Digital film
I filmen Mad Max – Fury Road (2015) brukes visuelle effekter og digitale karakterer for å skape et overbevisende filmunivers.
Visuelle effekter (VFX) er en samlebetegnelse på digitale metoder og teknikker som brukes etter at man er ferdig med å filme de ulike scenene i en filmproduksjon. De legges altså på i dataprogrammer i postproduksjonen eller etterarbeidsfasen og gjør det mulig for filmskaperne å fortelle historier som tidligere ikke kunne blitt formidlet på samme måte. De kunne ha vært for dyre å produsere, eller det ville vært nesten umulig å filme dem. For eksempel kan det dreie seg om for store og kompliserte filmsett eller monstre som ikke ville framstått som troverdige uten denne teknikken.
Flere filmskapere har etter 2000-tallet fått tilgang til VFX-programvare. Teknikkene brukes derfor også i mer uavhengige filmproduksjoner og ikke bare i filmer med stort budsjett.
Det er flere typer visuelle effekter:
- animasjon
- fargekorreksjon, for å justere filmens fargemessige uttrykk
- partikkelsimulering, digital teknikk for å lage for eksempel snø, ild eller regn
- bevegelsesssensorer for å lage digitale karakterer (capture motion – capture performance)
I postproduksjonen sammenstilles de forskjellige visuelle effektene med filmopptakene som er gjort på filmsettet. Dette kalles composition (eng.). Prinsippene bak denne måten å lage film på er ikke ny, men ny teknologi gjør at publikum i større grad har vanskeligheter med å skille mellom hva som er virkelig, og hva som for eksempel er animert og lagt på i postproduksjonen.
Visuelle effekter og spesialeffekter
Visuelle effekter er ikke det samme som spesialeffekter. Spesialeffekter er effekter som brukes på settet, altså der man gjennomfører filmopptaket. Pyroteknikk og eksplosjoner er eksempler på dette. De visuelle effektene til en film legges på etter at filmopptakene er ferdige, altså i postproduksjonen.
I filmen War for the Planet of the Apes fra 2017 brukes en teknikk som på engelsk kalles capture motion – capture performance. Dette brukes for å skape troverdige digitale karakterer. Spesialbygde kroppsdrakter og ansiktssensorer fanger bevegelser og ansiktssuttrykk til virkelige skuespillere. Dette settes så sammen til en digital karakter i postproduksjon.
Denne teknikken ble brukt for å lage Star Wars-karakteren Jar Jar Binks og fikk sitt gjennombrudd med karakteren Gollum i Peter Jacksons Ringenes herre-trilogi.