Petter Northug og Gunnlaug Ormstunge

Revansjen – den ein må ha når ein er blitt slått av ein svenske på opningsdistansen under ski-VM på heimebane. Revansjen – det ein må ha når ein som ungt stjerneskot ikkje blir blir teken ut til OL etter å ha leika med den etablerte, norske langrennseliten.

Dette er dagen som skal endre heile langrennssporten. Måten ein går på, måten ein tenkjer på, og måten ein vinn på. Den moderne langrennssporten blir personifisert gjennom ein 20-åring frå Mosvika i Trøndelag. Dette er også dagen som skal skape ei revansjelyst som skal vare i ei årrekkje framover – då OL-uttaket kjem utan Northug sitt namn på lista.

Men det største for Petter Northug er den avsluttande femmila. Distansen han aldri har vunne. Distansen som definerer ein verkeleg langrennsløpar. (10:44)

Trass dei tre VM-gulla – det høgaste fjellet står igjen. Det han ønskte å bestige fire år før. Eit OL-gull er det største ein langrennsløpar kan vinne. Det som verkeleg definerer eit ettermæle. I Vancouver i 2010 får Northug endeleg moglegheita. Men skjebnen smiler ironisk – og sender ein svenske til å øydeleggje sjansane på 30-kilometeren alle trur Northug skal vinne.

Revansjen – den Petter Northug stadig søkjer. Petter Northug frå Mosvika. No, også olympisk meister (...) Gullet er det einaste som blir delt ut på avslutningsseremonien i Vancouver. Heile verda får hylle ein norsk gigant.

Det aller største for ein langrennsløpar er gull i OL eller VM på heimebane. Petter Northug har teke sølv på opningsdistansen. Petter Northug er ikkje ein mann som er skapt for andreplassar.

Den svenske kommentatoren kommenterer Northug sin målgang der han gjer narr av konkurrentane sine: "Han er ein varg som er ute med sauene sine, men han har óg ei anna side. Her er han ein gris som gjer narr av konkurrentane. Det er ikkje pent."

Etter fyllekøyringa: Northug blir dømd til 50 dagar soning med fotlenkje og 185 000 kr i bot. Eit fall så djupt at ingen kunne forvente det. Ein veg tilbake så lang at ingen heilt veit om han klarer han.

Det er noko overmenneskeleg over Northug sine prestasjoner i Falun. Eller kanskje mest av alt ekstremt menneskeleg – urmennesket som hentar fram det aller siste av krefter for å overvinne dei siste av demonane.

Avslutninga av femmila, der Northug lenge har vore langt bak og avskriven, er ein styrkjedemonstrasjon utan sidestykke (...) Petter Northug sine fire VM-gull i Falun er hans trettande totalt – klart flest av mannlege langrennsløparar gjennom historia. Det er den endelege revansjen på svenskane sin eigen heimebane, etter å ha bevist ein gong for alle kva for ein unik stordom han rår over.

Petter Northug endra ein heil sport, der det ikkje lenger er den sterkaste som vinn, men den som er smartast – og der den smartaste óg veit korleis det er å vere ei stjerne.

Presentasjon av Gunnlaug:

Om Gunnlaug er det sagt, at han ble tidlig voksen og stor og sterk; han hadde vakkert, lysebrunt hår, sorte øine og et godt ansikt, men nesen kunne vært penere. Han var midjesmal og bredskuldret og meget velbygget. Av lynne var han arrogant og ærekjær, stri og hard støtt og en god skald, glad i å gjøre nidviser.

Gunnlaug ber om Helga:

Unge Gunnlaug er blitt forelsket i vakre Helga. Skikken er at han må be hennes far, Torstein, om å få gifte seg med henne. Torstein er imidlertid skeptisk til om Gunnlaug har de egenskapene som skal til for å få lov til å gifte seg med Helga:

«Gunnlaug, min frende, sier at han har bedt deg om Helga, din datter. Og jeg vil nå vite, hvilken utgang den saken skal få. Du kjenner ætten hans og hva vi eier. Og vi skal ikke spare på gård til ham eller på godord, om det kan hjelpe på saken». Torstein svarte: «Jeg har det å si på Gunnlaug, at jeg synes han er vinglete; var han deg lik i lynne, da skulle jeg ikke holde igjen». «Dette vil slite vennskapet vårt», sa Illuge, «om du ikke holder oss gode nok». Da sa Torstein: «For dine ord og vårt vennskaps skyld skal Helga være lovet til Gunnlaug, men ikke festet til ham, og bie i tre år. Men Gunnlaug skal fare utenlands og lære seg gjeve menns skikker. Men jeg skal være løst fra avtalen, om han ikke kommer til den tid eller jeg misliker lynnet hans». Dermed skiltes de. Illuge red hjem, og Gunnlaug red tilskips. Og da de fikk bør, stakk de tilhavs og tok land i Nordnorge og seilte inn gjennem Trondheim til Nidaros, og lå i havn der og losset.

Gunnlaug fornærmer en nordmann:

Gunnlaug drar fra Island og besøker en norsk jarl. Her viser han hvorfor han blir kalt "Ormstunge":

Gunnlaug (...) hadde en svull på vristen, som det rant blod og verk av, når han gikk. Slik gikk han frem for jarlen(...) Jarlen spurte så Gunnlaug hvem han var, og han sa hva han het og hva ætt han var av. Jarlen sa: «Skule Torsteinssønn, hva slags mann er denne på Island?» «Herre», sa han, «ta vel imot ham, han er sønn av en av de beste menn på Island, Illuge svarte på Gilsbakke, og min fosterbror». «Hva feiler det foten din, islending?» sa Jarlen. «Det er en svull, herre», sa han. «Men du halter ikke, likevel?» «Ikke skal en gå haltende, så lenge begge føtter er jevnlange», svarte Gunnlaug. En hirdmann som het Tore, sa da til jarlen: «Han er stor i munnen, denne islendingen, det var vel om vi prøvet ham litt». Gunnlaug så på ham og sa:

I hirden går én,
som er bare til mén.
Tro ham vârt,
han er ond og svart.

Da tok Tore etter øksen. «Hold fred!» sa jarlen; «slikt skal en aldri ense. Men hvor gammel er du, islending?» Gunnlaug svarte: «Jeg er atten år». «Da spår jeg, at du ikke blir atten til», sa jarlen. Gunnlaug sa nokså lavt: «Si ikke ondt over meg; si heller noe godt over deg selv». Jarlen spurte: «Hva sa du nå, islending?» Gunnlaug svarte: «Jeg sa, som jeg syntes: at det ikke høver at du sier ondt over meg, men at du ber om noe du selv trenger til». «Hva er det?» sier jarlen. «At du ikke må få slik dødsdag som din far, Håkon jarl», sa Gunnlaug. Jarlen ble rød som blod og ba dem ta denne galmannen og det fort.

Gunnlaug får en fiende:

På besøk hos en konge i Sverige får Gunnlaug en fiende: Ravn. Årsaken er at Gunnlaug fornærmer Ravn foran kongen. Ravn blir rasende og lover hevn:

Da Ravn var reiseklar, sa han til Gunnlaug: «nå skal det være slutt med vennskapet oss imellom, fordi du ville sette meg ned hos den som makten hadde. En gang skal jeg svivyrde deg like så meget som du prøvde å skjemme meg her». «Jeg er ikke redd for trusselen din», sa Gunnlaug, «og det sted finnes ikke der jeg får mindre respekt enn du». Kong Olav gav Ravn gode gaver, da de skiltes, og så fór han bort.

Gunnlaug utfordrer Ravn:

Ravn har tatt sin hevn over Gunnlaug: Han har giftet seg med Helga, noe han vet Gunnlaug kommer til å bli rasende for. Og det stemmer. Etter bryllupet utfordrer han Ravn:

Da Gunnlaug gikk ut, var det kommet hester som stod salet og bundet ute på tunet; det var mange vakre dyr iblandt. Gunnlaug kastet seg opp på en hest som stod der, og galopperte over tunet og dit hvor Ravn stod, så han måtte vike unna. «Du trenger ikke vike unna», sa Gunnlaug; «du har ikke noe å være redd for denne gangen. Men du vet, hva du har gjort deg fortjent til».

Holmgang mot Ravn:

Så gikk de løs på hverandre, og modig sloss de alle sammen. Grim og Olav gikk begge mot Gunnlaug alene; men det endte med at han drepte dem begge, og selv var han usåret enda. (...) Imens sloss Ravn og Torkel svarte, Gunnlaugs frende. Torkel falt og lot livet der, og til sist falt alle Gunnlaugs og Ravns menn. Så bar det ihop med de to, og de hugg store hugg og gikk hardt på hverandre, og var like ville begge to. Gunnlaug brukte sverdet Adalrådsnaut, og det var et overlag gildt våpen. Gunnlaug traff omsider Ravn med et veldig hugg, som tok foten av ham. Han falt ikke likevel, men trakk seg bort til en trestubbe og støttet seg på den. Da sa Gunnlaug: «nå er du kampufør, og jeg vil ikke slåss med deg lenger, nå du er lemlestet.» Ravn svarte: «Det er så, at jeg er ille medfaren; men enda kunne jeg vel holde ut en stund, fikk jeg litt å drikke.» «Svik meg ikke da», sa Gunnlaug, «om jeg gir deg vann i hjelmen min.» «Jeg skal ikke svike deg», sa Ravn. Gunnlaug gikk da bort til en bekk, og tok vann i hjelmen og gav ham. Han tok imot den med venstre hånd, men med høyre hugg han til Gunnlaug i hodet med sverdet, så han fikk et gapende sår. «nå svek du meg stygt», sa Gunnlaug; «og æreløst fór du frem mot meg som trodde deg.» Ravn svarte: «Det er sant, som du sier; men jeg kunne ikke annet, — jeg unte deg ikke Helga den fagres favntak.» Så sloss de påny hårdt og kvasst, men det endte med at Gunnlaug vant over Ravn, og der lot Ravn livet.