Nyhetsformidling i krisetider

Journalistikken er i sin natur konfliktdrevet. Jo sterkere og mer sensasjonell konflikten er, jo større nyhetsverdi har saken. Journalistikken kan derfor, ut fra sin egennatur, bidra til å forsterke konflikter og skape steile fronter mellom befolkningsgrupper eller stater.

Samtidig bidrar journalistikken til å avdekke hva konflikter egentlig dreier seg om, og hvem som er de ledende aktørene i konflikten.

De store internasjonale nyhetskanalene sender nyheter døgnet rundt. Kampen om å være først uten med en nyhet kan gå på bekostning av grundig research og bakgrunnsinformasjon som setter hendelsen inn i en bredere, og kanskje mer formildende, kontekst.

Mediekanalene kjemper om mottakernes oppmerksomhet. Nyhetskanalene velger derfor ofte de mest dramatiske bildene fra de hendelsene de forteller om. De tyr gjerne også til enkle narrativer som de vet skaper oppmerksomhet og gjør det lettere for publikum å relatere seg til hendelsene.

Ifølge en svensk forskergruppe har nyhetsjournalistikk stor påvirkning på den økonomiske utviklingen i et samfunn. For eksempel kan journalistikk som ensidig er opptatt av krisetilstander i en bestemt sektor, bidra til at folk tror at det står dårlig til over alt.

På den andre siden kan økonomiske gladnyheter skape investeringslyst og positive forventninger til framtida. Forskergruppa hevder at nyhetsinnslag med slagside kan forklare opptil 20 prosent av svingningene i landets produksjon og 40 prosent av svingninger i arbeidsledigheten.

Koronaviruset, som først ble oppdaget i Kina i 2019, forårsaket en verdensomspennende pandemi der millioner av mennesker døde og hele samfunn ble stengt ned. I en slik situasjon er informasjonsbehovet enormt, og nyhets- og aktualitetsmediene har et stor ansvar for å spre kvalitetssikret informasjon til publikum. Samtidig er det medienes oppgave å stille kritiske spørsmål til de vedtak helsemyndigheter og politikere gjør.

Ifølge medieforsker Jens Barland viser mediehistorien at kriser og store hendelser ofte endrer journalistikken. «Beredskapsjournalistikk» er et eksempel på en slik ny form. Norske aviser opprettet egne nettsider under covid-19-pandemien der leserne fikk daglige oppdateringer om smittesituasjonen, sykehusinnleggelser og vaksinestatus i hver eneste by og bygd.

Yngve Benestad Hågvar (2021) trekker fram fire ulike diskurser som preget norsk helsejournalistikk under koronapandemien:

• Den biomedisinske diskursen handler om medisinsk forskning, klinisk behandling, og hvorfor folk bør følge legenes råd.

• Forbrukerdiskursen er der journalisten gir leserne råd om hvordan de kan ivareta sin egen helse.

• Samfunnsdiskursen ser pandemien i lys av samfunnsmessige strukturer.

• Erfaringsdiskursen handler om enkeltmenneskers private helseproblemer.

Hvem har skylda når krisen rammer?

Den internasjonale pandemi-journalistikken preges i tillegg av diskurser om «de andre». Hvem har egentlig skylda for pandemien? Er det kineserne? Eller kanskje den amerikanske presidenten? Og hvorfor rammes noen etniske grupper hardere enn andre? Er det fordi de er uansvarlige?

Når liv og helse står på spill, er det fristende for journalister å fortelle historier som nører opp under frykt og mistillit til «de andre» og til myndighetene. Slike fortellinger bidrar i noen tilfeller til å samle og mobilisere grupperinger som av ulike grunner er kritiske til medborgere og til samfunnseliten i det landet de bor i.

En av de største krisene verden står overfor i dag, er klimakrisen. Den er global og kan få store og langvarige konsekvenser for livet på jorda. Den britiske BBC-programlederen David Attenborough er en viktig stemme i internasjonal nyhetsformidling om følgene av klimaendringene.

Se Netflix-traileren "A Life on Our Planet"

Det er vanskelig å drive nyhetsformidling om en krise som med all sannsynlighet vil komme. Nyheter handler først og fremst om hendelser som skjer her og nå. At disse enkelthendelser er en del av en større klimakrise, kan være vanskelig å fatte. Publikum kan også bli «klimatrøtte» av stadig å bli presentert for historier om noe som kanskje kommer til å skje.

Klimajournalistikk handler ofte om store naturkatastrofer, eller om de enorme flyktningstrømmene som vil oppstå fra områder der det etter hvert kan bli umulig å leve. Slike fortellinger kan skape angst og avmakt.

En del journalister har derfor tatt til orde for at mediene også må fortelle historier om hvordan klimakrisen kan løses, og hvordan hver enkelt av oss faktisk kan bidra til det. En del mediehus har derfor valgt å opprette egne klimaredaksjoner og skolere egne klimajournalister.

I internasjonal nyhetsformidling om krig og konflikter bruker journalistene ofte krigsmetaforer. Et eksempel på en krigsmetafor er når president Bush under Irak-krigen i 2003 kalt land i Midtøsten og deres allierte for "ondskapens akse".

Nyhetsmediene omtaler i stadig større grad krigshandlinger som "terror-handlinger", særlig når handlingene utføres av det mediene oppfatter som "fienden". Ordbruken kan forsvares ut fra at moderne krigføring i stor grad rammer sivile, men samtidig innebærer begrepet en moralsk fordømmelse av parten som utfører handlingene.

I forbindelse med Russlands invasjon av Ukraina i 2022 ble russiske nyhetsmedier pålagt å omtale krigen som en "militær operasjon" rettet mot det "ukrainske nazi-regimet". Vestlige nyhetsmedier omtalte på sin side krigen som "folkemord", "overfall på det ukrainske demokratiet" og som "terrorangrep på sivile". Ordvalget skaper ulike forestillinger i øst og vest om hva krigen handler om, og om det som skjer i Ukraina.

I krig får vi ofte presentert motstridende fortellinger om det som har skjedd. Et eksempel er vestlige og russiske mediers nyhetsfortellinger om bombingen av et sykehus i den ukrainske havnebyen Mariupol 10. mars 2022. Ukrainere hevdet at russiske bomber drepte og såret barn og fødende kvinner. Denne historien ble gjengitt i vestlige medier. Russerne, på sin side, hevdet at sykehuset var tomt for pasienter, og at det ble brukt som et skjulested for ukrainske militære.

Desinformasjon bidrar til å splitte befolkningen og destabilisere samfunnet. Desinformasjon spres nokså ukritisk i sosiale medier, men i krisesituasjoner hender det at også redaksjonelle medier, bevisst eller ubevist, bidrar til å spre falsk informasjon.

Stipendiat ved Universitet i Bergen, Johanne Berge Kalsaas, forsker på desinformasjon. Hun sier at de følelsene en påstand eller en sak vekker hos folk, for mange er viktigere enn sannhetsgehalten.