Verden sett hjemmefra

Som sosiale individer definer vi vår egen identitet i samspill med den gruppa vi tilhører. Sammen konstruerer vi fortellinger som beskriver vår gruppes egenskaper og historie. Det styrker gruppens identitet. Men vi trekker også opp grenselinjer mot dem som ikke tilhører samme gruppe som oss, enten det skyldes språk, kultur, etnisitet eller nasjonalitet. "De andre" er de som ikke er "oss".

Norske medier bidrar både til å skape, forsterke og opprettholde forestillinger om hvem "vi" er som nordmenn, og hvem "de andre" er. Analyser av mediefortellinger kan avsløre dyptliggende strukturer i måten nordmenn flest oppfatter virkeligheten på. Det kan for eksempel handle om menneskesyn, syn på naturen eller oppfatninger av hva som er rett og galt.

Analyser av mediefortellinger kan også avsløre de fordommene vi har mot "de andre". Fordommer bygger gjerne på stereotype forestillinger om andre sosiale grupper og nasjonaliteter, som tar lite hensyn til individuelle forskjeller. Vi vet jo at nordmenn er svært forskjellige individer, men likevel tillegger vi både svensker, somaliere og japanere kollektive egenskaper.

De som er i flertall i et samfunn, har makt til å definere hva som er "normalt". Mange fordommer tar utgangspunkt i en forestilling om utlendinger og nasjonale minoriteter som avvikere, eksotiske eller "unormale" rett og slett fordi de ikke ligner på nordmenn flest.

I forskningsprosjektet "Norge fra halvkoloni til humanitær stormakt – hundre år med de andre i norsk presse" (2003–2008) undersøkte Elisabeth Eide og Anne Hege Simonsen hvordan norske aviser i perioden 1902–2002 framstilte andre deler av verden.

Mediefortellingene gjenspeiler normer, verdier og holdninger i det norske samfunnet på den tida de ble skrevet. I 1936 var det for eksempel vanlig å omtale befolkningene i Afrika, Asia og Latin-Amerika som "innfødte". I begrepet "innfødt" lå det en hentydning til at dette var primitive mennesker, forskjellige fra dannede europeere. Mørkhudede kunne også på 1930-tallet bli omtalt som "aper".

En slik omtale ville vakt sterke reaksjoner i vår tid. Men dagens mediefortellinger trekker fremdeles opp grensen mellom "oss" og "de andre":

Mediene er våre små lommelykter inn i det fremmede, uansett om de ukjente befinner seg midt i blant oss eller langt borte. I mediene møter tradisjonelle forestillinger også kritikk og opposisjon, men bare unntaksvis ser vi at grensene mellom "oss" og "dem" brytes ned til fordel for et mer inkluderende "vi". (Utrop, 2004)

Mediefortellinger visker ofte ut grensen mellom individ, kultur, religion og stat. Enkeltpersoner framstilles ofte som representanter for ei gruppe og tillegges kollektiv identitet.

Norske jenter som bærer hijab, opplever for eksempel å bli framstilt enten som undertrykte ofre for en kvinnefiendtlig religion, eller som potensielle IS-terrorister.

I fiksjonsfortellinger blir karakterer ofte tillagt egenskaper tuftet på stereotype forestillinger om befolkningsgrupper i bestemte stater eller verdensdeler. Hvordan har Netflix-serien Squid Game påvirket ditt syn på asiater?

Krigspropaganda spiller bevisst på slike stereotypier og fordommer. For eksempel ble japanere framstilt som slue, inhumane og blodtørstige i amerikansk krigspropaganda under andre verdenskrig.

Se også propagandafilmen Commando Duck på Vimeo. I denne tegnefilmen fra 1944 møter vi menig Donald Duck i kamp mot japanske soldater.

Mediefortellinger som bygger på myter om asiater

Mange nettaviser forteller historier om japanske og kinesiske turister som strømmer til Nordkalotten for å ha nordlys-sex. Nordlyset skal bidra til at de får pene og lykkelige barn.

Det viser seg at turistkontoret i Tokyo aldri har hørt om denne formen for sexturisme. Forsker Stein R. Mathisen ved Universitetet i Tromsø bekrefter dessuten at slike mytiske forestillinger ikke finnes i japansk og kinesisk kultur. Det mediefortellingene formidler, er derimot nordiske myter og fordommer mot asiater.

Linda Marie Dyrlid gjennomførte i 2018 en analyse av mediefortellinger i norske aviser om polakker i Norge i perioden 2008–2011, basert på systematiske søk i Atekst, Norges største digitale nyhetsarkiv.

Analysen gikk ut på å identifisere ulike nyhetsrammer, altså beskrive hvordan en journalist legger vekt på visse trekk ved det som oppfattes som virkeligheten, når budskapet skal kommuniseres til publikum.

Mediene pakker inn narrativer om "de fremmede" i Norge i nyhetsrammer basert på sosiale konstruksjoner av virkeligheten. Disse rammene bidrar både til å bekrefte og forme det synet nordmenn har på polakker.

"Utnyttingsrammen"

Mediefortellingene skaper et bilde der det å være polsk arbeider knyttes til det å ha lav lønn og dårlige boforhold.

Eksempel: artikkelen "Polakker utnyttes" i Dagsavisen

"Arbeidsrammen"

Mange av mediefortellingene handler om "den hardtarbeidende polakken" – arbeidstakere med stor arbeidskapasitet, god arbeidsmoral og vilje til hardt fysisk arbeid.

Eksempel: artikkelen "Polakkene som bygger Norge" i Adresseavisen

"Innvandring og velferdsrammen"

Disse fortellingene tar for seg hvorfor polakker kommer til Norge for å arbeide, hvor mange som kommer, og hvilke konsekvenser det får både for den enkelte familie, for norske arbeidstakere og for staten Norge. Når journalistene for eksempel skriver at norske velferdsmidler "strømmer" ut av Norge, er det med på å forsterke et bilde av polske fremmedarbeidere som en trussel mot den norske velferdsstaten.

Eksempel: artikkelen "Studerer i Polen – mistet barnetrygd" i Telemarksavisa

Se dette klippet fra NRK-serien 17 fra 2018. Serien handler om den norsk-somaliske gutten Abdi, som vi følger i 17 dager gjennom 17 episoder. Hvordan framstilles norsk-somaliere i denne serien? Er det slik det er, eller er fortellingen preget av stereotypier og fordommer?

Elisabeth Eide (2011) deler norske mediefortellinger om minoriteter inn i seks kategorier:

• "vi" (majoriteten) som trussel mot "de andre"

• "de andre" som trussel mot "oss" (majoriteten)

• "de andre" som problem i "egne rekker"

• "det fargerike fellesskapet"

• "de andre" som (individuelle) ressurspersoner

• et større "vi", normalisering