Kvernen som står og maler på havsens bunn

Engang i gamle, gamle dager var det to brødre, den ene var rik og den andre fattig. Da julekvelden kom, hadde den fattige ikke matsmulen i huset, hverken av sul eller brød, og så gikk han til bror sin og bad om litt til jul i Guds navn. Det var vel ikke første gangen broren hadde måttet gi ham; men nøye var han støtt, og ikke ble han videre glad i ham nå heller.

"Vil du gjøre det jeg ber deg, skal du få en hel fleskeskinke," sa han. Det lovte stakkaren på flekken og takket til.

"Der har du den. Reis så beint til helvete!" sa den rike, og kastet fleskeskinken bort til ham.

"Ja, det jeg har lovt, får jeg holde," sa den andre, han tok skinken og la avsted.

Han gikk og han gikk, hele dagen, og i mørkningen kom han ensteds der det lyste så gildt. Her skal du se det er, tenkte mannen med skinken. Ute i vedskjulet sto en gammel mann med langt hvitt skjegg og hugg juleved. - "God kveld!" sa han med fleskeskinken.

"God kveld igjen! Hvor skal du hen så seint?" sa kallen.
"Jeg skal nok til helvete, dersom jeg er på rett vei," svarte fattigmannen.

"Jo, du har gått riktig nok, det er her," sa den andre. "Når du nå kommer inn, vil de alle kjøpe fleskeskinka di, for flesk er sjelden kost i helvete; men du skal ikke selge den med mindre du får den handkverna som står bak døren, for den. Når du kommer ut igjen, skal jeg lære deg å stille kverna, den er nyttig til noe av hvert, den."

Ja, han med skinken takket for god rettledning, og banket på hos fanden.

Da han kom inn, gikk det som den gamle mannen hadde sagt; alle djevlene, både store og små, kringsatte ham som maur og makk og den ene bød over den andre på fleskeskinken. "Riktignok skulle kjerringa og jeg hatt den til julekveldsmat, men siden dere er så oppsatt på den, får jeg vel saktens overlate den," sa mannen. "Men skal jeg selge den, vil jeg ha den handkverna som står bak døren der borte." Den ville fanden nødig være av med, og tinget og prutet; men mannen ble ved sitt, og så måtte fanden ut med den.

Da mannen kom ut på gården, spurte han den gamle vedhuggeren hvordan han skulle stille kvernen, og da han hadde lært det, sa han takk for seg og la hjemetter det forteste han kunne; men likevel rakk han ikke hjem før klokken slo tolv julenatten.

"Men hvor i all verden blir det av deg da?" sa kjerringa. "Her har jeg sittet time ut og time inn og hipet og ventet, og har ikke så mye som to pinner å legge i kors under julegrautgryta."

"Å, jeg kunne ikke før komme, jeg hadde noe av hvert å gå etter, og lang vei hadde jeg også. Men nå skal du se!" sa mannen, han satte kvernen på bordet, og ba den først male lys, så duk og så mat og øl og alt som godt var til julekveldskost, og etter som han sa føre, så mol kvernen.

Kjerringa forkorset seg den ene gangen etter den andre, og ville vite hvor mannen hadde fått kvernen fra, men det ville han ikke ut med; "det får være det samme hvor jeg har fått den; du ser kverna er god, og kvernvannet fryser ikke," sa mannen. Så mol han mat og drikke og alle gode ting til hele julen, og tredjedagen ba han til seg vennene sine, da ville han ha gjestebud.

Da den rike broren så alt det som var i gjestebudsgården, ble han både harm og vill, for han kunne ikke unne bror sin noe. "Om julekvelden var han så nødig at han kom til meg og ba om litt i Guds navn, og nå gjør han et lag som han skulle være både greve og konge," sa han.

"Men hvor i heite helvete har du fått all rikdommen din fra, du?" sa han til broren.

"Bak døra," sa han som eide kvernen, han brydde seg ikke om å gjøre ham noe regnskap for det han.

Men utpå kvelden da han hadde fått litt i hodet, kunne han ikke berge seg, da kom han fram med kvernen. "Der ser du den som har skaffet meg all rikdommen!" sa han, og så lot han kvernen male både det ene og det andre.

Da broren så det, ville han på død og liv ha kvernen, og langt om lenge skulle han da få den også, men tre hundre daler måtte han gi for den, og så skulle den andre få ha den til slåttonna; "for har jeg hatt den så lenge, kan jeg ha malt opp for mange år," tenkte han. I den tiden kan en nok vite kvernen ikke ble rusten, og da slåttonna kom, fikk broren den; men den andre hadde vel voktet seg for å lære ham å stille den.

Det var om kvelden at den rike fikk kvernen hjem til seg, og om morgenen ba han kjerringa gå ut og breie etter slåttekarene; han skulle lage dugurden selv i dag, sa han.

Da det led mot dugurdstid, satte han kvernen på kjøkkenbordet. "Mal sild og velling, og det både fort og vel!" sa mannen. Og kvernen til å male sild og velling, først alle fat og trau fulle, og siden over hele kjøkkengulvet. Mannen fiklet og stelte og skulle få kvernen til å stanse, men hvordan han snudde og fingret på den, så holdt kvernen på, og om litt nådde vellingen så høyt at mannen var nære på å drukne. Så rev han opp stuedøren, men det var med nød og neppe at mannen fikk fatt i dørklinken nede i vellingflommen. Da han fikk opp døren, ble han ikke lenge i stua, skal jeg tro; han satte ut, og sild og velling etter ham så det fosset ut over både gård og jorder.

Nå syntes kjerringa, som drev på og breidde høy, at det drygde vel lenge før dugurden var ferdig. "Om ikke mannen roper hjem, får vi gå likevel; han kan vel ikke stort med å koke vellingen, jeg får vel hjelpe 'n," sa konen til slåttefolkene.

Ja, så ruslet de hjemetter. Men da de kom oppover bakkene et stykke, møtte de sild og velling og brød, som fór og slang om hverandre, og mannen selv føre flommen.

"Gi det var hundre vommer på hver av Dere! Men pass dere at dere ikke drukner i dugurdsvellingen," skrek han, han satte forbi som om den slemme var i hælene på ham, og nedetter dit broren bodde. Han ba ham for Guds skyld ta igjen kvernen, og det på øyeblikket; "maler den en time til, så forgår hele bygda i sild og velling," sa han. Men broren ville slett ikke ta den før den andre betalte ham tre hundre daler til, og det måtte han da.

Nå hadde den fattige både penger og kvern, og så varte det ikke lenge før han fikk seg en gård, mye gildere enn den broren bodde i; med kvernen mol han opp så mye gull at han kledde den med bare gullplater, og den gården lå tett ved havkanten, så det lyste og skinte av den langt ut over fjorden. Alle de som seilte fremom der, skulle nå innom og hilse på den rike mannen i gullgården, og alle så ville de se den artige kvernen, for den gikk det ord av både vidt og bredt, og det var ingen uten han hadde hørt tale om den.

Langt om lenge kom det også en skipper som ville se kvernen; han spurte om den kunne male salt. Jo, den kunne male salt da! sa han som eide den. Og da skipperen hørte det, ville han med nød og makt ha kvernen, koste hva det ville; for hadde han den, tenkte han, så slapp han å seile langt bort over sjø og bårer etter saltladningen. I førstningen ville mannen ikke være av med den, men skipperen både tagg og ba, og til sist solgte han den da og fikk mange, mange tusen daler for den.

Da skipperen hadde fått kvernen på ryggen, stanset han ikke lenge der, for han var redd det skulle dra etter med mannen; å spørre hvordan han skulle stille den, hadde han nå slett ikke tid til, han satte ned til skuta det forteste han kunne, og da han kom et stykke utpå sjøen, fikk han kvernen opp. "Mal salt, og det både fort og vel!" sa skipperen. Ja, kvernen til å male salt, og det så det sprutet. Da skipperen hadde fått skipet fullt, ville han stemme kvernen, men hvordan han enn bar seg at, og hvorledes han stelte på den, så mol kvernen like ratt, og salthaugen vokste høyere og høyere, og til sist så gikk skuta til bunns.

Der står kvernen på havsens bunn og maler den dag i dag, og derfor er det sjøen er salt.