Sett deg godt inn i grammatikkforklaringene, før du fortsetter til oppgavene.

På kinesisk er det ofte ikke nok å bare bruke et nomen når man vil uttrykke et sted. Nomenet 家 jiā, f.eks., brukes med postposisjonen 里 lǐ når man vil uttrykke at noe skjer inne i hjemmet, i dette tilfellet at man hviler i hjemmet sitt. Ordet postposisjon (i motsetning til preposisjon) brukes om en rekke ord på kinesisk som uttrykker en mer spesifikk plassering av/til noe. Sammenlign:

Dagligdags kinesisk har i praksis kun én preposisjon, 在 zài, som ofte brukes sammen med en gitt postposisjon når man vil uttrykke en mer spesifikk plassering. Men når det ikke er nødvendig, eller når man snakker om steder hvor det blir unaturlig, brukes bare preposisjonen, som i f.eks.:

在中国 zài Zhōngguó – «i Kina»
Vi sier ikke: *在中国里 zài Zhōngguóli

De viktigste postposisjonene på kinesisk er:

Dette er bare noen grunnleggende eksempler, og vi vil gå mer i detalj rundt dette med postposisjoner senere.

过 guo er i likhet med verb-了 le en såkalt aspektpartikkel. Aspektet som uttrykkes av 过 guo, er «erfart handling», i motsetning til avsluttet handling, som uttrykkes av 了 le. I setning a) over er ikke spørsmålet om verbet 去 qù ble avsluttet/gjennomført eller ei (om vedkommende dro til Shanghai eller ikke), men om vedkommende «har erfart» å dra til Shanghai, altså om vedkommende har vært der eller ei. 过 guo brukes ofte om uspesifisert fortid, omtrent som når man på norsk sier «Har du (noen gang) vært i …?». Eksempler:

I setning b) ser man at verbet

去

qù i tillegg har et såkalt frekvenskomplement etter seg.

次

cì i

一次

yí cì betyr en «gang» og brukes for å uttrykke antall ganger noe har blitt gjort. Plasseringen av et slikt frekvenskomplement følger reglene under:

Rett etter verbet:

Mellom verb og objekt i en verb-objekt-konstruksjon:

Hvis objektet er et personlig pronomen, kommer frekvenskomplementet etter dette:

Hvis objektet er et sted, kommer det mellom verbet og objektet, eller etter objektet i en verb-objekt-konstruksjon:

Tidligere har vi lært om nominalfrasens struktur på kinesisk, og hvilke elementer som kan utgjøre attributt-delen i en gitt nominalfrase.

I a)

两张去上海的往返票

liǎng zhāng qù Shànghǎi de wǎngfǎnpiào står attributtet (understreket) til kjernen

往返票

wǎngfǎnpiào. I b), c) og d), derimot, ser vi at posisjonen står tom der hvor vi hadde forventet samme kjerne,

往返票

wǎngfǎnpiào – «returbillett» eller

机票

jīpiào – «flybillett». Når det som er kjernen i en gitt nominalfrase er kjent fra kontekst eller logisk sannsynlig, er det ikke uvanlig på kinesisk at det ikke gjentas, eller at det rett og slett utelates. I alle setningene ovenfor utenom a) er det åpenbart at det er snakk om flybilletter, selv om ordet billett ikke nevnes. Sammenlign:

这件衣服是红的。 Zhè jiàn yīfu shì hóng de. – «Dette plagget er rødt.»

Her kan man si at det egentlig står …

这件衣服是红的(衣服) 。 Zhè jiàn yīfu shì hóng de (yīfu).

... men for ikke å gjenta det åpenbare utelates 衣服 yīfu.

Kjernen i nominalfrasen er dermed bevisst utelatt, og en slik frase, eller «de-struktur» kalles eksosentrisk; kjernen er ikke syntaktisk eksplisitt. En de-struktur er der hvor markøren 的 de er festet til et ord eller en frase, som f.eks. i:

Som objekt:

1. 这杯咖啡是别人的。 [Denne kaffen er noen andre sin.]
Zhè bēi kāfēi shì biéren de.
(的 de etter et pronomen）

2. 那本书是弟弟的。 [Den boken er lillebroren min sin.]
Nà běn shū shì dìdi de.
(的 de etter et nomen）

3. 这件衣服是红的。 [Dette plagget er et rødt et.]
Zhè jiàn yīfu shì hóng de.
(的 de etter et tilstandsverb/adjektiv）

Som subjekt:

4. 预习的是好学生。 [De som øver på forhånd, er gode studenter.]
Yùxí de shì hǎo xuésheng.
(的 de etter et verb）

5. 上文学课的没有来。 [De som tar litteraturfaget, har ikke kommet.]
Shàng wénxuékè de méi yǒu lái.
(的 de etter verb-objekt）

6. 我买的在哪儿？ [Hvor er det jeg har kjøpt?]
Wǒ mǎi de zài nǎr?
(的 de etter subjekt-predikat）

7. 跟我来的不能喝。 [Den som kom med meg, kan ikke drikke alkohol.]
Gēn wǒ lái de bù néng hē.
(的 de etter en koverbskonstruksjon）

En de-struktur oppfører seg helt likt som et nomen i en setning (= eksosentrisk frase).

Komplementer (ord som plasseres etter verb og utfyller betydningen av verbet på en gitt måte) finnes det ulike typer av på kinesisk, og de må læres hver for seg for ikke å blandes sammen, da de har veldig spesifikke grammatiske funksjoner i språket. Typen vi ser her, heter resultativt komplement. Sammenlign:

*快 ...了 kuài … le er et fast mønster som uttrykker at det som står inni konstruksjonen, straks er i ferd med å inntreffe. 快 kuài og 了 le brukes derfor på en spesifikk måte i dette uttrykket.

Ordet

完

wán – «ferdig» har her en grammatisk funksjon i forhold til verbet

卖

mài.

完

wán er det resultative komplementet til

卖

mài, fordi det sier noe om sluttresultatet til verbhandlingen. For å være veldig tydelig kan man oversette

卖完

màiwán med «å selge med det resultat at det som selges, blir solgt ut». Det finnes et knippe ord som ofte brukes i funksjonen som resultativt komplement, og de vil diskuteres etter hvert som de dukker opp. Et annet veldig vanlig resultativt komplement er ordet

到

dào – «å ankomme». Sammenlign:

到

dào brukes som resultativt komplement der hvor man vil presisere at man har lykkes i å gjennomføre verbhandlingen med ønsket resultat. Sammenlign:

*Her bruker man 到 dào for å presisere at man var heldig med kjøpet, eller at man fikk tak i det man trengte. 买了 mǎi le er nøytralt i denne forstand og mindre spesifikt i så måte.