Psykisk helsearbeid

Opne bilete i eit nytt vindauge

CC BY-NC-SA

Bilete: Tore Kristiansen

Psykiatri

er ein medisinsk spesialitet som handlar om psykiske lidingar. Psykiatri blir utøvd av legar med spesialistutdanning innan psykiatri, altså psykiatrar.

Psykoterapi

er arbeidet til psykologane for å betre den psykiske helsa til menneske ved hjelp av psykologiske metodar som til dømes samtaleterapi, gruppeterapi eller familieterapi.

Psykisk helsearbeid

er ei samlenemning for mange ulike tenester, profesjonar og metodar som jobbar for å fremme betre den psykiske helsa til menneske. Psykisk helsearbeid handlar òg om å forandre forhold i samfunnet som er negative for psykisk helse, skape inkluderande lokalsamfunn og bidra til kvardagsmeistring.

Omgrepet psykiatri vart tidlegare brukt om den delen av helsetenesta som tek vare på personar med psykiske lidingar, og ein stor del av behandlinga forgjekk i psykiatriske institusjonar.

Opptrappingsplanen for psykisk helse som gjekk over ti år frå 1998 til 2008 førte til ei stor endring i behandlingstilbodet. Grunnen var tanken om at det er best å hjelpe menneske i deira eige nærmiljø med familie, venner og arbeid. Det førte til ein kraftig reduksjon i talet på døgnplassar i institusjonar, men samtidig ein auke i dagtilbod både på kommunalt nivå og i spesialisthelsetenesta ved oppretting av distriktspsykiatriske senter (DPS). I den nye opptrappingsplanen for psykisk helse, som gjeld frå 2023 til 2033, er det framleis fokus på gode tenester der folk bur. Dei andre to satsingsområda handlar om helsefremmande og førebyggande psykisk helsearbeid og dessutan tenester til personar med langvarige og samansette behov.

Helsefremmande og førebyggande psykisk helsearbeid

Helsefremmande og førebyggande arbeid er tiltak som kan rette seg mot heile befolkninga, mot enkelte grupper eller mot enkeltindivid. Det psykisk helsefremmande arbeidet handlar om å styrke den psykiske helsa gjennom tiltak som aukar livskvalitet, som gjer innbyggarane i stand til å ta gode val for eiga helse, og som aukar resiliens, altså den psykologiske motstandskrafta for å kunne takle motgang og utfordringar i kvardagen.

Førebyggande psykisk helsearbeid er å redusere eller fjerne faktorar som er negative for den psykiske helsa, og å styrke faktorar som vernar mot sjukdom, til dømes gode oppvekstvilkår og sosiale nettverk. Sidan det er vanskeleg å gjere noko med genetiske faktorar som disponerer for psykisk sjukdom, er det viktig å førebygge skadelege miljøfaktorar og samtidig legge til rette for helsefremmande faktorar.

Gode tenester der folk bur

Befolkninga i Noreg har lik rett til helsetenester uavhengig av kvar i landet vi bur, men undersøkingar viser at tilgangen på helsetenester likevel ikkje alltid er den same overalt. Manglande tilbod eller lang ventetid gjer at ikkje alle som treng psykisk helsehjelp, får det når dei treng det, og for nokon kan avstanden til næraste behandlingstilbod gjere at dei unngår å søke hjelp.

Sjølv om det er ønskeleg med lågterskeltilbod og førebyggande psykisk helsearbeid i kommunane, er det òg viktig med spesialisthelsetenester til personar med alvorlege og langvarige psykiske lidingar.

Opne bilete i eit nytt vindauge

CC BY-NC

Bilete: Science Photo Library

Empowerment handlar om å ha kontroll over faktorane som gir ei oppleving av meistring og kontroll i sitt eige liv. Brukarmedverknad er ein lovfest rett til å medverke i utforminga av sitt eige tenestetilbod. Både empowerment og brukarmedverknad er omgrep som gjeld både på individnivå og på kollektivt nivå. På individnivå inneber det at den enkelte opplever kontroll og meistrar faktorar som er av betydning for seg sjølv, slik som sosialt miljø, utdanning og økonomi. På kollektivt nivå inneber det at grupper av menneske får medverke og ta avgjerder i saker som gjeld dei, som bygging av vegar og tilrettelegging av friluftsområde.

For at det skal vere faktisk empowerment og brukarmedverknad i psykisk helsearbeid, må vi som helsepersonell legge til rette for det og gi brukarane nødvendige ressursar til å ta gode val for si eiga helse. Det betyr at vi må sjå og lytte til ønska og behova til kvar enkelt brukar og anerkjenne at alle er ekspert på sitt eige liv. I staden for at du som helsefagarbeidar seier kva som er best for brukaren, handlar det om å samarbeide om tiltak som gir meining, meistring og livskvalitet.

Samtidig som vi tek vare på empowerment og brukarmedverknad, må vi som profesjonelle yrkesutøvarar sikre at tenestene er innanfor krav om fagleg forsvarlegheit. Tverrfagleg samarbeid med andre profesjonar er derfor sentralt innan psykisk helsearbeid.

Langvarige og samansette behov

Personar med psykiske lidingar er meir utsette for rusmiddelavhengnad, og dei har òg større risiko for å utvikle fleire psykiske lidingar. Ein person med personlegdomsforstyrringar lir ofte av andre lidingar, som angst eller depresjon, i tillegg, og personar med stemningslidingar som depresjon eller bipolar liding kan i tillegg ha ei angstliding. Menneske med psykiske lidingar kan som alle andre oppleve somatisk (fysisk) sjukdom, og i mange tilfelle trenge oppfølging med tanke på eigenomsorg for å dekke fysiske behov som fysisk aktivitet, kosthald og hygiene.

Menneske med langvarige og samansette behov har rett til individuell plan (IP) for å sikre at dei får eit heilskapleg og koordinert helsetilbod. Planen skal sikre brukarmedverknad ved at behova og ønska til brukaren er tekne med i arbeidet med å utforme tenestetilbodet, og planen blir laga i samarbeid med brukaren. Ofte er det behov for tverrfagleg samarbeid mellom fleire yrkesgrupper og ulike instansar som kommunehelseteneste, spesialisthelseteneste, Nav eller andre.