Sør-Amerika

Plyndringen ble ledet av conquistadorene og deres soldater. Ved å betale den spanske kongen om lag 1/5 av alt gull og sølv de kom over, fikk de beholde resten av verdiene de ranet til seg.

I løpet av de første tiårene på 1500-tallet ble det klart at spanjolene i stor grad kom til å bosette seg i Sør-Amerika. I denne fasen var det mange som begynte med gruvedrift for å hente opp mer sølv og gull. Indianerne ble da brukt som slaver. Den spanske kongemakten ville etter hvert styrke sin posisjon, blant annet ble det sendt embetsmenn og prester for å få kontroll med de nye samfunnene.

Samtidig ble det klart, gjennom rapporter fra spanske prester, at det skjedde en humanitær katastrofe i Sør-Amerika. Det ble gjort forsøk på å beskytte indianerne mot den groveste utbyttingen, blant annet ved å samle dem i egne landsbyer og sette dem til arbeid – uten at det i praksis var til særlig hjelp i møtet med spanske slavejegere og gruveeiere som trengte arbeidskraft.

Mot slutten av 1500-tallet ble spanjolene mer opptatt av jordbruk. De lettest tilgjengelige gull- og sølvforekomstene var nå hentet opp. For de fleste spanjoler som kom til Sør-Amerika, var det enklere å se seg om etter noe annet å leve av, og da ble altså løsningen jordbruk. Siden den opprinnelige befolkningen da var blitt mye mindre, og det var enkelt å fordrive de indianerne som fremdeles drev jordbruk, var jorda også lett tilgjengelig.

Mye av jordbruket i Sør-Amerika var basert på kvegdrift. Dyrene ble slaktet og brukt til mat i koloniene, mens skinnet ble solgt som hud eller lær til Europa. Der ble det brukt til alt fra møbler til klær, emballasje og tauverk. Også sukkerproduksjon bredte om seg. Sukker stammer opprinnelig fra Midtøsten, men spanjolene hadde alt i middelalderen forsøkt å dyrke det i Spania, uten særlig suksess, bortsett fra på Kanariøyene. Det viste seg at sukkerplanten trivdes godt i Sør-Amerika, og etter hvert ble sukker en av de store eksportvarene til Europa.