Slakting av rein

Slaktinga er en systematisk prosess. Reindriftsutøveren må sørge for at alt som skal brukes av reinen, er intakt etter slakting. Slakteren bør ha kunnskap om reinens biologi, om hvordan reinkroppen er bygd opp, og om hva de ulike delene av reinen skal brukes til. Det gjelder både det som skal videreforedles som duodji, skinn og bellinger, og det som skal brukes til mat.

Skinnet må bearbeides før det kan sys. Det skal prepareres, skrapes, mjukes og barkes. Færre og færre unge har kunnskaper og ferdigheter som gjør dem i stand til å jobbe med skinn og bellinger i dag. Det er for det meste de eldre kvinnene som kan sy skaller, pesk og gisttat (skinnvotter), bellinger, skinnbukser, lue, belte og andre bruksting som mat- og kaffesekk (niesteseahkka, gáfeseahkka).

Nisterein er rein som slaktes for reindriftssamenes eget behov. Nisterein slaktes som oftest om vinteren. Slaktinga av vår- og sommermat skal foregå i februar måned, og da ved nymåne. Reinen som skal slaktes, må ha slik kvalitet at den er minst jolin – det må altså være en rein som er i godt hold.

Det beste reinkjøttet får man fra rein som er hentet rett fra flokken på beite. Det er viktig at reinen avlives rett etter at den er fanget, og den kan slaktes nær gjeterhyttene på vinterbeiteområdet, hjemme i bygda eller andre steder.

Etter at reinen er fanget og avlivet, legges reinskrotten i ei avlang grop i snøen eller på en slede slik at den ikke ble skitten. Man kan også legge kvister under skrotten for at reinkjøttet ikke skal bli ureint. Så fjerner slakteren skinnet forsiktig, men bestemt, fra kroppen og leggene (bellingene). Dette kalles njaldit på nordsamisk. Man må være veldig forsiktig med kniven under slaktinga slik at verken skinnet eller bellingene blir ødelagt. Bellingene skal brukes enten til skaller eller skinnbukser.

Når reinen er flådd, åpnes magen for å ta ut formagen, tarmer og blod. Dette må gjøres veldig forsiktig slik at magesekken ikke sprekker. Reinens mage består av formagen (nettmagen, vomma og bladmagen), løypemagen (som inneholder nedbrutt plantemateriale) og tynntarm, blindtarm og tykktarm. Reinens tarmer har alltid vært viktig som mat for reindriftssamene og andre.

Reindriftsutøvere som slakter, har kunnskap om reinens mage og vet at dersom de med kniven eller hånda lager rift i magen så den sprekker, kan mageinnholdet renne ut på kjøttet og ødelegge det. Prosessen videre er å øse ut blodet fra slaktet og over i ei bøtte eller et annet kar. Her er det viktig å røre i blodet slik at det ikke koagulerer. Koagulert blod kan ikke brukes. Etter at lever og andre indre organer er tatt ut, kan skrotten henges på et kaldt sted og parteres.

Før i tida hadde reindriftssamene mange regler for hvordan slaktinga av nisterein skulle foregå. Enkelte reindriftssamer følger disse reglene også i dag. Noen av reglene er av praktisk art, mens andre kan sies å være overtro. Et eksempel på en praktisk regel er at man ikke skulle knekke bein i reinen man slaktet. Man kunne komme til å kutte seg på beinet, eller man kunne sette det fast i halsen når man seinere spiste kjøttet.

Når det gjelder spådommer, er en forestilling knyttet til en hinnepose/hinnesekk på ca. 1,5–2 cm (čođgi). Posen ligger i vomsekken under isteret (leavssosbuoidi). Den er enten full av hår, talg eller væske (melk) og skal bringe lykke. Hårposen (guolgačođgi) bringer rikdom, talgposen (buoidečođgi) varsler om feit rein, og melkeposen (mielkečođgi) forteller at man får mange simler som dier kalver. Hinneposen bør oppbevares på et sted der den ikke blir ødelagt, for eksempel i giisa/kiste sammen med andre dyrebare ting.