Det norske system i senit 1960–1980
Fjernsynet ble det femte store massemediet i Norge. Den offisielle åpningen av fjernsynet skjedde i 1960. I løpet av 1960-åra hadde de fleste husholdninger skaffet seg fjernsyn, og mediet spredde seg raskere enn noe annet medium hadde gjort tidligere.
Fjernsynet ble raskt et populært nyhetsmedium, men fikk også en sentral plass som kulturformidler og underholdningsmedium. NRK hadde nå monopol på utsending av både radio og fjernsyn, og flere var bekymret over de tette båndene mellom statskringkastingen og de politiske myndighetene i landet.
Se et innslag med mediehistoriker Henrik Bastiansen om politisk utnevning av kringskastingssjefer på NRK Skole.
De andre massemediene ble i stor grad påvirket av fjernsynet og ble nødt til å tilpasse seg den nye situasjonen. Innføringen av fjernsynet endret derfor hele mediebildet i Norge.
Avisene fikk nå en konkurrent i dekningen av nyheter og som politisk debattarena. Fjernsynet hadde stor tiltrekningskraft og stor gjennomslagskraft og ble snart en viktig arena for politikerne. Fjernsynet fanget opp dynamikken fra de politiske folkemøtene der politiske motstandere måtte se hverandre i hvitøyet.
Med fjernsynet kom også "revolverjournalistikken", slik blant annet journalisten Kjell Arnljot Wig praktiserte den i programmet Åpen post. Her måtte ledende politikere svare for seg, stilt overfor til dels nokså ubehagelige spørsmål.
Radioen måtte omstille seg fullstendig, ettersom publikum begynte å velge fjernsyn om kveldene. Sendingene ble derfor rustet opp på andre tider av døgnet. Radioen utnyttet sin fordel som et raskt nyhetsmedium. Fjernsynsproduksjon var fremdeles en nokså omstendelig prosess, mens radioen kunne levere oppdaterte nyhetssendinger flere ganger i døgnet. I konkurransen med fjernsynet utnyttet radioen sin fordel som et raskt og intimt medium.
Reiseradioen med Harry Westerheim 1965
Tekstversjon
Gutt: Nå kjøper du fisk, ja, fersk fisk fra i dag.
Reporter: Du, jeg ser du har noen torsk liggende her i den kassen på håndvogna di, men jeg var nok ikke akkurat interessert i fisk. Har du selv fisket dem?
Gutt: Nei, jeg selger for brødrene mine som har fisket. Men jeg har ikke tenkt å fortsette med fiske. Jeg venter nå bare på at jeg blir 15 år. Så skal jeg reise ut til sjøs.
Reporter: Ja, du skal til sjøs, ja?
Gutt: Ja.
Reporter: Å ja, du kan dra ut når du er 15 år?
Gutt: Ja, i innenriksfart. Innenriksfart, men ikke utenriksfart.
Reporter: Nei, hvor gammel må du være da, 16 år?
Gutt: Ja, 16 år. Men de krangler på arbeidskontoret. For jeg var jeg var der i dag, og de spurte om hvor gammel jeg var. Jeg sa at jeg ikke var riktig 15 år, så da sa han at jeg ikke slapp til. Jeg sa at det var skit. Da sa han at "Da skal du bare klage på far din".
Reporter: Hehe, sa han det?
Gutt: Ja.
Reporter: Så det nytter ikke, det der?
Gutt: Nei, det nytter ikke.
Reporter: Du kunne godt tenke deg å gå ut nå, du?
Gutt: Ja, jeg hadde gått ut mye før dersom jeg bare hadde sluppet til. Nei, mamma sin far, han har jo vært styrmann, og pappa sin far har jo reist veldig mye på ishavet, så det er ikke rart at det ligger i guttene.
Reporter: Nei nei, rimeligvis.
I fjernsynets første år tapte kinoen halvparten av sitt publikum til det nye mediet. Ukebladene opplevde også en krise inntil de skjønte at de kunne benytte fjernsynet som kilde til stoff, for eksempel ved å omtale fjernsynsprogrammer og nye tv-kjendiser.
Staten så behovet for å sikre mediemangfoldet og innførte ulike støtteordninger. Blant annet ble bokbransjen støttet gjennom innkjøpsordningen, og avisene fikk pressestøtte.
På 1960- og 1970-tallet raste debatten om norske medier var høyre- eller venstrevridde. De politiske frontene mellom venstre- og høyresiden i norsk politikk hardnet til i denne perioden. Mediene, og særlig fjernsynet, hadde uten tvil en mobiliserende kraft.
Medieviteren Gudmund Hernes lanserte på 1970-tallet begrepet det medievridde samfunnet. Han var opptatt av hvordan folk i større og større grad levde i en medieskapt virkelighet, og hvordan det satte sitt preg på det norske samfunnet.
