Vanfør - Norsk (PB) - NDLA

Hopp til innhald
Litterære tekster

Vanfør

I denne novella av Sigrid Undset møter du ei ung kvinne på 27 år som sit i rullestol. Ho er ulykkeleg og ønskjer seg eit anna liv.

Syvogtyve år er jeg idag. — Om elleve minutter glir viseren der borte forbi tolv. Det skal bety, at det begynner et nytt døgn. Et nytt år for meg.

Det er jo forresten bare sånn en måte, man har å regne etter. For syvogtyve år siden på en styggværsdag, har mamma fortalt, ble jeg født. Men den styggværsdagen hadde tilfeldigvis samme nummer i almanakken som den vakre soldagen idag.

Det var så vidunderlig deilig ute idag. Og det har det vært hver dag hele uken. Imorgen blir det samme vær, — jeg kan se et par stjerner mellom forhengene for altandøren. Jeg kan høre på alle de små fine lyder ute fra natten, at det fryser. En bitteliten vind bryter issplinter ned fra takskjegget og drysser dem på den frosne jord.

Jeg kunne ha lyst til å kjøre ut inatt — langt, langt utover sletten, under stjernene — gjennom den svarte skogen. Høre det tynne isdekke på veien knase og klingre under sleden, kjenne bitene fyke opp under hestehovene. — Jeg kunne, hvis jeg ville. Bare ringe på søster Ågot — la henne kle på meg og be dem vekke Larsen. — Men jeg tør ikke. Blant annet fordi jeg ville vettskremme mamma. — Ånei. Om en stund dreier jeg pent av for lyset. Så ligger jeg alene i mørket og tenker —.

Kjære Conny min, du har da vært mere enn nok i luften idag, ville mamma si. Vi kjørte i nesten fire timer — helt opp til Steensborg og hjem gjennom Nordbyskogen. Jordene lå nesten helt snebare — brune og hvitflammete, med sitrende vætedamp ut over i solen. Et brunfiolett skjær i løvkrattets sølvgrå brem om den olivengrønne granskog. — Kaldblå åser langt inne bakom. Ute på veien over sletten skrapet sleden i grus rett som det var. Larsen snakket om å ta vogn imorgen.

Om fjorten dager så kjører vi forbi unger, som går og vasser i skogbrynet og leter etter blåveis. En og annen vil stå og neie i veikanten, når vi kommer kjørende, og rekke frem blomstene sine. Og mamma vil la vognen stanse, og hun vil smile og takke. Jeg også smiler og takker. Og mamma gir barnet penger.

Jeg undres om noe barn ville stå og rekke blåveis mot min vogn, hvis mamma ikke gjorde det. — Men naturligvis skal hun gjøre det. Det liIle barnet venter jo skillingen. Kanskje de små ungene nede fra arbeiderboligene, når de har et lite hjertens ønske, så sier de til hverandre, kom så går vi og piller blomster til frøken Constance. — Kanskje når mor deres trenger en ting, når det er smått om penger hjemme, så sier de det. —

Jammen jeg vet, de fattige syke, som ligger på hospitalene, de får blomster.

Jammen hva rett har jeg til å få blomster fra noen levende sjel —.

Fabrikkpikene sender en fin gartnerbukett hvert år til min fødselsdag. Fordi mamma og jeg har latt bygge forsamlingshus til dem, og jeg sender bøker og tidsskrifter ditned, og jeg har fått istand kokeskole og sangforening og engelskparti for pikene. Som pastor Høglund sier, jeg er deres velgjørerske. Fordi jeg har døgn etter døgn av tomme og døde timer, og jeg må ha noe å tenke på, her jeg ligger. Jeg prøver å tenke meg ut, hvordan det er å leve — hva de kan ønske og trenge, de som har et liv å leve.

Ifjor en dag, mamma ikke var hjemme, hadde jeg kjørt meg inn i spisestuen. Der lå en eske på bordet — med et par nye sko til mamma. Små lakksko med stålspenner og silkefor. Jeg tok dem i hendene mine — vendte og dreiet på dem, så på dem lenge. For noen henrivende små tingester i grunnen, sånn et par elegante sko. Jeg hadde aldri sett et par sko ordentlig før. Det er den eneste gang i mitt liv, jeg har holdt et par sko i mine hender.

Det er ikke riktig mot de bra pikene, sier pastor Høglund, at det ikke gjøres forskjell. Det er ikke riktig mot alle dem, som kjemper tappert for å holde sig rene midt i de utallige fristelser — at lettsindig heten hjelpes så rundhåndet. "Dømmer ikke, forat ikke I skulle fordømmes", sier jeg til ham. Og jeg sier, jeg mindre enn noen annen tør dømme de piker, som faller for fristelser, som aldri vil tre meg nær.

Det sier jeg til presten. Men om natten, når jeg har knipset av alt lyset her inne — bare nattlampen lyser over sølv under kremfarvet silke — da er jeg alene med mine hemmeligste tanker. Jeg tør kjennes ved dem. Jeg skammer meg ikke over dem. Jeg er ikke redd dem. Men dem skriver jeg ikke ned her engang, hvor jeg taler med meg selv.

Det er godt å bli løftet på en manns armer. En mann løfter så lett og så fast og tar så varsomt. Jeg også vet det. Jeg er blitt løftet — ut i min vogn, båret oppover hotellenes trapper — av livrekledt betjening —.

Når jeg er alene, kjører jeg min rullestol hen foran speilet. Om jeg hadde vært frisk, hadde jeg vært vakker da? Mine trekk er uregelmessige. Men jeg har sett kvinner, ved Rivieraen for eksempel, og i Paris. Deres ansikter var ikke vakrere enn mitt. Og mennene gjorde vanvittige galskaper for deres skyld. — Og jeg har sett i folks øyne, også jeg er blitt beundret. Jeg har kjørt i blomsterkorso. Min vogn var pyntet med blekgule roser, og jeg var kledt i elfenbensfarvet silke og kniplinger. Kurver av fioler hadde jeg i vognen, dynger av fioler og roser på silketeppet over mitt fang.

Imorges da jeg kom inn i stuen min, hadde mamma gjort den om til et drivhus. Blomster fra rivieraen — sølvgrå eukalyptusgrener med de små kantete nøttene, som dufter så emment og rart, og mimosekvister, som ligner filigran med tusen ørsmå guldponponer på. Men roser først og sist — bare sykelig gulhvite roser.

Det er min offisielle yndlingsblomst. Men hemmelig elsker jeg alle de rosenrøde, som bugner av sunnhet. Mosrosene og Maidenblush og Louise Odier. Når de blomstrer i haven, da kjører jeg alene omkring i min rullestol hos dem. Tett, tett er buskene dekket av de runde lubne blomstene, så skjære og friske. Jeg tenker på unge piker, der skal stå brud, og på små barnehoder.

Men jeg tar dem ikke inn i mine værelser. Det syke gulhvite, det passer hos meg. Det kler meg. Og jeg liker stil. — Gullige silkeputer om mitt gustne ansikt med de blekblå øyne, benfarvet mykt tøy om mitt visne legeme, kniplinger om mine bleke hender, som trettes av ethvert arbeide. De svære svarte flettene mine flyter som tunge lenker ned i alt det lyse. Det kremfarvede stukne silketeppe over mitt fang ser ut, som det dekket en høy og slank kvinne. Men det gjemmer i en liten foretrede mine ben — kraftløse, forvredne fra fødselen, så store som en toårs pikes. —

Finnes der mon på jorden et vesen så unyttig som jeg. Ikke et levende vesen er det, som jeg har rett til å kreve takk av.

Jeg tenker ut ting for folk som lever — for arbeiderne, pikene, bruksbyen. Noe må jeg da ta meg til for å få dagene til å gå. Pengene, som jeg "ofrer" — jeg har jo nok av dem. Det er ikke mulig å bruke mere av dem selv, enn jeg gjør. Vi har da nok av penger, mamma og jeg.

Dengangen jeg holdt skole for barna, trodde jeg, jeg gjorde nytte. Jeg trodde, jeg gav noe. Men det var meg som fikk. Jeg hadde glede av det arbeidet. Jeg glemte mine tanker, når de pratet her inne og spurte meg. — Deres friske stemmer herinne i mine stuer var lykke for meg. Og det var lyst og lykke å røre ved deres faste, friske legemer. — Mamma tigget meg til å slutte med skolen, da jeg hadde fått dyr på meg et par ganger. Og da barna hadde smittet meg med skarlagensfeberen, måtte jeg gi meg for å få fred.

Så bittert som jeg savner ungene. Og de savner ikke meg. Frøken Hermansen underviser dem meget bedre enn jeg kunne. Søster Elise steller de små i krybben — bader og vasker og klær de små skrottene. Hun kan løpe og leke med dem, fly ut på gårdsplassen og fakke villstyringene og bære dem inn i armene sine. Jeg, — kanskje en eller annen liten musikerspire ville ha mere utbytte av å høre meg spille Brahms på flygelet enn av søster Elises numre på orgelharmoniet — det er vist mest "Kjerringa med staven" og "Glade jul". — Det er alt.

Og jeg vet, at også mitt vanføre legeme gjemmer spirer til nytt liv. Jeg, krøplingen, kunne få barn.

I søvnløse netter drømmer jeg, at også meg kunne kjærligheten finne. Skulle det da være umulig, at noen kunne elske meg. Jeg synes det ikke.

Kjærligheten — det er da noe legemsløst også, som er kjærlighet. Den uendelig tærende lengsel etter noen, som bryr seg om, at jeg holder av.

Jeg skulle nøyes med et kyss på min panne. Nei, jeg ville ikke nøyes med det.

Men jeg måtte nøyes. Alt det annet, som er kjærlighetens — nei fy. Jeg tenker på mitt legeme under silketeppet. Elskov. Jeg er vanskapt.

Nei fy. Og vi er lignet etter 870 000. — Fy, sier jeg.

Dør jeg før mamma, skal pengene gå til et legat: Constance Henriette Hartmuths minne. Gården her skal bli vanførehjem.

Men jeg vil ikke dø før mamma. Hun skal værsågod dø først. For jeg vil leve, den dag jeg er fri. Ikke bare innholdet i en annens liv. Jeg vil kjenne det, at jeg sitter med mitt eget liv i mine hender — med frihet til å kaste det fra meg.

Og jeg vil ha alle pengene. Jeg vil råde med dem — få bruke dem til noe, som der er mening i. Jeg vet ikke, om pengene kan brukes til å lindre andre vanføres "tunge lodd". Min har de ikke kunnet lindre. Men jeg vet, hva de kan brukes til. Til å ruste ut de friske barna — de som har et liv for seg, med kampe å kjempe, arbeide å gjøre, seire å vinne. De skal bo heroppe og vokse og pleies, så de kan storme fullt væpnet ut i det deilige, farlige, berusende livet, som vi vanføre er satt utenfor.

Å, min mor. Jeg vet ikke, om jeg elsker henne. Jeg vet ikke, om jeg ynkes over henne.

Hun elsker meg. Hun ynkes over meg. Og det fyller hele livet for hende. Hennes ømhet den er selve luften omkring meg — med hvert eneste åndedrag har jeg suget den inn, sålenge jeg har åndet. Hennes tålmodighet — jeg vet at den aldri kan briste. Hennes oppfinnsomhet er uten grense.

Som om jeg hadde ønsker, hun kan oppfylle. Men hun finner ut ønsker for meg og oppfyller dem. Rundt og rundt har hun reist med meg. Allverdens herlighet skulle jeg se — fra min vogn og min rullestol. Å mammas våte øyne, som hun gjemmer for meg, og den dulgte bristen i hennes glade stemme, og den hastige sitringen om hennes skjønne munn, før hun smiler og spør, hvordan synes du om det, Conny min —

Er jeg ond, fordi jeg tenker og føler, som jeg gjør? Er jeg ond, fordi jeg synes, det er slik: At mamma er rik, selv om hun bare har meg? Og at jeg er fattig, som bare har mamma. —

Et eneste ønske vet jeg av. Og det tør jeg ikke si til min mor. Bad jeg hende oppfylle det — alle mennesker ville kalle meg hjerteløs. Jeg selv synes, jeg ville være det.

Og alle så ville de si — det gjør ingen mor. Ingen mor har gjort det. Det ville være mot naturen, om en mor gjorde det for sitt barn.

Er jeg et ondt menneske, fordi det skriker i meg — de gjør det jo, mødrene. For sin egen skyld kan de gjøre det. De gjør det av skam, de gjør det av nød — hver eneste dag er der vel en mor, som gjør det. Når det er for henne selv det er en ulykke at barnet lever —.

Men en mor, som har råd til å ha et barn og elske — som har lov av samfunnet til å få barn. En mor, som ikke har annet å leve for — ikke har annet å elske — ikke har annet sted å mette sitt hjertes hunger og higen, enn hos sitt elendige, vanføre barn. Som ikke har annet å sysle med i lange ledige dager og våkne, kvalfylte netter — enn å tenke ut små gleder for sitt barn, finne ut lindring for dets smerte. — Det ville være mot naturen, ikke menneskelig ville det være, om hun frivillig gav det barnet fra seg.

Ingens hender er så bløte og lette, som mammas var — ingen løftet meg så lindt og stelte meg så godt som hun gjorde. Hver hennes berøring var som et kjærtegn. Og dog — i ti år har jeg forlangt å bli hjulpet av leiede hender. Betalte pleiersker kler meg av og på — bader meg og bærer meg. Jeg sier til mor, det er for å spare henne. Er jeg ond, fordi jeg ikke vil, hun skal se min nakne, elendige kropp. Jeg blues — er det fordi jeg synes min kropp er hennnes leketøy — eller skammer jeg meg over, at jeg kan tenke så stygg en tanke. —

Huset her er innrettet slik nå, at jeg kan kjøre meg selv omkring i alle værelsene. Om sommeren kan jeg komme fra vinterhaven ut i parken uten hjelp — kan komme og gå, hadde jeg nær sagt, som jeg lyster. Det ble innrettet sånn, mens vi var i Schweiz. For mamma var det tanker og arbeide og glede i månedsvis å ordne med det. Hun strålte den vår dagen vi kom hjem, og hun gikk ved siden av min rullestol og viste meg.

Blomsterværelset derinne i min dagligstue — mammas blomster til min fødselsdag. Da hun tenkte ut overraskelsen, da hun skrev ut bestillingen, da hun gikk i spenning og ventet, om de skulle komme frem i rett tid og friske — idag tidlig, mens hun ordnet dem derinne. Hvor megen glede mamma har hatt av de blomstene. —

Er jeg ond, som tenker slik? Er jeg både ond og unyttig?

Kjelde

Undset, S. (1925). "Vanfør" frå Vårskyer. Oslo: Aschehoug.

Teksten er språkleg modernisert av NDLA. Originalutgåva av novella er publisert på nb.no.

Relatert innhald

Fagstoff
Sigrid Undset

Som nyrealistisk forfatter var Sigrid Undset (1882-1949) oppteken av etiske problemstillingar og historiske forteljingar.

Skrive av Sigrid Undset.
Sist fagleg oppdatert 06.12.2021