme form. Et eksempel på samsvarsbøying er "en liten gutt" og "den lille gutten". I den første frasen står adjektivet i ubestemt form (liten) siden substantivet (gutt) gjør det. I den andre frasen står både adjektivet (lille) og substantivet (gutten) i bestemt form.

Hva er en bestemmer?

En bestemmer er ord som står sammen med substantivet og forteller hvor mange det er av noe, eller hvem som eier noe:

Hvor mange det er av noe:

Jeg har en katt.
Vi har flere katter.
Alle kattene er hjemme nå.

I disse setningene er "en", "flere" og "alle" bestemmere. De hører til ordklassen determinativ. Veldig ofte er bestemmere determinativ, eller bestemmerord, som vi også kan kalle dem.

Hvem som eier noe:

Det er mi veske.
Nei, veska di er der borte. Det er mi veske.

I disse setningene er "mi" og "di" bestemmere. Også disse hører til ordklassen determinativ.

Bestemmere før og etter substantivet

På norsk kan bestemmere stå både foran og etter substantivet i en substantivfrase. I frasen "Den snille gutten min" har kjernen, gutten, en bestemmer foran, den, og en bestemmer bak, min.

Eiendomsord

Eiendomsord er eksempler på bestemmere som kan stå både foran og bak substantivet. Se på hans og hennes i disse to setningene:

Det er hennes bok, men det er hans blad.
Det er boken/boka hennes, men det er bladet hans.

Som du ser, kan du på norsk ha bestemmeren "hennes" og "hans" både før og etter substantivet, her "bok" og "blad".

Bestemt eller ubestemt form?

Men legg merke til at når eiendomsordet står foran substantivet, skal substantivet stå i ubestemt form: "hennes bok_" og "hans blad_". Når eiendomsordet står etter substantivet, skal det stå i bestemt form: "boka hennes" og "bladet hans".

Samsvarsbøying

I substantivfrasen skal du bruke samsvarsbøying. Det betyr at du skal bøye ordene i substantivfrasen i kjønn og tall. Det er substantivet (kjernen) som bestemmer hvilken form bestemmeren (eiendomsordet) skal ha:

Det er gutten min. (hankjønn entall)
Det er jenta mi. (hunkjønn entall)
Det er huset mitt. (intetkjønn entall)
Det er skoene mine. (flertall)

Sin, sitt og sine

Determinativen sin blir også brukt som etterstilt bestemmer når vi forteller at noen eier noe. Vi bøyer sin i kjønn og tall.

Det er dama si veske.
Det er dama sin bil.
Det er dama sine sko.

I disse setningene viser sin tilbake på det som er objektet i setningen, altså "dama". Det forteller at dama eier noe. I den første setningen står det si fordi "veske" er hunkjønn, i den andre står det sin fordi bil er hankjønn, mens det i den siste setningen står sine fordi "sko" er flertall.

Du bøyer altså sin etter substantivet det står foran.

Preposisjonsfrase som bestemmer

Det etterstilte bestemmerleddet kan også være en preposisjonsfrase. Vi bruker ofte preposisjonen til etter kjernen (substantivet) for å fortelle om eiendomsforhold:

Huset til onkel er stort.
Onkelen til Adam bor i Oslo.
Jeg besøkte den nye kona til pappa.

Oppsummering

Når vi snakker om eiendom, altså at noen eier noe, er det vanlig å bruke etterstilt bestemmer på norsk. Vi gjør det med determinativ og preposisjonsfraser:

Determinativ:

Onkelen min er snill.
Det er gutten sin sykkel.

Preposisjonsfraser

Når vi forteller om eiendom med preposisjonsfraser, bruker vi ofte preposisjonen til:

Armen til dama er brukket.
Hagen til Anna er veldig fin.

Gå videre i læringsstien for å øve deg på å lage substantivfraser med etterstilt bestemmer.