Elevtekst: eit essay om russetida og kjærleiken
Kjærligheten er en kampestein
"Jeg pulte russepresidenten på LS", sier hun og fniser med forsamlingen rundt pulten.
"Kanskje jeg skal kødde og si jeg har blitt gravid", fortsetter hun.
Det lyser opp i øynene på de røde dressene som omringer henne.
"Ja, faen, gjør det!", ler venninna.
"Hadde vært så jævlig lættis!", sier kompisen og ler rått for å skjule sin hemmelige beundring for venninna. Sjalusien skinner lett igjennom.
Det går et gys ned langs ryggraden min der jeg sitter ved pulten uten et eneste rødt plagg på meg. Jeg valgte bort russetiden. Jeg valgte bort alkoholen. Jeg valgte bort den tilfeldige sexen med klassekameraten jeg ikke kunne hatt blikkontakt med hele resten av skoleåret, fordi vi drakk oss dritings sammen på russetreff og gjorde unevnelige ting med hverandre i baksetet på russebilen til en bekjent. "Ukultur" var min unnskyldning. Jeg valgte det bort fordi det var "ukultur". "Om jeg vil ruse meg og ha tilfeldig sex, kan jeg vel for faen gjøre det når det måtte passe meg", fortalte jeg meg selv. Jeg synes ikke det virket så jævla fett å drikke seg sanseløs og antaste venninnene mine, i motsetning til enkelte klassekamerater. For dem var det dette de hadde ventet på helt siden sjette klasse. For dem var det fett.
Kanskje er det nettopp russetiden som er selve legemliggjøringen av den moderne, vestlige samlivsmoral. Sex er ikke lenger hellig eller reservert for bryllupsnatta, samt tidvis prokreasjon, men heller en slags "handelsvare" som deles ut som kondomer fra kurven på helsesøsters kontor. Mange mener at moderne kjærlighet er blitt tilsmusset av tilfeldig sex akkompagnert med overstadig beruselse, men var det egentlig noe bedre før? Tar vi et dykk ned i fordums tider hvor samlivsmoralen var mer "høvelig" og fri for de forfalne tendenser vi er vitne til i dag, var det vanlig at ungjenter ble giftet bort til en eldre etablert herre, som etter inngått ekteskap kunne gjøre mer eller mindre akkurat hva han ønsket med den stakkars piken. Det var så klart far som bestemte når og til hvem dattera skulle gis bort, og stiltes det spørsmål til fars dømmekraft, kunne det smelle halvveis til helvete.
Ekteskapet har for så vidt alltid vært en institusjon preget av en viss grad av tvang, eller i alle fall byrden av å måtte holde ut med en i beste fall middelmådig partner. Heldigvis var dette mindre komplisert før. Man skulle giftes så snart som mulig etter kjønnsmoden alder for så å produsere avkom. Var man en heldig kar, ville kona dø av lungebetennelse, slik at man kunne erstatte henne med en yngre og bedre modell, og i motsatt fall ville man måtte leve ut resten av livet som enke. I tillegg kunne kirken på en kløktig måte forkle dette som en religiøs plikt, ved å gjøre en sosioøkonomisk anordning til en bindene avtale gjennom et ritual hvor du skulle giftes i "Guds øyne". I Europa har Gud heldigvis tonet ned snokingen i folks samliv etter at en mentalt forstyrret tysker med heftig bart erklærte ham død en gang på 1800-tallet. Nå kan til og med homsene gifte seg i de landene som ikke lenger henger igjen i lavmiddelalderen, og godt er det. Det er min urokkelige mening at menn som puler menn og kvinner som puler kvinner skal kunne få lov til å gifte seg og bli like forbasket ulykkelige som den øvrige mengden heterofile par som gifter seg i rusen av sine lykksalig naive forelskelser, som går over med det samme fruen trykker ut noen små, siklende, bedritne og gulpende moroklumper. Etter dette blir ekteskapet en konkurranse i utholdenhet, hvor de lykkelig gifte holder sammen for barnas skyld helt til mor i en alder av førti knuller en konfirmant fordi hun vil føle seg ung og attraktiv igjen, eller til midtlivskrisen treffer far som et tonn med murstein, og han skaffer seg både Ferrari og elskerinne. Det later til at ekteskapet har oppstått som et kompromiss hvor to parter møtes på halvveien, fordi sjalusi er sterkere enn kåtskap.
Vi er mennesker, og som mennesker er vi hevet over dyrene i vår fornuft og selvinnsikt. Heldigvis har vi nok fornuft og selvinnsikt til å innse at vi ikke er stort mer enn pattedyr, og at vi egentlig ikke er monogame for fem flate øre. Kanskje har russen truffet en gullåre i dette henseende. Kanskje er det dette som er den ideelle naturtilstanden. Vi drikker og drikker og knuller og knuller helt til klamydiaen muterer og tar livet av oss. For alt vi vet er det mye mer lystbetont å utforske en skare av sexpartnere som vi aldri noen gang kommer til å kjenne dypere enn til livmorhalsen. For alt vi vet kan "ekte" kjærlighet være fullstendig oppskrytt.
I vår teknologiske samtid har vi fått tilgang til den mest fascinerende teknologiske nyvinningen siden teleskopet, nemlig internett. Her har vi en hel verden av informasjon ved våre fingertupper, og i stedet for å bruke det til å utvide kunnskapen vår, bruker vi det til hardporno som vi håper å leve ut en eller annen gang i virkeligheten med en villig deltaker. Heldigvis har noen geniale entreprenører gjort denne jobben for oss. De forsto at folk flest er uhelbredelige nymfomaner, og derfor skapte de datingapper som Tinder og Grindr og gudene vet hvilke flere. Her kan vi ved noen enkle sveip til høyre eller venstre på en skjerm velge og vrake fra et hav av menneskelig avskum som vi eventuelt kan velge å utveksle kroppsvæsker med dersom de også er villige. Her serveres vi promiskuitet på løpende bånd, og vi tar gladelig imot som de skitne dyra vi er.
Man kan diskutere forlengs, baklengs, ned, opp og i mente hvorvidt samfunnsmoralen er svekket eller ei, og hvorvidt det skyldes gudløshet, valg av forbilder, teknologiske fremskritt eller rett og slett tre bølger med feminisme, men til tross for at mennesket ikke er monogamt av natur, er det en unektelig sannhet at det finnes noe mer bak fasaden. Sex er tross alt ikke kjærlighet, og kjærlighet er ikke nødvendigvis sex. Til tross for talløse anskuelser av menneskets biologiske natur eller sjelelige psyke er det fortsatt noe som driver mennesket, enten det involverer sanselig begjær eller ei. Det finnes enkelte forkjempere for det vi kaller platonisk kjærlighet, et begrep som omfatter kjærlighetsforhold uten sanselig begjær. Ikke bare virker dette latterlig usannsynlig å oppnå, men hva er egentlig hensikten? Skal man på fullt alvor tvinge seg selv til å stifte familie med en person man knapt ville rørt med en meterlang påle? Dette virker noe søkt, særlig etter vi har lært at kjærlighet mer eller mindre kan forklares som en rekke kjemiske reaksjoner som tvinger dyr til å pare seg. Misforstå meg rett; sanselig begjær kan i mange tilfeller bryte ned sunne forhold, men når sant skal sies er medisinsk vitenskap mer overbevisende enn skrullinger i toga som hevder at drømmer er mer virkelige enn virkeligheten.
Sanselig begjær er unektelig en viktig faktor i ethvert suksessrikt forhold. Dette kan observeres anekdotisk ved å se på de fleste par. Det later til at de aller fleste velger seg partnere som de egentlig ikke kommer særlig godt overens med, hvor det eneste de har til felles er senga de deler. Hvor ofte ser man bestevenner gifte seg eller gå inn i et seriøst forhold? Ikke på langt nær så ofte som man burde, nemlig fordi at den kjærlighet man utøser til nære venner er annerledes fra den kjærlighet man har for en kjæreste. Bare tenk tilbake på den kjæresten du alltid kranglet med. Dere hadde et flott sexliv, men kunne ikke kommunisere om det så måtte stå om livet. Så har du den kjæresten som du kunne prate om alt med. Dere forsto hverandre skummelt godt og var så nære, men dere bestemte dere for å skilles som venner fordi det rett og slett var noe som manglet. Har jeg rett, eller hva?
Til tross for skremmende skilsmissestatistikker og generelt lave sannsynligheter for å opprettholde et sunt kjærlighetsforhold finnes det likevel mennesker som holder ut med hverandre i femti år og vel så det. Vi må nesten spørre oss: "Hvordan klarer de det?" Vel, én motivasjon er at Gud vil se på en med forakt dersom man ikke fullfører løpet (til døden skiller dere ad). En annen er at man har et ansikt som en fjellknaus, men likevel klarte å få napp hos en som er betraktelig penere, og at å skilles fra vedkommende ville være synonymt med å leve i sølibat resten av livet. Når sant skal sies, er de fleste klare til å skilles innen førti, men enda mer sant er det at ingen kaster bort tiden sin med å jakte på førtiåringer som allerede har vært gift. De er skadet gods, og da er det enklere å bite tennene sammen og holde ut, i stedet for å skille seg for så å bli avvist gang på gang av folk som gjennomskuer narrespillet ditt og ser at du er omtrent like interessant som ei bolle med havregryn. For uansett hvor høyt vår indre russ skriker etter å unnslippe ekteskapets kjedsommelighet, kan denne frustrasjonen knapt måle seg med utrettelig å måtte prøve å validere egoet sitt ved å sjekke opp fremmede på byen. Dessuten blir jo elskoven bedre med alderen – i alle fall for kvinner. For menn betyr dette at pensjonen går med på å kjøpe bøttevis med Viagra som en dytter i seg, i håp om at det lille som er igjen av det som en gang var en manndom, skal kunne være nok til å tilfredsstille appetitten til en sprengkåt pensjonist. Jeg grøsser av tanken.
Dagens ungdom må uansett ha hellet med seg dersom de skal kunne fortsette tradisjonen med å finne en make som man knytter seg til lenge nok til å videreføre arten, uten at noe går fryktelig galt på veien. Kanskje kan den moderne kjærligheten ha noe for seg dersom nøkkelen til et lykkelig ekteskap er å få unnagjort så mange ligg som mulig før en sier "ja" og trer ringen på fingeren, slik at en i ettertid slipper å lure på hvordan det føles å være en tøs. Det er ingen tvil om at kjærlighet, og ikke minst ekteskap, byr på en rekke prøvelser, og at dette ofte vil medføre mye arbeid til ingen nytte. Til dette vil jeg gjerne parafrasere eksistensialisten Albert Camus: "En må forestille seg Sisyfos som lykkelig. Kjærlighet deler mange likheter med husarbeid. Det må jobbes og jobbes og jobbes for at den skal holdes ved like, men dette er nødvendig arbeid, og det er utvilsomt verdt det dersom du lykkes."
Oppgåva:
Vedlegg:
- "Burning love" av Lars Mytting, 2011
- "#modernekjærlighet" av Gutt (19), 2015
Skriv en kreativ tekst der du reflekterer rundt tematikken i dei to tekstane.
Kommentar:
Denne oppgåva opnar for ulike løysingar, men det skal komme tydeleg fram av svaret ditt at du har forstått begge tekstvedlegga og bruker tankar og idéar frå dei. Du viser kreativitet gjennom dei innfallsvinklane og perspektiva du vel, og måten du bruker språket på.
Kjelde: Utdanningsdirektoratet. 2006.
Dei to vedlegga eleven skriv om, behandlar temaet kjærleik på ulike vis. Lars Myttings tekst handlar om ein eldre, lungesjuk mann som jobbar hardt med å få veden i hus. Etter at han er død, reflekterer eg-personen i teksten over om mannen jobba så hardt for å sørgje for at kona hadde nok ved til å klare seg også etter aat han var død. Det andre vedlegget, skrive av "gutt (19)" handlar om "moderne kjærleik". Det handlar om korleis to unge menneske møtest på Tinder.
Oppgåva ber eleven skrive ein "kreativ tekst". Mathias Dahlsveen valde essay som sjanger.