Hvor er kropper som min?

Jeg sitter naken foran speilet. Ribbeinet mitt stikker ut skeivt på grunn av skoliosen. Det sentrale venekateteret til livsviktig ernæring henger over høyre nippel. Magen er dekket av blåmerker fra sprøyter. Hofta er skeiv. Armene vridd i ulike positurer grunnet spasmer. Fra nesen henger det en nesemaske til respiratoren. Øynene mine stirrer mot meg.

Det er da det slår meg at kropper som min sjelden får plass. Den er ikke i media, reklame eller på film. Det er ikke tatt høyde for at kroppen min eksisterer. For andre er den først og fremst et bilde på sykdom, skade. At noe er feil. Men for meg er det hverdags.

Jeg elsker kroppen min. Alt den får til og all nytelse jeg kan ha i den. Min kropp bryter med samfunnets forventninger, den sorteres ofte, om ikke alltid, bort når vi snakker om hva som er sexy eller attraktivt.

Ingen diskuterer min markedsverdi, for alle er enige om at den er på null.

Jeg får ofte tilbakemelding om at jeg er for vakker til å være funksjonsvariert. Som om det ikke er mulig. Som om jeg kan bare være funksjonsvariasjonen min. Men selvfølgelig er jeg mye mer enn det.

Problemet er at folk er ikke vant til å se kropper som min. Derfor må de finnes. På TV, på film, i media. Og hun som spiller funksjonsvariert på TV, burde også ha en normbrytende kropp.

En normfungerende i rullestol gir ikke en riktig fremstilling.

For våre kropper bryter ikke bare samfunnets normer i kraft av våre hjelpemidler, men også våre kroppers eksistens er annerledes. Det er spasmer, arr, feilstillinger, medisinske implantater og atroferte muskler. Kroppene skiller seg ut, men kan være like sexy som alle andre. Skuffelsen er stor når muligheter for å vise funksjonsmangfold portretterer normfungerende kropper med lånte hjelpemidler.

Som filmskaper Mari Storstein sier er en falsk funkis like ille som å male en hvit skuespiller sort. Derfor heier jeg på filmskapere som Mari som viser ekte funksjonsmangfold i sine produksjoner.

Det er lett å ikke forstå. Kalle det krenkefest eller identitetspolitikk. Men det handler ikke om det. Det handler om at Mira på 5 og Cato på 22 skal se at kropper som deres har en plass i samfunnet og at de kan elskes akkurat som de er.

Jeg er aktivist og sterk og stolt av kroppen min. Men det er ikke alltid jeg er like selvsikker. Da jeg så Jillian Mercado, som har en muskelsykdom, i en intim scene i serien The L Word Generation Q, følte jeg på hvor viktig representasjon er. For meg var det en viktig bekreftelse på at våre kropper ikke er feil eller defekte, de er unike og mangfoldige. Vi trenger mer kroppslig variasjon i film, reklame og media. Først da vil vi få frem budskapet. Våre kropper er ikke feil. Det er samfunnet som må tilrettelegge slik at alle kan delta på like vilkår. Enten deltagelsen er på jobb, på date eller på danseforestilling. Det handler om menneskerettigheter og anerkjennelse.

Kjelde

Thunem, I. (2021, 6. desember). Hvor er kropper som min? Dagsavisen. https://www.dagsavisen.no/debatt/2021/12/06/hvor-er-kropper-som-min/?