Medviten bruk av verbalt språk

Hugs alltid at det er brukaren som er i sentrum. Du må vise respekt og alltid vende deg til han eller ho. Plasser deg slik at du får merksemda til personen, og opprett augekontakt. Bruk namnet til brukaren når det er naturleg, for å signalisere at du ser, kjenner og samtaler med personen. Hels på og fortel kven du sjølv er, viss du ikkje har møtt personen tidlegare, og det kan òg vere slik at personen ikkje hugsar deg. La den andre få presentere seg sjølv.

Bruk gjerne berøring ved å ta på handa til personen når du snakkar med vedkommande. Då beheld du merksemda til personen.

Det skaper tryggleik når du stiller spørsmål, lyttar til, informerer og ser på personen som ein aktiv og ansvarleg samtale- og samarbeidspartnar. Det inneber å vere lydhøyr og å vise respekt for tilbakemeldinga til brukaren om korleis han eller ho opplever situasjonen. Til dømes kan du spørje: "Korleis har du det?" og deretter tilpasse kommunikasjonen din vidare til det personen svarer. Å vise interesse for den andre gjennom kommunikasjon gir den andre ei oppleving av at du bryr deg.

Å informere om kva du skal gjere, er med på å skape tryggleik i situasjonen. Fortel kva som skal skje, trinn for trinn, og gi éin bodskap om gongen. Til dømes kan du under morgonstellet seie "no skal eg vaske deg på ryggen", og når du ferdig, fortel du kva du skal gjere etterpå.

Ver merksam på samtalen og den du samtaler med. Å få ein samtale til å fungere godt kan bidra positivt i ein helsefremmande prosess. Vis at du ønsker å samtale med personen ved å ha merksemda di retta mot den du snakkar med, og lytt aktivt. Ver nysgjerrig på den andre. Still spørsmål som bidreg til at den andre kan fortelje om seg sjølv og erfaringane og opplevingane sine. På den måten får du kunnskap om kva bakgrunn, erfaringar, interesser og kjensler personen har. Du blir kjend med mennesket.

Ein del brukarar opplever dessverre at dei blir umyndiggjorde eller respektlaust behandla fordi helsearbeidarar er uoppmerksame. Eit døme på at helsearbeidarar er uoppmerksame, er at dei snur seg vekk frå brukaren og i staden vender seg til pårørande med spørsmål eller informasjon som gjeld brukaren. I nokre situasjonar kan dette òg vere brot på teieplikta. Eit anna døme er når to helsefagarbeidarar snakkar saman om brukaren eller om sitt eige privatliv mens dei hjelper brukaren med morgonstellet.

Det er viktig å hugse på at det er interessene, behova og situasjonen til brukaren som skal danne utgangspunktet for samarbeidet. Som helsefagarbeidar må du vere lydhøyr for dei kulturelle og individuelle føresetnadene til brukaren og prøve å forstå forventingane, ønska og handlingane til brukaren ut frå dette perspektivet. Det inneber å vere merksam på behova til personen, lytte til det personen fortel, og gjerne gjenta det personen har fortalt, slik at du er sikker på at du har forstått riktig. Å gjenta og formidle til den andre kva du har forstått, gjer det mogleg for den andre å korrigere deg viss du har misforstått.

Empati inneber å føle med det mennesket vi møter. Det bidreg til å skape kontakt. Det handlar om at du i kommunikasjonen klarer å ta perspektivet til den andre eller anerkjenne perspektiva til den andre som sanning. Det er slik den andre opplever og kjenner det. Kjenn igjen kjensler, og prøv å forstå kva det er som ligg bak det personen seier eller gjer. Er det glede, frykt, smerte, mistru eller eit forsøk på å verne sin eiga sjølvbestemming og verdigheit? Til dømes når ein person uttrykker redsel for noko, kan du seie: "Eg ser og høyrer at du er redd for kva som skal skje no, og eg veit korleis det kan vere å vere redd for kva som kan skje. Eg er her saman med deg, så du er ikkje åleine." På den måten anerkjenner du kjensla den andre har, og bidreg til at personen kjenner seg forstått. Det bidreg til å skape nærleik og ein betre relasjon mellom deg og brukaren.

Når du gir oppmuntrande kommentarar kombinert med nikk og smil undervegs, til dømes mens du hjelper til med stell eller andre gjeremål, bidreg du til å skape tryggleik.

For å unngå å såre, skremme eller forvirre brukaren bør du tenke gjennom kva ord du vel. Dei fleste av oss er vane med å nytte førenamn på dei vi snakkar med. For nokon kan dette likevel bli oppfatta som uhøfleg. Ein del eldre føretrekker å bli tiltalte med etternamn og titlar som "herr" og "fru". For å vere sikker bør du spørje brukaren om kva han eller ho føretrekker.

Eit barnsleg språk eller ei barnsleg tiltaleform kan skape mindreverdskjensle hos ein vaksen person. Enkelte utsegner bør du unngå. "Skal vi gå og legge oss?" og "Skal vi kle på oss?" kan blir oppfatta både umyndiggjerande og forvirrande. Du skal jo ikkje legge deg, og påkledd er du jo når du er på jobb. I staden er det lurt å informere om kva du skal gjere for at personen skal bli klar, til dømes til å legge seg eller gå på tur.

Som helsefagarbeidar møter du menneske i ulike aldrar og med ulike føresetnader for å oppfatte og forstå det du seier. Det er viktig at brukaren forstår det du snakkar om. Derfor må du tilpasse tempoet slik at personen får tid til å reagere før du held fram samtalen. Ta deg tid og hald fokuset og merksemda på den du kommuniserer med.

I pasient- og brukarrettslova § 3–5 første ledd står det at informasjonen skal "vere tilpassa dei individuelle føresetnadene til mottakaren, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn. Informasjonen skal givast på ein hensynsfull måte". Du må derfor tilpasse deg nivået til han du snakkar med, og formulere deg med ord som brukaren forstår. For å få til dette bør du mellom anna ha kunnskap om ulike aldersgrupper, funksjonshemmingar og kulturar.

I same paragraf står det at "helsepersonellet skal så langt som mogleg sikre seg at pasienten har forstått innhaldet og betydninga av opplysningane". For å vere sikker på at brukaren har forstått, kan du stille kontrollspørsmål eller be han eller henne om å gjenta det du har sagt.

I samarbeid med andre helsearbeidarar er det viktig at du kjenner til og meistrar ulike faguttrykk. Du må likevel vere merksam på at fagspråk kan skape forvirring, misforståingar og utrygge hos brukaren, og det kan få brukaren til å kjenne seg dum og mindreverdig. Sjølv om du har mykje fagkunnskap, må du aldri opptre belærande overfor brukaren.

Det er brukaren som kjenner tilstanden sin best. Du må òg vere var for kva og kor mykje informasjon brukaren ønsker og har behov for.