Podkast: Gründervirksomhet og bærekraft

Deltakere:Sarah Natasha Melbye – ProgramlederSophie Wiik – SW

Programleder: Jeg heter Sarah Natasha Melbye. I dag skal vi snakke om gründervirksomhet og bærekraft. Vi har besøk av en grønn gründer, investor, foredragsholder og matredder: Sophie Wiik. Velkommen!

SW: Tusen takk. Veldig hyggelig!

Programleder: Du var altså med på å etablere Too Good to Go i Danmark. Så startet du Too Good to Go Norge, og det har du selv kalt for en redningsaksjon for norsk restemat. Hvordan startet engasjementet ditt for matsvinnproblematikken?

SW: Jeg tror alltid jeg har hatt et miljøengasjement og et samfunnsengasjement. Det er jeg vokst opp med, og besteforeldrene mine hadde gård. Så jeg har vært mye på gård og lært om hvordan man dyrker mat og tidlig fått en forståelse for hvor lang tid det tar å produsere mat, og at gulrøttene ikke blir produsert i butikken – det tar lang tid. Morfar er fisker, så jeg vet også hvor fisken kommer fra, og jeg forsto det da jeg var liten. Vi har snakket mye politikk hjemme, men jeg tror mitt engasjement for matsvinn virkelig begynte mens jeg studerte i København. Da var jeg i en gjeng som prøvde å leve så grønt som mulig. Vi handlet ikke på butikken med mindre vi hadde med handlenett, vi spiste ikke kjøtt, vi reiste kun med sykkel, og vi solgte klær på loppemarked, kjøpte brukt. Og så drev vi med "dumpster diving".

Programleder: Oi, dere gjorde det! Det er jo rett og slett å kaste seg ned i søppelkasser og containere for å finne ting som er fullt spiselig?

SW: Nettopp. Vi syklet til butikken sent om kvelden da de hadde stengt, og så hoppet vi ned i containeren med hettegenser på og lommelykter og lette etter godsakene de hadde kasta den dagen.

Programleder: Man føler seg nesten litt kriminell?

SW: På en måte. Det var en livsstil – veldig spennende og litt annerledes. Jeg syntes det var kult, på en måte. Jeg så disse mengdene med mat som lå nede i containeren. Så sitter en tigger på andre sida av gata som ikke har mat, og du ser hvor mye laks, fenalår, ost, grønnsaker og brød som kastes hver eneste dag … Da skjønte i alle fall jeg at det her var mer enn en livsstil eller et annerledes ungdomsopplegg, dette er et stort problem. Jeg ble ganske besatt av det, og begynte å sluke alt som hadde med matsvinn å gjøre. Jeg fikk en helt som heter Tristram Stuart, som har skrevet mye om matsvinn. Og jeg lærte at matsvinnet er ett av de tre største miljøproblemene vi står overfor i verden i dag. Det er min generasjon som kaster mest mat. Jeg følte nesten et kall til å videreformidle det jeg hadde lært.

Programleder: Ja, er ikke det litt rart, Sophie? Jeg føler at det i deres tid, "millennials"-tiden, har blitt mer informasjon enn noen gang. Er det ikke rart at denne generasjonen er så store syndere?

SW: Det er rart, men min teori er at leddet før oss mistet litt av respekten for ressursene og maten. Mine besteforeldres generasjon ville ikke kasta så mye som en liten sytråd, engang. Bestemoren min tok vare på alt. Så tror jeg at deres barn igjen fikk bedre råd og dårligere tid. Det ble en annen tid, rett og slett. Mat ble billigere, i likhet med alt annet. Man fikk bedre tilgang på det, og da ble respekten borte. Jeg føler at nå har vi informasjon, og det er nå vi virkelig kan gjøre noe. Nå kan vi ta respekten tilbake. Det er vi som kan lære våre barn at vi må ta vare på ressursene, fordi det er så problematisk å sløse.

Programleder: Du bestemte deg da for å ta et ansvar. Men det er et lite stykke fra "dumpster diving" i København til verdens største nettbaserte markedsplass for overskuddsmat. Hvordan går man fram når man skal utvikle en bærekraftig forretningsidé?

SW: Det kan du si – det er helt sykt. Jeg må fortsatt klype meg i armen, for det du sa nå, sier jeg ikke så ofte. Det har skjedd underveis, og dette er mye større enn vi noen gang hadde turt å drømme om. Det hele begynte med et engasjement, og en gjeng med folk i begynnelsen av tjueårene med gründere i magen. Dette er ikke det første jeg har vært med på å starte opp. Jeg har alltid tenkt "hvordan kan vi lage butikk av dette". Det vi ønsket, var nok å sette "dumpster diving" i system – å hjelpe både brukeren og bransjen å gjøre noe mer med det utover det de allerede gjorde, få dem til å innse at problemet faktisk var her. Så det vi prøvde først, var å lansere hjemmeside. Vi gikk ut og solgte konseptet vårt til butikker, og vi fikk med noen restauranter, først og fremst i København, bufférestauranter, som det er mye av der. Men vi syntes ikke at det tok helt av. Og det gikk ikke lenge før vi skjønte at vi også måtte på appkjøret (dette var i 2015). Vi fant en student som hjalp oss å utvikle en app, og da ble det interessant. Da var det tilgjengelig i lommen til folk – det var med dem hele veien, og de kunne gå inn på Too Good to Go-appen og sjekke fra minutt til minutt om noe ble lagt ut. Da begynte virkelig ballen å rulle.

Programleder: Overgangen fra hjemmeside til app, var det en del av en målgruppevurdering?

SW: Nei. Det var egentlig fordi apper var i vinden, og vi visste at vi ville ha en app. Jeg var vel selv 25 år på den tiden, og det handlet om bare å gjøre det, ikke tenke så mye. Vi hadde en plan, men brukte ikke tid på å skrive den ned. Vi visste hva vi ville, og vi måtte bare kjøre i gang. Jeg tror det kan bli en sperre for mange når de skal starte bedrift, uansett om det er bærekraftig eller ikke. Man blir så opphengt i forretningsplanene at man aldri kommer i gang. Det var jo dumdristig på mange måter, men jeg tror det er en fordel vi har hatt. Vi bare kjørte på og var ikke redde for å feile.

Programleder: Ja, du sa jo i stad at du har en gründer i magen. Tenker man annerledes da?

SW: Jeg er ikke så redd for risiko. Det er ikke noe jeg tenker så veldig mye over. Jeg er heller ikke redd for å prøve og feile. Jeg tror det er kjempeviktig å ha en god forretningsmodell, det skal jo lønne seg. Det er ikke sikkert at man har den helt ferdig når man tester første gang. Ikke vær så redd for å bare prøve. Man må kanskje justere masse underveis, men produktet behøver ikke å være helt klart. Et halvt år etter at vi hadde lansert og kom til Norge, hadde jeg egentlig bare med meg en prototype av en dansk app. Men vi solgte det inn på markedet selv om det ikke var helt klart. Man kan kanskje lære noe av å være så naive som vi var da. Nå tenker jeg jo gjennom ting på en annen måte enn jeg gjorde.

Programleder: Ja, nå analyserer du og vurderer målgrupper?

SW: Jeg gjør kanskje det i større grad, men jeg prøver å ta meg i det og finne tilbake til den jeg var da. Jeg prøver å ikke tenke så mye, bare gjøre det.

Programleder: Så tenker jeg, som ikke har det samme gründerblodet i årene som det du har, at det å utvikle en forretningsidé og ende opp med en god forretningsmodell er vanskelig nok i seg selv. Og jeg tenker at det kanskje er enda vanskeligere når man skal ha en bærekraftig forretningsmodell.

SW: Ja, det er ikke sikkert. Det jeg tenker, er at FNs bærekraftsmål og miljøproblemene vi står overfor i dag, er verdens største forretningsmulighet. Det er der problemene er at vi kan finne løsningene. Og dette er noen av de største problemene vi står overfor i dag. Dermed er det der det er flest løsninger også, og masse potensial og muligheter. Det er vi som må rydde opp i det. Det er kjempemotiverende, og det byr også på mange muligheter.

Programleder: Så vil jeg vite litt mer spesifikt om gründerreisen din. La oss for eksempel begynne med det morsomste du har opplevd?

SW: Det som gir meg frysninger, er den reisen jeg har hatt med teamet mitt, gjengen min – det ville engasjementet for saken, og det målet vi drømte om å oppnå. Å jobbe hver dag med en så engasjert gjeng er jeg ikke sikker på om jeg kommer til å få oppleve igjen. Det har vært så stort, og det er de menneskene som har inspirert meg mest. Det vi gjorde med å sette i gang Too Good to Go, er det største jeg har vært med på i livet, kanskje utenom å føde. Men det var på en måte min første baby. Så det at vi gjorde det sammen, er det morsomste og beste.

Programleder: Mange kan kanskje tenke at det å være gründer er litt ensomt. Men nå bekrefter du det motsatte.

SW: Det var ikke ensomt for meg i det hele tatt, jeg hadde så bra folk med meg hele veien. Men jeg tror jeg er en type som innser ganske kjapt at man ikke kan gjøre alt alene. Jeg tror det er ganske mange ensomme gründere fordi de tror de kan alt. Jeg mener at man kan få til mye alene, men man får ikke til det helt store uten et team. Og det skjønte jeg fort.

Programleder: Hva har vært det vanskeligste i din gründerreise?

SW: Det er mye som er komplisert og vanskelig når man driver forretning på forskjellige nivåer, selvfølgelig. Jeg er en følsom person, så jeg må ta opp det med mennesker igjen. Relasjoner har kanskje vært det vanskeligste, men også det å bygge team. Det har vært vanskelig å gå fra å være en gründer som bare jobber dag og natt, ikke er vant til å si fra til noen, og bare har alt i hodet sitt, til å faktisk ha et stort team med seg. Det er nok der jeg har hatt brattest læringskurve.

Programleder: Dette med etisk bruk av konkurransemidler kan være utfordrende nesten uansett hva man driver med, men det er kanskje en større utfordring når man snakker om bærekraft. For det er en del valg som skal tas i denne prosessen. Dette måtte kanskje dere som da drev Too Good to Go, være ekstra oppmerksomme på, for dere måtte gå foran som et veldig godt eksempel. Hvilke ulike tanker gjorde dere dere rundt det?

SW: Du har nok rett i det, men jeg tror at for oss var det ikke så veldig mange alternativer. Det var ikke sånn at vi tenkte: "Hm, vi har lyst til å starte en bærekraftig virksomhet. Hva skal det være? OK, det må den være. Den må være grønn, så vi må gjøre sånn og sånn." Vår visjon var at vi hadde lyst til å gå foran, være med på å forandre verden. Det var aldri aktuelt for oss å bruke for eksempel en dårlig logistikkløsning som ikke tok hensyn til bærekraft. Jeg tror aldri at vi hadde den diskusjonen. Vi var nødt til å finne det grønneste på markedet. Hvis man er løsningsorientert, er det veldig artig, og man kan være med og gjøre en forskjell. For eksempel inngikk vi et samarbeid med en annen "startup" som utvikler sukkerrøremballasje, og vi var lenge deres største kunde – og deres eneste kunde, på et tidspunkt. Sånn sett har en "startup" hjulpet en annen. Det er viktig å tenke på. For mange som driver med grønn innovasjon, er det ikke så mange alternativer. Men det skal jo gå rundt, så det er en balansegang, og det kan være krevende.

Programleder: Og før disse tipsene snakket du om Too Good to Go. Vi kan også følge opp med Fjong, for der er det en overgang. I fjor bestemte du deg for å selge Too Good to Go Norge? Hvorfor det?

SW: Det tror jeg er fordi jeg hadde jobbet med det så lenge og så intenst at jeg følte meg klar for noen nye utfordringer. Også det har jeg vært inne på tidligere: Jeg er ekstremt fokusert en periode, og så blir jeg interessert i andre ting. Det føltes riktig. Likevel er det ennå noe av det vanskeligste jeg har gjort, og jeg hadde skikkelig kjærlighetssorg i kanskje ett år etterpå. Det er ikke så lenge siden at jeg bare fikk gode følelser rundt det. Det var ordentlig vanskelig å forlate Too Good to Go Norge. Men heldigvis er jeg fortsatt aksjonær i Too Good to Go Danmark, så jeg følger jo med. Jeg er med på å heie og har engasjementet så til de grader, men jeg kjente at nå hadde jeg lyst til å bli med på noe annet også. Egentlig var det helt fantastisk, for det kjentes som om jeg hadde vært i en tunnel: matsvinn, matsvinn, matsvinn. Så kom jeg ut og fikk løftet blikket. Så ble jeg mamma, og det spilte også inn. Da hadde jeg vært i denne bobla veldig intenst i fem års tid, så jeg hadde behov for rett og slett å løfte blikket litt.

Programleder: Så du ble mamma, og så kan man på en måte si du ble bonusmamma – til Fjong? Du gikk kanskje inn med en million kroner der, hvorfor valgte du å gjøre det?

SW: Det var helt instinktivt, følte jeg. Jeg kjente jo Sigrun Syverud, som en medgründer av Fjong. Jeg kjente henne godt, fordi vi hadde vært i samme miljø de siste årene. De starta vel Fjong i 2016 og vi starta Too Good to Go i 2015, og vi har holdt foredrag på de samme plassene og vært en av de to grønne "startupene" i miljøet. Jeg synes at det de gjør, var det vi prøvde å gjøre med Too Good to Go, bare med klær. Det er et annet gigantisk område der vi må gjøre en forskjell. Matsvinnet er ett av de tre største miljøproblemene vi står overfor, og klessvinn er det nest største miljøproblemet – etter olje og gass.

Programleder: Det er ganske ekstremt å tenke på når vi samtidig vet at selv vi som prøver å være flinke, kjøper masse klær.

SW: Ja, absolutt.

Programleder: Og vi bruker det veldig lite.

SW: Hvert femte plagg du har i skapet, henger mest sannsynlig ubrukt. Vi tror vi er blitt flinke, ikke sant. Nå er det populært å handle på Finn og Tise, og vi går på loppemarked. Men sammenlignet med i 1995 kaster vi i dag 70 prosent mer klær. Det går i feil retning, og det er på grunn av "fast fashion", tror jeg.

Programleder: Ja, for selv om vi da er blitt flinke til å handle på Tise og Finn, slutter vi ikke å handle de billigplaggene i butikken. Er det sånn?

SW: Det er så lett! "Ungen min trenger nye tøfler i barnehagen, jeg går og ser på Tise. Var litt dyr frakt, var ikke noe som var helt supert, og han trenger det egentlig i morgen. Så da løper jeg bare innom HM." Det er for lett. Du var litt inne på det med konkurransedyktighet. Og det høres kanskje litt krast ut, men jeg mener at en miljøvennlig forretningsidé må være konkurransedyktig på alle plan. Altså, når jeg starter en grønn bedrift, må den kunne konkurrere med de som allerede er der. Den må være billigere og bedre, eller i hvert fall like billig og like bra. Hvis ikke når vi ikke ut til massene. Det vil fortsatt være enklere å gå på HM for å handle de babytøflene, for å bruke det eksempelet.

Programleder: Skal vi dykke enda lenger ned i akkurat det du snakker om nå, Sophie, hvis det sitter noen unge gründere og hører på som har lyst til å satse på bærekraftig gründervirksomhet? Hva er viktig å tenke på nå framover?

SW: Det er jo det jeg var inne på, at det er så mange muligheter som ligger i de bærekraftsmålene og de miljøproblemene vi står overfor. Så det handler bare om å bruke fantasien. Men jeg tror det er veldig viktig at vi snakker til massene. Hvis vi bare prøver å nå ut til dem som har vært medlem av Natur og Ungdom hele livet, kommer vi ingen vei. Vi må snakke til massene, og til dem som ikke tenker på miljøet hver dag fra før. Hvis ikke blir det jo bare et ekkokammer. Og jeg tror det er det vi har klart med Too Good to Go. Det er mange som bruker Too Good to Go som ikke gjør det fordi de redder miljøet hver gang de redder mat. Det føles kanskje bra, men det kan hende de i utgangspunktet gjorde det bare fordi det var sykt enkelt og billig. Da får du enda flere matreddere! På den måten får man enda flere med på laget. Og det er det vi prøver med Fjong – det kan ikke være dårligere ennalternativene. Hvis ikke får vi bare med dem som er ekstra interessert, og det går ikke.

Programleder: Det er fantastisk spennende. Gratulerer med alt du har fått til så langt, og takk for at du gjør din del av jobben for å redde verden. For det er jo det du driver med.

SW: Tusen takk! Vi kan alle gjøre litt. Jeg må bare si at når jeg snakker om at klær er ett av de største miljøproblemene våre, at vi forbruker så feil, så er ikke Fjong det eneste tiltaket. Du spurte om hva som er viktig å tenke på for unge gründere: Det er samarbeid og timing. Vi trenger så mange gode løsninger på det problemet. Det er ikke sånn at vi nå har løst tøysvinnproblemet og matsvinnproblemet. Vi trenger mange verktøy. Hvis vi skal ha massene med, må de ha noe å velge mellom. Da må det også være konkurranse mellom de bærekraftige modellene, slik at man kan velge det som passer best for seg selv.

Programleder: OK, så hvis det sitter noen og tenker at de har lyst til å gjøre noe med klær og klessvinn, må de fortsette å tenke det. Ikke tenk at det er for sent.

SW: Nei. Ikke vær redd for å prøve, og vi trenger konkurranse. Det å ha klesabonnement og leie klær er så nytt at vi trenger flere som tenker i de banene. For da blir det også vanligere for folk flest å tenke sånn.

Programleder: Sophie, det har vært kjempehyggelig å snakke med deg.

SW: I like måte!

Programleder: Jeg håper at denne samtalen har gitt meg 0,05 prosent av ditt engasjement, for da går jeg ut herfra med mye mer enn jeg hadde. Takk skal du ha.

SW: Takk skal du ha!