Hopp til innhold
Fagartikkel

Hvor kommer fordommer fra?

Alle fordommer er stereotypier, men ikke alle stereotypier er fordommer. Forskjellen er at mens stereotypier er en tro eller en oppfatning som hele tiden kan forandres, er fordommer en holdning som motsetter seg åpenhet for endringer.

Du har lært at fordommer er holdninger som får en til å forhåndsdømme en gruppe mennesker. Dersom vi har fordommer mot andre grupper mennesker, vil vi neppe være villige til å endre våre forutinntatte meninger om dem, selv om vi får nye opplysninger og høster nye erfaringer knyttet til gruppen.

Et eksempel på fordommer?

I dette tenkte eksemplet møter vi en ung mor. Hun påstår at hun ikke har fordommer. Er du enig?

Jeg har ingen fordommer. Heldigvis.

– Jeg har ingen fordommer. Heldigvis. Fordommer er veldig gammeldags, egentlig. Før hadde folk mange fordommer. Særlig personer fra landet. De visste ikke bedre, stakkars ... Mange steder hadde de jo aldri sett folk med svart eller brun hud. De ble sikkert redde da det dukket opp sånne ...

– Fordommer har gjerne med utdanning å gjøre. Hvis man er sånn noenlunde utdannet, har man ikke fordommer. I vår familie, for eksempel, har vi en au pair fra Filippinene. Vi har ingen fordommer mot å ta sånne inn i huset. Det er så greit med damer fra Asia eller Afrika, for de er jo mye billigere å leie. De tar til takke med mindre, kan du si. De er ikke så kravstore ...

– Og det er veldig viktig for min mann og meg at barna får en god oppdragelse, sånn at de ikke skal få noen former for fordommer. Vi slet litt med dette da vi bodde en periode i Trøndelag, for der er de ofte så ubehøvlet. De buser ut med ting. De har liksom ikke dannelse. Og da er det vanskelig å drive god barneoppdragelse. Vi bodde i Nord-Norge en periode også, og det er ærlig talt ikke mye bedre der. Vi holdt ungene hjemme om ettermiddagene og kveldene for at de ikke skulle begynne å snakke nordnorsk. Det skulle tatt seg ut, at barna begynte å snakke DIALEKT!

– Vi prøver å ha litt kontroll med hvem barna våre omgås. Vi vil jo ikke at de skal havne i rusmiljøer eller sammen med mennesker som ikke er utdannet og opplyst. Det er jo i sånne miljøer at fordommer florerer. Som sagt, dette med rasisme henger jo direkte sammen med utdanning. Min mann og jeg har heldigvis et veldig bevisst forhold til disse tingene. Hvis jentene våre, når den tid kommer, velger menn fra andre kulturer, så er det jo bare spennende! Veldig spennende faktisk. Tenk bare på ulike matkulturer og design. Ja, her har vi mye å lære av andre kulturer. Men det er jo ENKLERE selvfølgelig, om de ikke velger noen veldig fargede menn, da. For ellers blir det jo vanskelig for barna deres ... sånn med tanke på mobbing, mener jeg ...

Kenneth Clark om rasefordommer i USA

Kenneth Clark (1914–2005) og hans kone studerte de psykologiske effektene av segregeringspolitikken som var rådende i sørstatene i USA helt fram til 1960-tallet. De studerte afroamerikanske barn og hvordan denne politikken virket inn på deres selvbilde.

For å undersøke dette laget de en såkalt «dokke-test», der dokkene hadde ulik hudfarge, eller nyanser av hudfarge. Barna viste rasebevissthet både når det gjaldt valg av dokke og identifisering av hvilken dokke som tilsvarte deres egen rasetilhørighet. Da barna ble bedt om å velge den de helst ville leke med, eller likte best, og hvilken dokke de ikke syntes var noe pen, viste både hvite og svarte barn en preferanse for den hvite dokka. Ut fra dette stilte Clark følgende spørsmål: «Hvem lærer barn å hate og frykte et medlem av en annen rase?»

Segregeringspolitikken i sørstatene i USA gikk ut på at svarte og hvite amerikanere skulle leve atskilt, og at svarte ikke hadde samme rettigheter som hvite borgere. Clarks dokketester ble gjennomført fra 1930- til 50-tallet, altså før denne politikken ble opphevet ved lov på 1960-tallet.

Det skremmende og sjokkerende ved undersøkelsen var ikke hvordan og hvorfra hvite barn overtok rasistiske holdninger, men at også svarte barn nedvurderte seg selv. Segregeringspolitikken, der man tidlig lærte sin plass som hvit eller svart, og foreldre, venner og media hadde direkte påvirkning på selvbildet til små barn.

Rasefordommer i USA i dag

En innvending mot Clarks dokketest er at den er gammel, og at funnene til ekteparet ikke har relevans i dag. I 2005 gjentok Kiri Davis eksperimentet i Harlem i New York. Hun spurte 21 afroamerikanske barn om hvilken dokke de foretrakk. 71 % svarte at den hvite dokka var den "peneste". Dette eksperimentet er en del av filmen hennes, "A Girl Like Me".

Fire år seinere, altså etter at Obama var blitt landets første svarte president, gjennomførte 19 afroamerikanske barn dokketesten i regi av "Good Morning America" på TV-kanalen ABC. På spørsmål om hvilken dokke de syntes var penest, var det ingen tydelig preferanse hos guttene, mens 47 % av jentene syntes den hvite var penest.

I begge disse forsøkene var utvalget mindre enn i Clarks opprinnelige test, men den negative holdningen til egen hudfarge, er allikevel slående.

Skrevet av Trude Løvskar og Eli M. Huseby.
Sist faglig oppdatert 13.12.2018