Hva er kjemiske bindinger?

Kjemiske bindinger er de kreftene som holder atomer, ioner og molekyler sammen. Kreftene oppstår når motsatte ladninger tiltrekkes av hverandre. Dette gjør at grunnstoffene kan kombineres på mange ulike måter og gi oss ulike forbindelser som vann, DNA, enzymer, plast, karbondioksid og mange millioner andre.

Bindingene mellom atomer eller ioner er sterke bindinger. Vi deler dem inn i tre typer:

• ionebinding

• elektronparbinding

• metallbinding

Når metaller gir fra seg elektroner til ikke-metaller, dannes det ionebindinger. Stoffene blir ioner, og de motsatte ladningene tiltrekkes av hverandre. Ett eksempel er natriumklorid, der positive natriumioner og negative kloridioner holdes sammen på grunn av de tiltrekkende kreftene mellom de motsatte ladningene.

Elektronparbinding oppstår når to ikke-metaller deler på elektroner, slik som i hydrogenmolekylet. Hvis atomene deler likt på elektronene, får ikke forbindelsen en ladning utad. Da blir forbindelsen upolar, slik som i oksygenmolekylet. Hvis ett av atomene trekker mer på elektronene, blir forbindelsen polar, slik som er tilfellet i vannmolekylet.

Metallbindinger finner vi i metaller, der positive metallioner tiltrekkes av en elektronsky som er felles for alle metallionene.

Krefter som virker mellom molekyler, er svakere enn krefter som virker innad i molekyler. Vi kaller disse bindingene for svake bindinger. Disse bindingene er avgjørende for egenskapene til stoffer, slik som om de er i fast eller flytende form eller i gassform. Bindingene mellom vannmolekyler kalles hydrogenbindinger og er et eksempel på slike svake bindinger.