Internasjonal avishistorie

Våre dagers aviser har røtter både i Kina og i Romerriket, hvor byråkrater sendte nyhetsbrev til provinsene om det som skjedde i hovedstaden. Så tidlig som 131 f.Kr. vet vi at det i Roma ble utgitt et daglig nyhetsbrev kalt «Acta Diurna», som ikke bare inneholdt referater fra Senatet, men også nyheter om forbrytelser, skilsmisser og andre saker av interesse. Mange regner dette som det første eksempelet på en massemediepublikasjon.

Den første tiden etter Gutenberg ble trykkpressene mest brukt til bøker, religiøse traktater, løpesedler og andre småtrykksaker. Men i 1605 begynte Johann Carolus å gi ut det som er blitt anerkjent som verdens eldste trykte avis. Den kom ut på tysk i Strasbourg, som den gang var en del av Det tysk-romerske riket. Navnet var Relation.

Carolus hadde tjent til livets opphold ved å utgi håndskrevne nyhetsbrev til velstående abonnenter. I 1604 kjøpte han et trykkeri, og han fant fort ut at det var mer penger å tjene på å trykke nyhetsbrevene. Da kunne han senke prisen og få flere abonnenter.

Relation så fremdeles ut som en bok. Men den kom ut med jevne mellomrom, og innholdet var ifølge tittelen en «samling av alle fornemme og minneverdige nyheter».

Liknende aviser dukket raskt opp i flere byer både i Tyskland og i andre europeiske land. Den første avisen i fullformat var Courante uyt Italien, Duytslandt, &c fra 1618. Den introduserte også andre nyvinninger som annonser og bruk av bilder (tresnitt).

Både kirken og de verdslige makthaverne så på trykksaker som farlige (naturlig nok, når vi tenker på hvordan de hadde medvirket til religionskrigene på 1600-tallet), og innførte varierende grad av sensur. Nederland hadde ingen sensur, derfor ble det også utgitt engelsk- og franskspråklige aviser der. Landet ble et tilfluktssted for Descartes, Locke og mange andre av opplysningstidens tenkere.

«Revolusjonen var i virksomhet før den var påbegynt», skrev USAs andre president, John Adams, i 1818. Det var pressen han siktet til. Gjennom hele tiåret før den amerikanske revolusjonen hadde pressen flommet over av agitasjon for en frigjøring fra Storbritannia. Et helt nytt begrep ble tatt i bruk på denne tiden: «den offentlige mening». For første gang var det interessant å vite ikke bare hva kongen eller paven mente, men hva folk flest tenkte om saker og ting. Og nettopp avisene var viktige for både å forme og å formidle disse meningene.

Det samme fenomenet finner vi i Frankrike. Det dukket opp foreninger og klubber, løpesedler og aviser, hvor de revolusjonære ideene ble heftig diskutert. Stormingen av Bastillen, som førte til den franske revolusjonen, ble utløst av en tale holdt av en journalist.

Debatten fortsatte minst like opphetet da revolusjonen var gjennomført. Hele 350 aviser kom ut i Frankrike i tiåret etter 1789. De bidro også med fanatisk retorikk som førte til terrorveldet hvor 40 000 mennesker ble henrettet. Da Napoleon tok makten, ble pressesensuren innført på nytt.

Alle revolusjoner har sine egne årsaker og virkninger. Men enkelte historikere mener at brå og omfattende endringer i mediene fører til endringer i hele samfunnsstrukturen. Både Lenin og Gandhi innledet sine revolusjoner med å starte aviser. I våre dager ser mange en sammenheng mellom det vi kaller «Den arabiske våren», og utbredelsen av sosiale medier og smarttelefoner.

29. november 1814 kom The Times i London på gaten med en avis som var trykt i et skinnende nytt teknologisk vidunder: en dampdrevet trykkpresse.

I nesten fire hundre år hadde pressene fungert på samme måte som på Gutenbergs tid. Arbeidet var så hardt og ensformig at man kunne kjenne igjen en trykker på gata på den skeive gangen han fikk av å stå å trekke i hendelen dag ut og dag inn. Nå ble arbeidet med ett mye lettere.

Og så gikk det fire ganger så raskt unna. Det måtte seks mann til å bemanne den dampdrevne pressen til The Times, men så kunne de trykke over tusen sider i timen på begge sider av arket. Drøye ti år senere var de oppe i fire tusen. Den gamle pressen, riktignok bare med tre mann, hadde ikke klart mer enn 250 sider i timen.

Med den dampdrevne trykkpressen var massemediene blitt industri. Og nye oppfinnelser kom på løpende bånd. Papir ble dramatisk mye billigere da man ble i stand til å erstatte tøyfibre med tremasse. I 1863 ble rotasjonspressen tatt i bruk. Den kunne ta ruller med papir inn i den ene enden og spytte ut ferdige aviser i den andre, nesten 100 000 tolvsiders aviser i timen ved århundreskiftet. Jernbanen gjorde det mulig å spre avisene over hele landet.

I 1886 kom Linotype med en maskin som kunne sette tekst med rundt 30 ord i minuttet, fem–seks ganger så raskt som setterne, som til da hadde samlet sammen bokstavene for hånd.

Teknologi utvidet også uttrykksmulighetene. Rasterteknikken som ble oppfunnet i 1880-årene, gjorde det mulig å trykke fotografier i avisen.

Damppressen ble først tatt i bruk i London, men det var i USA man utviklet den forretningsmodellen som både aviser og etermedier har levd med helt til nylig. De store opplagene gjorde avisene mer attraktive for annonsører fordi de nå kunne treffe flere potensielle kunder. Dermed kunne avisen ta mer betalt for reklamen og heller sette ned prisen på avisen, slik at de kunne selge enda flere eksemplarer. Leserne betalte altså bare en mindre del av det avisen kostet å produsere, annonsørene betalte resten.

Siden prisen kunne bli så lav som en penny (en cent) per avis, har fenomenet fått navnet «the penny press».

De første avisene og bøkene hadde rettet seg mot velutdannede mennesker i den økonomiske og politiske eliten. Men nå hadde også vanlige folk lært å lese. Det var de som utgjorde målgruppen for de nye billigavisene.

Språket var folkelig. Lange politiske diskusjoner måtte vike for korte beskrivelser av hendelser. Den viktigste informasjonen kom først i teksten, slik at også de som ikke var så flinke til å lese, fikk den med seg.

Innholdet var det folks smak som dikterte. Den viste seg å foretrekke sensasjoner, svindler og bedrag, sladder, hets, løgn og bakvaskelse, sjokkerende skandaler og forbrytelser beskrevet i den mest groteske detalj. Overdrivelser var vanlig, bestikkelse en kurant arbeidsmetode, og om nødvendig kunne både fakta og kilder diktes opp. Men hva så? Avisene var blitt kommersielle og kom ut først og fremst for å gi eierne inntekter.

I Storbritannia så både regjeringen og de etablerte avisene med avsky på denne utviklingen. De brukte høye avgifter for å hindre at noe slikt skulle skje hos dem. Men i 1855 ble avisskatten fjernet, og Daily Telegraph ble det første eksemplet på pennypresse i Storbritannia.

Frankrike var like tidlig ute som USA med sin pennypresse, som de kalte «presse à bon marché» eller billigavis. I Tyskland ble utviklingen bremset av sensur og politisk uro og skjøt først fart i 1870-årene.

Svære overskrifter, mellomtitler, bilder og illustrasjoner. Tabloidjournalistikk, kampanjejournalistikk, objektiv og litterær journalistikk. I siste halvdel av 1880-årene hadde pressen utviklet de virkemidlene som har vært i bruk helt fram til våre dager.

De store avisene i USA økte opplaget fra titusener til hundretusener takket være en strøm av tekniske nyvinninger. Overskuddet økte for eierne, som kjøpte opp andre aviser og dannet aviskjeder. To av de mest berømte redaktørene var Joseph Pulitzer og William Randolph Hearst. De eide blant annet to store konkurrerende aviser i New York, New York World og New York Journal.

Pulitzer (ja, han som har gitt navn til Pulitzer-prisen, den viktigste prisen for journalistikk i USA) var en politisk bevisst immigrant fra Ungarn og spesialiserte seg på kampanjer mot korrupsjon og uverdige boforhold i New York.

Hearst var beryktet for sin skruppelløse og ofte uærlige holdning til journalistikk. Han gikk ikke av veien for å dikte opp saker eller rappe fra konkurrentene.

I 1896 sendte han en reporter og en tegner (!) for å dekke et opprør på Cuba. Rapportene og bildene sjokkerte amerikanerne, og Hearst brukte alle midler for å piske opp stemningen. Da interessen sank og reporteren meldte at lite skjedde, skal Hearst ha telegrafert tilbake: «Sørg du for bildene, så skal jeg sørge for krigen.»

Denne formen for journalistikk går gjerne under navnet «Yellow Journalism». Gult var en ganske ny trykkfarge på denne tiden og ble brukt for å fargelegge den populære tegneserien The Yellow Kid. Målet med Yellow Journalism var ikke først og fremst å informere eller reformere, men å engasjere lesernes følelser, vekke sinne og forargelse, og på den måten selge flere aviser. Den gjorde at Hearst i 1935 eide 28 aviser med 20 millioner lesere, 13 magasiner, 8 radiostasjoner og et telegrambyrå.

I Norge kaller vi det gjerne tabloidjournalistikk. Denne betegnelsen stammer fra Storbritannia, hvor Lord Northcliffe startet Daily Mail i London i 1896 og skjøt gullfuglen med et opplag på 400 000 som raskt økte til en million. I tillegg til krim, sensasjoner og krigshissing for å trekke lesere brukte han også stunt, som da han i 1907 lovet tusen pund til den første som klarte å fly over Den engelske kanal.

Men det viste seg at publikum ikke var ensartet, og at mange kunne gå trett av skandaler. The New York Times, som utkom første gang i 1851, valgte en mer nøytral form for nyhetsdekning og ble en forløper for det vi i dag kaller objektivitet. I 1896 skapte utgiveren slagordet: «Alle nyheter som egner seg for trykk».

Du trodde kanskje at gravejournalistikk var et moderne fenomen, eller at det var Günter Wallraff som fant opp «å wallraffe»? I så fall må du tro om igjen!

Nellie Bly (hennes virkelige navn var Elisabeth Cochrane) var en journalist som flyttet til New York i 1890 og fikk jobb i Pulitzers New York World. Et av hennes første oppdrag var å se nærmere på forholdene i et asyl for sinnslidende kvinner.

Men hvordan skulle hun komme innenfor? Hun leide seg et fattigslig rom i en leiegård, øvde litt foran speilet og satte i gang med å spille sinnssyk. Hun spilte så overbevisende at politiet ble tilkalt. Flere leger undersøkte henne, og alle som én konkluderte med at hun var gal.

Forholdene i asylet viste seg å være forferdelige. Maten var elendig, det var søppel overalt, og rottene kravlet omkring. Pasientene ble mishandlet av voldelige pleiere. Det verste var at Bly ble overbevist om at noen av pasientene var like lite gale som hun var selv.

Etter ti dager ble Bly sluppet ut. Reportasjen hennes, «Ti dager i galehuset», skapte sensasjon. Myndighetene satte i gang en granskning og inviterte Bly til å delta. Alle anbefalingene hennes ble gjennomført, og de psykiatriske institusjonene fikk større budsjett. Det ble også satt i verk tiltak som skulle sikre at bare de virkelig sinnslidende skulle havne på asyl.

Bly er også berømt for et stunt hun gjorde en gang hun var frustrert og tom for ideer og bare ønsket seg vekk fra alt. Femten år tidligere hadde Jules Verne gitt ut boka Jorden rundt på åtti dager. Nellie Bly dro ut for å se om ikke en kvinne på egen hånd kunne gjøre det enda raskere. Avisen trykte alle telegrammene hun sendte hjem, sammen med kart og beskrivelser av landene hun reiste gjennom. Etter 72 dager var hun tilbake i New York og fikk en mottakelse en heltinne verdig.

«Folk har ikke bare sluttet å kjøpe disse gammeldagse tingene som kalles bøker, men til og med å lese dem!»

Bokas død er blitt spådd hver gang et nytt medium har dukket opp. Men dette sitatet stammer fra en skotsk trykker så langt tilbake som 1844. Det som etter hans mening truet ikke bare bokas eksistens, men avisene også, ja selve lesingen, var det trykte bildet.

To år tidligere hadde Herbert Ingram grunnlagt avisen Illustrated London News. Ideen var å lage en avis som helt og fullt var viet illustrasjoner. Den ble en suksess og nådde et opplag på 300 000 i 1852 da den trykte graveringer basert på Roger Fentons fotografier fra Krimkrigen.

Illustrerte aviser og magasiner dukket snart opp i mange land. Satiriske vittighetsblader ble en populær sjanger, som Simplicissimus i Tyskland og Punch i Storbritannia. Blant norske eksempler er Krydseren og Vikingen.

Gravering var en både tidkrevende og kostbar metode som hadde vært brukt helt siden Gutenbergs tid. I 1796 ble litografiteknikken oppfunnet i Tyskland. Den gjorde det raskere og billigere å reprodusere bilder.

Rasterteknikken, som ble utviklet og perfeksjonert i siste halvdel av 1800-årene, gjorde det mulig å trykke fotografier. Det første fotografiet trykt med denne prosessen sto i avisen New York Daily Graphic i 1880, og fra 1890-årene ble det vanlig å se fotografier i populære aviser.

Det er fremdeles rasterteknikken som blir brukt for å gjengi bilder på trykk. Men selve trykkemetoden, offsettrykk, som ble innført i avisene i 1970-årene, er en videreutvikling av litografiteknikken.

Møkkagraverne var en ny generasjon journalister som reagerte på den gule journalistikkens hang til sensasjoner og overdrivelser for å øke opplaget. De ville fornye journalistikken, men ble hindret av at all makt i amerikansk presse var samlet hos gamle og til dels korrupte menn som satt i en monopolstilling og gjorde det vanskelig å starte opp nye aviser.

Så kjørte de i gang magasiner i stedet, hvor de kom med rystende avsløringer om barnearbeid, forslummede boforhold, skremmende forhold i kjøttindustrien, svindel med medisiner, underslag i politikken og monopolselskapet Standard Oils korrupte forretningsmetoder.

Møkkagraverne så på seg selv som reformatorer, og de var politisk engasjerte. De brukte metodene til den gule journalistikken, men de skrev for å forandre samfunnet. De ville reformere systemet, ikke velte det.

Likevel gjorde de så stort inntrykk at enkelte bekymret seg for den sosiale stabiliteten i samfunnet. Selveste president Theodore Roosevelt holdt en tale der han oppfordret dem til å passe seg så de ikke gikk for langt. Han mente at de stod i fare for å utløse opprør og en reaksjon fra de kreftene de kjempet mot.

I 1914 var møkkagravernes tidsalder over i USA. Det var ikke bare på grunn av Roosevelts tale. Rettssaker om ærekrenkelse gjorde sitt. Leserne var dessuten gått trett av korsfarere og reformatorer. Og i 1914 begynte første verdenskrig.

Men innsatsen deres hadde ført til varige resultater. Monopolet til Standard Oil ble oppløst, et næringsmiddeltilsyn ble opprettet, en lov om barnearbeid ble vedtatt, marinen ble omorganisert, og valgordningen til Senatet ble endret.

Og fenomenet var ikke dødt. To generasjoner senere skulle ny møkkagraving føre til at en amerikansk president måtte gå av.

Da de moderne politiske partiene ble dannet på siste halvdel av 1800-tallet, førte det til en oppblomstring av aviser. De nye partiavisene ble brukt som talerør for partiet, til informasjon og agitasjon, i tillegg til å bringe vanlige nyheter. Særlig i Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Russland og Skandinavia var dette vanlig.

De fleste byer og større tettsteder i Norge hadde både en høyre- og en venstre-avis rundt 1900, og snart kom arbeideravisene i tillegg. I 1918 hadde antallet norske aviser økt til 250 fra 40 i 1850. Hos oss dominerte partipressen helt til ut i 1960-årene.

I Tyskland ble alle landets 4 700 aviser enten stengt, konfiskert eller kontrollert av Nazi-partiet da det kom til makten i 1933. Redaktører som protesterte, ble sendt i konsentrasjonsleir. De avisene som kom ut, ble brukt til propaganda. Avisen Der Stürmer gikk så langt i sin antisemittisme at redaktøren ble dømt til døden i Nürnberg for forbrytelser mot menneskeheten. Da krigen var over, brukte amerikanerne millioner av dollar for å få den frie pressen på bena igjen i Tyskland.

Også USA innførte sensur under verdenskrigen, men den var mildere enn under andre kriger. Den forhindret ikke at debatten raste om beredskapen, mulige konspirasjoner mellom amerikansk og tysk industri før krigen brøt ut, og kritikkverdige forhold i hæren.

Den andre verdenskrig førte i Norge til at antallet aviser ble redusert fra 260 til 114. Mange av dem som var blitt stoppet av okkupantene, startet opp igjen etter krigen. Men de slet med å vinne tilbake de gamle abonnentene. Særlig nummer to-avisene, de avisene som var nest størst på utgiverstedet, hadde vanskelig for å få endene til å møtes. Da overgangen fra blysats til fotosats i 1960-årene krevde store investeringer, måtte mange av dem gi tapt. 55 aviser ble lagt ned mellom 1950 og 1975.

17. juni 1972 arresterte politiet fem menn som hadde brutt seg inn i kontorene til det demokratiske partiets valgkamporganisasjon i Watergate-bygningen i Washington DC. FBI avdekket at de hadde forbindelser til Det hvite hus. Nixon gjennomførte en granskning og uttalte at han med sikkerhet kunne si at ingen i staben eller administrasjonen hadde hatt noe med innbruddet å gjøre.

Hadde det ikke vært for to ferske reportere i Washington Times, Bob Woodward og Carl Bernstein, ville historien sluttet der. Hjulpet av en anonym kilde som de kalte Deep Throat, avdekket de litt etter litt et nettverk av ulovlige aktiviteter i Det hvite hus og Justisdepartementet, inkludert utpressing og bestikkelser.

To år senere måtte president Nixon innse at han ikke lenger var i stand til å dekke over ulovlighetene, og gå av.

Watergate-skandalen var et høydepunkt for den undersøkende journalistikken, også kalt gravejournalistikk. Her levde pressen opp til sitt ideal om å være en vaktbikkje, gjennom å gjennomføre en kritisk overvåkning av makthaverne i samfunnet. Uten pressen ville ikke sannheten kommet fram.

Dette hadde også skjedd under Vietnamkrigen noen år tidligere. Rapportene og ikke minst bildene fra slagmarken skapte en opinion mot krigen. I 1971 publiserte New York Times det de kalte «Pentagonpapirene». Det var en hemmelig beskrivelse av krigen som viste at regjeringen systematisk hadde løyet ikke bare for folket, men også for de folkevalgte. Det var denne saken som fikk presidenten til å sette opp en gruppe av «rørleggere» som skulle tette lekkasjene, og som året etter brøt seg inn i Watergate.

Disse sakene, og andre skandaler som fortsatte å avdekkes, førte til en splittelse i folks oppfatning av pressen. Mange konservative følte at den var konfliktskapende og fiendtlig. Det ble dannet konservative nyhetsorganisasjoner som Fox News, med klar front mot den «liberale» pressen. Mens meningsmålingene i 1980-årene viste at 40–50 prosent hadde tillit til pressen, var tallet halvert i 2010.

I Norge ble NRK i en periode kalt ARK av enkelte konservative, en forkortelse for «Arbeiderpartiets rikskringkasting». En norsk meningsmåling i 2011 viste at 28 prosent hadde tillit til mediene.

I 175 år har avisen The Times-Picayune kommet ut i New Orleans. Midt under katastrofen da orkanen Katrina raserte byen i 2005, fortsatte avisen å rapportere under slagordet: «We publish, come hell and high water». Reportasjene skaffet avisen en Pulitzerpris.

Sommeren 2012 ble New Orleans den første større amerikanske byen uten en dagsavis. Times-Picayune så seg nødt til å redusere utgivelsene til tre ganger i uka. Flere amerikanske dagsaviser fulgte etter.

Svaret er, som du nok allerede har gjettet: internett.

De trykte avisene opplevde en blomstring uten sidestykke mellom 1945 og 1970. Fotosats og offset-trykk gjorde produksjonen billigere, og eiernes inntekter økte. Store internasjonale investorer kjøpte opp avis etter avis. Rupert Murdoch, en av de nye pressebaronene, beskrev en gang inntektsstrømmen fra avisene sine som «en elv av gull».

Så kom internett. I løpet av 1990-årene hadde de fleste avishus lagt sine utgaver på nett. De liknet de trykte avisene på de fleste måter bortsett fra én: De var gratis.

Det var vanskelig å ta betalt for innhold på nettet. Dessuten regnet utgiverne med at de kunne subsidiere nettavisen med inntektene fra papiravisen, som fremdeles var romslige.

Disse inntektene kom i stor grad fra reklame. I 2000 var de samlede annonseinntektene i amerikanske aviser på over 60 milliarder dollar. Bare ti år senere var summen redusert med to tredjedeler. Annonsørene foretrakk reklame på nettet, og bare en brøkdel av denne havnet i nettavisene.

Ikke bare tørket reklameinntektene inn, men stadig færre var villige til å betale for abonnementet. Hvorfor betale når innholdet lå gratis tilgjengelig på nettet?

At papiravisene forsvinner, er naturligvis trist for utgiverne. Det som bekymrer flere, er hva som vil skje med journalistikken. Vi har sett hvordan journalistikk har formet en offentlig opinion som har skapt revolusjoner og veltet presidenter. Gravejournalister har brukt år på arbeide seg gjennom løgner og bortforklaringer for å avdekke urett. Vil dette fortsatt kunne skje dersom ingen lenger er villige til å betale for det?