Velferdsstaten

At staten skulle ta vare på sine egne innbyggere, er ingen ny tanke. I Norge spilte partiet Venstre de første tiårene etter 1900 en stor rolle i reformer som skulle komme landets innbyggere til gode. Gjennom en rekke sosiale reformer ble flere grupper i samfunnet ivaretatt og sikret et minimum av økonomisk sikkerhet. Spesielt ble kvinnenes posisjon styrket gjennom stemmerett i 1913 og "de Castbergske barnelovene" i 1915, der det ble lovfestet at menn hadde forsørgeransvar.

Mellomkrigstidas økonomiske og politiske turbulens gjorde det vanskelig å innføre nye velferdsgoder, men etter kriseforliket i 1935 ble velferdsstaten utvidet ytterligere. I årene fram mot krigen vedtok Stortinget lover om omsorg for blinde og vanføre (1936), uføretrygd (1936–1937), utvida sjuketrygd (1935–1936), behovsprøvd alderstrygd til kvinner og menn over 70 år (1936) og arbeidsledighetstrygd (1938). I disse årene ble velferdsreformer prioritert framfor økt militær opprustning.

Fellesprogrammet videreførte denne velferdspolitikken. Etter gjenreisningsperioden ble krav om nye velferdsgoder igjen tydelige. I løpet av et par tiår skulle alle nordmenn bli sikret nødvendig økonomisk støtte fra det offentlige hvis deres eget livsgrunnlag sviktet. Tatere, romfolk og den samiske befolkningen ville kanskje mene at dette ikke var tilfelle for dem.

Dagens norske velferdssystem ble til på 1950- og 1960-tallet. Da ble trygdesystemet vårt og de offentlige tjenestene innenfor helse-, sosial- og utdanningssektorene utbygd. Barnetrygd kom i 1946, og i 1957 fikk vi alderstrygden (uten behovsprøving). Mange trygdeordninger ble samlet i folketrygden i 1967, selve hjørnesteinen i den norske velferdsstaten.

Folketrygdens formål er å gi økonomisk trygghet ved å sikre inntekt og kompensere for særlige utgifter ved arbeidsløshet, svangerskap og fødsel, aleneomsorg for barn, sykdom og skade, uførhet, alderdom og dødsfall. (Folketrygdloven, 1997, §1–1)

Den grunnleggende tanken bak velferdsstaten er at staten har påtatt seg ansvaret for å sikre velferden til alle i samfunnet. Blant annet skal de som ikke er i stand til å forsørge seg selv, sikres livsopphold. En annen ting er at det skal lønne seg å jobbe. Mange av dagens velferdsordninger får man del i gjennom å jobbe og være inkludert i samfunnet.

Et av hovedmålene er en omfordeling av inntektene. På den måten er vi som borgere sikret minimumsinntekt og omsorg, uavhengig av prestasjon i arbeidslivet og vår status i samfunnet. Derfor er høy grad av likhet og lite fattigdom et fellestrekk ved de nordiske samfunnene.

Arbeiderpartiet satt med regjeringsmakten i hele perioden 1945–1965, med unntak av en knapp måned i 1963, og den moderne velferdsstaten ble bygd ut i sosialdemokratisk regi. Men alle de politiske partiene stilte seg bak ønsket om trygghet og utjevning. Sosialpolitikken ble et tydelig uttrykk for etterkrigstidas samling om felles verdier, og den borgerlige regjeringen som styrte 1965–1971, gjennomførte folketrygdreformen som selve kronen på verket.