Debatt, medier og offentlighet
Vi sier gjerne mediene er en arena for debatt. Altså er sted der debatt kan foregå, og der alle kan være med å diskutere selv om de bor langt unna hverandre. På fagspråk kalles dette offentligheten. De fleste er enige om at en velfungerende offentlighet er en styrke for demokratiet. Her har vi mulighet til å diskutere viktige samfunnstema med hverandre, og bli hørt av både «vanlige folk» og de som styrer landet, uten at vi trenger å møtes i det samme, fysiske rommet.
Ordvekslinger og debatter på radio og fjernsyn, i kommentarfelt til avisnyheter og på Facebook-sider foregår altså i offentligheten. Denne ytringen, Bør 16-åringer få stemmerett?, er publisert offentlig på Internett. Innlegget er publisert på SiD-sidene til Aftenposten og det er ett eksempel på en ytring i den offentlige debatten om stemmerett.
Tradisjonelt har avisene vært en sentral arena for offentlig debatt. Nyhetsredaksjoner er med på å sette og forvalte dagsorden for samfunnsdebatten, gjennom prioritering og vinkling av saker. Like viktig er det at avisene også er en sentral arena for offentlig debatt. Avisredaksjonene bidrar med egne kommentarer på lederplass, og andres ytringer blir ofte publisert på egne debattsider. Aviser har altså tradisjon for å være talerør.
Andres ytringer er debattinnlegg fra lesere eller kronikker skrevet av eksperter innen et fagfelt. Når en sak skaper debatt, kan det gjerne være flere debattinnlegg om det samme temaet publisert i samme eller flere aviser samtidig, eller over tid.
Med avisenes kommentarfelt kan det fort bli mange ytringer i en og samme debatt, ofte med skarp tone mellom dem som mener det ene, og dem som mener det andre. Våren 2017 var det for eksempel mange som engasjerte seg i hvilket innhold det er greit at russelåter skal ha. Her kan du lese om Russejenter ut mot russekultur.
Noen aviser har valgt å ha egne debattsider spesielt rettet mot ungdom. SiD-sidene til Aftenposten er kanskje det tydeligste eksempelet på hvordan unge stemmer blir løftet fram i samfunnsdebatten.
TV-debatter framstår ofte som en konkurranse i det å få hamret inn egne standpunkter på en slagkraftig måte. Mediekommentatorene forsterker denne opplevelsen når de i etterkant kårer debattens "tapere" og "vinnere". Det er sjelden at noen faktisk lytter til andres argumenter og lar seg påvirke av disse.
Hva skjer når debatten foregår på andre premisser, der deltakerne ikke får avbryte, men må ta seg tid til å lytte til og prøve å forstå motstanderen? I programserien Einig, som ble sendt på NRK i 2019, inviterte programlederen Ingunn Solheim til et nytt debattformat basert på nyansert dialog.
Debatt foregår ikke bare i avisene. Facebook, Twitter, ulike nettfora, radio, TV, ja, alle medier kan regnes som debattarenaer. Og mens noen medier, som TV og radio, er delvis lukkede fordi man må være invitert gjest for å delta med sine meningsytringer, kan vi si at andre, særlig sosiale medier og kommentarfeltene i avisene, er mer åpne.
Dette blir gjerne omtalt som en demokratisering av debatten. Hvem som helst kan delta her, når som helst. Med så mange debattmuligheter ser vi at måten å debattere på varierer fra medium til medium.
En tweet på 140 tegn må for eksempel formuleres annerledes enn en kronikk på 6000 tegn. Og en debattekst som er skrevet av noen som har tenkt seg om lenge og jobbet lenge med å sette seg inn i et tema, vil se nokså annerledes ut enn en tekst som er skrevet i øyeblikket.
Når du diskuterer om du og en venn skal se den ene eller den andre TV-serien, er det en privat debatt. Men dersom du poster en tweet, en offentlig Facebook-status eller skriver en debattartikkel i avisen om kvaliteten på moderne TV-serier, blir det samfunnsdebatt.
Husk at grensene sjelden er så tydelige som i dette eksempelet. Det som i utgangspunktet er tenkt som en tekst laget for en liten gruppe, kan fort bli lest av mange tusen.