Fagartikkel

Det-setninger

Norske setninger må alltid ha et subjekt. Derfor er det vanlig å bruke det upersonlige ordet "det" som subjekt i mange setninger: "Det regner", "Det kommer noen" og "Det er greit!". Her kan du lære mer om upersonlige det-setninger.

Smilende dame i rød regnjakke lukker øynene og tar imot regnet. Foto. — "Det regner!" I mange språk går det an å droppe subjektet og bare si "Regner!". Men siden norsk har subjektstvang, blir det riktige å si "Det regner!".

Før du leser

Disse fagbegrepene blir brukt og forklart i teksten:

Subjekt: Subjekt er den som utfører en handling i en setning. I setningen "Muhammed drikker vann" er "Muhammed" subjekt.
Subjektstvang: Subjektstvang betyr at alle setninger må ha et subjekt. Norsk og tysk er eksempler på språk med subjektstvang. I disse språkene heter det "Det regner" og "Es regnet". Mange andre språk trenger ikke subjekt, og vi kan bare si "Regner".
Upersonlige setninger: Upersonlige setninger er setninger som har et subjekt som ikke viser til en person eller en ting i den virkelige verden. I setningen "Det regner" er ikke subjektet "Det" en person eller en gjenstand. Derfor kaller vi det en upersonlig setning.

Hva er subjektstvang?

At norsk har subjektstvang betyr rett og slett at du må ha et subjekt i setningen. Se for eksempel på samtalen under. Legger du merke til hvordan ordet "det" blir brukt som subjekt?

- Det regner!
- Ja, men i går snødde det.
- Ja, det gjorde det ja!
- Jeg synes det er så deilig når det er sol, jeg.
- Ja, det er fint med litt varme.

Hvordan ville samtalen over vært på førstespråket ditt? Prøv å oversette og legge merke til hva som skjer med ordet "det" i oversettelsen.

Upersonlige setninger

Det alle setningene over har til felles, er at de ikke har et tydelig subjekt. Derfor kaller vi dem upersonlige setninger. For hvem er det egentlig som handler når vannet drypper ned fra himmelen?

Siden norsk har subjektstvang, blir "det" rett og slett brukt som subjekt i setninger som ikke trenger noe subjekt:

Det regner.
Det er så vondt!
Det blåser.
Det iser på bakken.

Setninger som ikke er upersonlige

En gutt hopper fra en klippe ned i vannet. Foto — "Gutten hopper." I denne setningen er det tydelig hvem som handler: "Gutten" er subjekt.

Hvis du sammenlikner det-setningene med setningene under, vil du se at subjektet er en person eller en gjenstand. Derfor sier vi at disse setningene er personlige. Subjektet står først i setningen:

Gutten hopper.
Jeg er syk.
Bilen kjører.

I disse setningene er det tydelig hvem eller hva som "handler" eller "er". Det er "gutten" som hopper, "jeg" som er syk og "bilen" som kjører.

Plassering av "det"

"Det" i upersonlige det-setninger skal stå på samme sted som subjektet står i setninger som ikke er upersonlige. Derfor står det ofte først i setningen

Men på norsk er det også vanlig å ha andre ledd, for eksempel adverbialet, først. Da må det stå etter verbalet. Dette er på grunn av V2-regelen: