Terrorisme og mediestrategi

NB! Innholdet i dette avsnittet er et utdrag av en artikkel i Store norske leksikon skrevet av professor Nick Sitter ved Handelshøyskolen BI.

Terrorisme er bruk av vold mot sivile for å skape frykt og dermed påvirke politikk. Terrorisme er derfor en politisk strategi som kombinerer vold og kommunikasjon. Å skremme befolkningen og påvirke regjeringer er vel så viktig som å påføre skade.

Til tross for det store mangfoldet i terrorisme er det tre fellestrekk som går igjen:

• For det første angriper terrorister staten. Fordi de fleste grupper betrakter sin kamp som en form for geriljakrig mot overmakten, må de finne en måte å bruke statens styrke mot seg selv på. I praksis betyr dette å få staten til å slå hard tilbake og øke konfliktnivået.

• For det andre angriper terrorister samfunnet. Her er formålet å polarisere, eller for å bruke Den islamske staten (IS) sitt uttrykk, «å eliminere gråsonen». Denne strategien går ut på å dele samfunnet i «oss» og «dem», og dermed gjøre demokrati umulig.

• For det tredje har angrep betydning for terroristenes medlemmer og sympatisører. Det å fortelle en overbevisende historie om undertrykkelse og hevn er derfor en viktig del av de fleste angrep, enten det er for å rekruttere mye medlemmer eller oppfordre til at andre fører kampen videre.

Kilde: Sitter, N. (2021). Terrorisme. I Store norske leksikon. Hentet 2. november 2021 fra https://snl.no/terrorisme

Terrorist eller frigjøringshelt?

Terrorister er «illegal stridende». De bruker vold uten at dette er definert som legitim (lovlig) vold i samfunnets tjeneste. Terroristenes aksjoner rammer ofte tilfeldige samfunnsborgere, og de fleste vil derfor se på terrorister som kyniske mordere og kriminelle.

Men hva med dem som kjemper mot en stat som undertrykker og forfølger sine innbyggere? Er de terrorister, eller er de tvert imot frigjøringshelter? Det kommer helt an på øyet som ser. De siste årene har vi sett mange eksempler på at merkelappen «terrorist» brukes av makteliten for å sverte og kneble politiske motstandere.

Terrorhandlinger får stor oppmerksomhet i mediene fordi disse hendelsene oppfyller alle kriteriene for nyhetsverdi. Hendelsene er sensasjonelle og konfliktladede og appellerer sterkt til følelsene våre.

For gruppa som står bak terrorhandlingen, er en massiv mediedekning avgjørende for å lykkes med det de ønsker å oppnå. Det kan være

• å sette en spesiell sak på dagsordenen – en sak som medier og myndigheter ellers ikke ville vært opptatt av

• å vise at gruppa har makt til å ramme sentrale aktører og institusjoner i det samfunnet de angriper, og slik sette press på myndighetene

• å skape frykt som destabiliserer samfunnet

• å rekruttere nye medlemmer som sympatiserer med gruppas ideologi og fascineres av handlingene deres

Mediene som scene for den enslige terroristen

Flere alvorlige terrorhandlinger har de senere årene blitt utført av "ensomme ulver", enkeltpersoner som opererer alene eller er del av et løst sammensatt nettverk. Et eksempel er attentatmannen som brukte en kapret lastebil til å meie ned og drepe 12 tilfeldige personer på et julemarked i Berlin i 2016. Hendelsen førte til en massiv medieomtale verden over. Professor Nick Sitter kaller slike handlinger "væpnet propaganda".

Flere terrorister forsøker også å formidle handlingene sine "live" ved hjelp av strømming i sosiale medier. Dette var blant annet tilfelle med terroristen som angrep Al-Noor Islamic Centre i Bærum i 2019.

For noen enslige terrorister er drivkraften å vise seg fram i sosiale medier som en modig og fryktløs "kriger", og få "kred" fra andre som tilhører de nettverkene de henter inspirasjon fra.

Skal mediene la seg bruke?

Den islamske staten (IS) brukte bevisst medienes massive dekning av terroraksjoner som del av propagandaapparatet sitt. Slik nådde de ut til et langt større publikum enn med sine egne propagandavideoer. Jo mer spektakulære terroraksjonene var, desto mer omfattende ble mediedekningen.

Noen hevder at slik medieomtale "smitter" over på andre som kan tenke seg å utføre lignende aksjoner. Noen kritikere har derfor gitt mediene skylda for at omfanget av terrorhandlinger har økt.

Spørsmålet er om mediene skal fortie slike hendelser, og unngå å opptre som "PR-agenter" eller "nyttige idioter" for terrorister. Problemet er at informasjonsbehovet i befolkningen er stort når det skjer dramatiske hendelser. Og mediene har også et ansvar for at befolkningen får kunnskap om trusler rettet mot livet og sikkerheten deres.

Sven Egil Omdal har skrevet to mediekommentarer for NDLA som tar opp disse problemstillingene. Du kan lese disse under Relatert innhold nedenfor.