Myke og harde klipp i filmhistorien
Myke og harde klipp
I filmhistorien utforsket filmpionerer hvilken effekt bildeklipp hadde på et publikum. Idéen om myke og harde klipp kommer herfra. Myke klipp skaper kontinuitet og en illusjon av at film og virkelighet er ett. Harde klipp kan signalisere en sinnsstemning eller at fortelleren er nærværende i filmen.
Myke klipp hos pioneren D.W. Griffith
I amerikanske mainstreamfilm var idealet sømløs og myk klipping. D.W. Griffith begynte å eksperimentere med slik usynlig klipping allerede tidlig på 1900-tallet. Han var en pioner i utviklingen av kontinuitetsklipping.
I filmen The Birth of a Nation (1915) kryssklipper han for eksempel mellom de to ulike sidene i den amerikanske borgerkrigen for å skape spenning og vise samtidighet. Overgangen mellom klippene i en scene skulle være så usynlige som mulig.
Harde klipp med Kuleshov-effekten
I Sovjetunionen på 1910-og 1920-tallet utforsket Lev Kuleshov montasjeteknikk. Han eksperimenterte med å sette et uttrykksløst ansikt sammen med ulike objekter. Slik fikk han vist at et publikum kunne tolke følelser inn i et ansikt, kun ut fra sammenstillingen av bilder. Montasjeteknikk regnes for å gi harde klipp.

Hvilken følelse synes du ansiktet viser?
Til høyre er bildene fra eksperimentet til Lev Kuleshov.
Hvilken følelse synes du ansiktet viser for hvert av de tre bildeparene?
Montasje av harde klipp
En annen kjent russisk filmpioner fra samme tidsperiode er Sergei Eisenstein. I en av sine mest kjente filmer, Panserkrysseren Potemkin, brukte han montasjeteknikken for å bevisstgjøre publikum. Eisenstein brukte ofte harde klipp eller kollisjoner mellom bilder for å vekke publikum og nærbilder som framhevet det han ville kommunisere.



