Korleis støtte etter at ein ung person har teke livet sitt?

Råd: Kvar kan ein begynne?

Nyheita om at ein ung person i nærmiljøet ditt har teke sitt eige liv, kan vekke mange ulike kjensler og tankar. Tida framover kan bli utfordrande for mange. Du kan kjenne på tungsinn, sjokk, sinne, skyldkjensle eller nomenheit – alle desse kjenslene er normale reaksjonar på ei traumatisk hending som sjølvmord. Du kan lese meir om vanlege reaksjonar etter sjølvmord i artikkelen "Etterlatte etter selvmord" på RVTS Øst.

Situasjonen etter sjølvmordet kan verke uoversiktleg og forvirrande. Nokon kan kjenne seg overvelda eller handlingslamma, andre kan få behov for å ta kontroll.

Kriseteam

Du kan lese meir om kriseteam i Helsedirektoratets rettleiar "Psykososiale tiltak ved kriser, ulykker og katastrofer".

Alle kommunar i Noreg bør ha tilgang til eit tverrfagleg team av fagfolk som blir engasjerte ved akutte krisar. Eit sjølvmord er ei slik krise, og alle ramma personar og organisasjonar kan forvente hjelp for å handtere situasjonen både omgåande og inntil eit år etter hendinga.

Kriseteamet kan vere kommunalt eller interkommunalt, og kan kontaktast gjennom sentralbordet til politiet: 02800.

Eit eventuelt kriseteam kan ta leiinga den første tida og vere ein ressurs i månadene etterpå. Der det ikkje finst eit slikt team, bør oppvekstsektoren samarbeide tett over tid. Hugs at det er mange ut over den næraste familien som kan vere ramma, så sørg for å få oversikt over følgande:

• Unge som treng omgåande støtte: Dette kan vere dei som var i same klasse, vennegjeng/omgangskrets eller husstand som avdøde, og eventuelt dei som fann vedkommande. Hugs at avdøde kan ha hatt kontakt med unge i den same bydelen eller andre bydelar og kommunar, til dømes gjennom idrett eller andre fritidsaktivitetar, sosiale medium, gaming og så vidare.

• Vaksne som treng hjelp og støtte: Desse kan vere frå lærarstaben eller andre stillingar ved skulen. Dei som fann, hadde kjent eller hadde støtta den unge personen, kan trenge ekstra støtte.

• Unge personar og tilsette som kan trenge meir intensiv hjelp: Under dette kjem til dømes dei som har kjent på psykiske helseutfordringar, dei som tidlegare har sjølvskadd eller personar som har andre tapserfaringar.

• Hjelpeapparatet til skulen: Dette inkluderer til dømes helsesjukepleiaren til skulen, sosiallærar/sosialpedagogisk rådgivar og leiinga ved skulen.

• Lokale og landsdekkande hjelperessursar og sorgstøtteorganisasjonar: Dette er ressursar/originasjoner som kan hjelpe enkelmenneske. LEVE sitt fylkeslag kan vere ein god ressurs her. Du finn fylkeslaget ditt på LEVE – Fylkeslag.

Du finn òg forslag til ressursar nedst i denne artikkelen.

Viktigheita av god informasjon

Det er viktig å gi eintydig og direkte informasjon om hendinga og berre informasjon som er bekrefta av skulen eller politiet. Det er òg viktig å avklare med pårørande kva informasjon du kan dele.

Det er det minst to gode grunnar til:

1. Eit sjølvmord fører ofte til omgåande sjokk og forvirring. Mange vil søke svar på spørsmål som "Kvifor?" og "Korleis?", og i mangel på god informasjon frå trygge kjelder vil spekulasjonar kunne oppstå. Slike spekulasjonar er til lita hjelp og kan vere både sårande og direkte farlege. Dei kan òg skape unødvendig mykje uro og otte.

2. Mange som blir ramma av ein ung person sitt sjølvmord, trur at det ikkje finst hjelp for dei, eller dei er ute av stand til å leite etter hjelpa sjølv. Omgåande oppfølging av etterlatne og ramma er viktig for å kunne omarbeide reaksjonar. Langsiktig oppfølging gir betre sorgarbeid.

Skulen er ei viktig kjelde til informasjon om hendinga som er bekrefta, eintydig og direkte, og til informasjon om kva hjelp som finst, og kvifor hjelpa kan vere nyttig.

Forslag til handlingsplan

1. Omgåande når dødsbodskapen blir motteken

Det er viktig å etablere kontakt med familien med formål om å kondolere og vise omsorg. Du kan då avklare vidare informasjon og oppfølging. Det er fint om følgande forslag blir diskuterte med familien eller kontaktpersonen deira:

• Kva informasjon kan de gå ut med?

• Kva oppfølging, støtte og hjelp ønsker familien framover?

• Kva innhald skal det vere i ei eventuell minnestund?

• Skal flagget heisast på halv stong? Få kontakt med kriseteam/politiet.

Det er viktig å få bekrefta kva som har hendt. Merk at det er politiet som i dei fleste tilfelle formelt avgjer dødsårsaka. Derfor kan det vere nyttig å seie at "det har skjedd eit tragisk og uventa dødsfall" fram til politiet har bekrefta fakta. I så tilfelle må det følgast opp med den offentlege dødsårsaka når ho er klar.

2. Formidling og varetaking

Det er fleire grupper som bør varetakast etter ei slik hending.

Dei tilsette i skulen

Kall inn til eit informasjonsmøte med dei tilsette ved skulen, inkludert skulehelsetenesta / hjelpeapparatet til skulen saman med representantar frå kriseteamet. Sørg for at alle vaksne som arbeider ved skulen, er inviterte og inkluderte.

Når ein ung person døyr, påverkar det veldig mange.

På møtet skal dei vaksne få følgande informasjon:

• bekrefte eintydig og direkte informasjon om hendinga

• plan for korleis informasjonen skal formidlast til dei andre elevane på skulen. Dersom kriseteam eller helsepersonell støttar skulen, bør det avklarast om den primære oppgåva til teamet er å støtte lærarar i å gi ut informasjon, eller om det er teamet sjølv som skal gå rundt i klasseromma og gjere dette.

• info til kontaktlærarane om å ta for seg klassen sin, helst med kriseteam til stades. Det er viktig at kontaktlærarane som får denne oppgåva, får stille spørsmål og be om hjelp, slik at hen kjenner seg støtta.

• beskjed til alle dei vaksne om at dei formidlar den same informasjonen til alle elevane i løpet av ein kort periode (gjerne ein skuletime). Dette er viktig for at grupper av unge ikkje skal få informasjonen utan at det er støttepersonar til stades.

• få oppgitt namnet på den som kan kontaktast for oppfølging av individuelle elevar som treng det

Elevar

Samle alle elevar, gjerne i sine eigne klasserom, og ved behov i mindre grupper.

Gi relevante fakta om dødsfallet

Unngå diskusjon omkring korleis den unge personen tok livet sitt. Det blir fort spekulativt, kan forverre sorgreaksjonane til dei etterlatne, og kan føre til at andre sårbare individ bruker same metoden for å prøve å ta sitt eige liv. Forklar i staden nøkternt at sjølv om det er naturleg å lure på korleis sjølvmordet skjedde, så vel vi å ikkje snakke om det, rett og slett fordi det ikkje er nyttig. Sei òg at du er oppteken av dei unge sin eigen tryggleik.

• Forklar at alle typar reaksjonar er normale når vi får høyre ei slik nyheit. Det kan vere reaksjonar som sjokk, ei kjensle av uverkelegheit, sinne, skam, redsel, skyldkjensle, grubling, sjølvkritikk, panikk, uro, angst og nomenheit.

• Sei at det er viktig å støtte kvarandre og å seie frå til ein vaksen viss dei sjølv eller ein venn treng støtte.

• Gi døme på positive måtar å handtere stress på.

• Fortel om kva for hjelperessursar som finst på skulen som kan hjelpe ved spørsmål og reaksjonar. Forklar korleis dei kan få kontakt med dei, at det er frivillig, og at det er mogleg å få konfidensielle samtalar.

• Fortel om andre eksterne hjelpeinstansar eller -ressursar, og korleis dei kan nåast.

• Kopier opp og del ut sida "Til deg som har mist nokon i sjølvmord". (Sjå nedst i artikkelen).

Hald gjerne elevane på skulen ut dagen, og i det minste fram til alle elevane og foreldra har fått den same informasjonen. Delar av dagen bør setjast av til aktivitetar som innbyr til samtale med elevar på nært ramma trinn/klassar. Ein god idé er å gi elevane ei konkret, meiningsfull oppgåve i møte med nyheita om dødsfallet. Dette kan til dømes vere at dei får skrive ei helsing eller lage ei teikning som skulen kan gi vidare til familien. Viss skulen har ferie, sørg for at alle elevane får eit minimum av informasjonen som blir beskriven her.

Foreldre og føresette

Foreldre og føresette må òg få informasjon om det som har skjedd. Ein nøktern og sensitivt formulert e-post som inneheld den same informasjonen som elevane har fått, vil vere mest nyttig. Gi i tillegg ut kontaktinformasjon til nokon som foreldra kan kontakte viss dei har spørsmål. Foreldre og føresette kan òg ha kjent den unge personen som døydde, så informasjon om relevante hjelpeinstansar må vere med i e-posten.

Sosiale medium

Du bør prøve å få innsikt i kva som skjer på sosiale medium omkring saka. Grip raskt inn ved ryktespreiing, bilete, skuldingar, spekulasjonar, sensasjonalisering eller romantisering av sjølvmordet.

Du finn meir om dette i ramma "Korleis handtere sosiale medium etter eit sjølvmord?" lenger nede i artikkelen.

Presse

Dersom pressa tek kontakt, skal dei visast til politiet. Vern medelevar og tilsette frå presse om nødvendig.

Anna oppfølging

Det er viktig å legge til rette for at unge personar som har behov for det, får snakke om tankane og kjenslene dei har, slik at dei kan finne strategiar for å handtere dei.

Både individuelle samtalar og gruppesamtalar bør bli tilbydd. Små grupper er veldig nyttige, slik at venner og kollegaer kan ha opne samtalar. Her er det lurt å få hjelp frå kriseteamet, eventuelt andre fagfolk som til dømes helsesjukepleiar, rådgivar, kommunepsykolog og så vidare. Eit slikt tilbod bør vere tilgjengeleg òg etter skuletid, til dømes ved å etablere "open skule" eller "open kyrkje". Det bør i så tilfelle sendast ut felles informasjon om dette.

Det er fint å la besøkande ha noko konkret å gjere, slik som å signere kondolanseprotokoll og tenne lys.

På skulen er det er viktig å snakke med dei tilsette på slutten av dagen saman med kriseteamet. Snakk om korleis dagen har gått, kva som gjekk bra, og kva som var krevjande eller kunne vore handtert betre. Undersøk og søk svar på eventuelle spørsmål frå dei tilsette. Dersom det er nokon unge som har reagert på ein måte som vekker bekymring, bør alle relevante tilsette gjerast merksam på det, og det bør leggast ein plan for oppfølging.

Å sjekke med kollegaer og snakke om erfaringane frå korleis dagen har vore før alle går heim, kan gjere det lettare å handtere kjenslene ved heimkomst. Kanskje de òg kan sjå på dei neste trinna saman.

Kva med ulykkesstaden/åstaden?

Dersom det er ein ulykkesstad/åstad, vil barn og ungdom mest sannsynleg søke dit. Her etablerer dei kanskje ein stad med lys, blomstrar, kort og bilete. Trygge kjende vaksne bør vere til stades, men la dei unge få lov til å markere sjølv. Vis at støtte er tilgjengeleg for dei som skulle trenge det, men grip minst mogleg inn i sorghandlingar dei unge sjølv utfører på ein god måte.

3. Varetaking av dei unge dei neste dagane og vekene

Snakk med dei unge om kvardagslege ting, og om reaksjonar som er normale når ein blir ramma av vanskelege hendingar. Dette inneber særleg tankekøyr, søvnvanskar, manglande matlyst, uro i kroppen, kjensle av medtekenheit, vanskar med å setje ord på kva dei kjenner, urettferdstankar og eit stort behov for å prøve å forstå akkurat kva som har hendt.

Sorg er ein normal reaksjon etter eit dødsfall, og det finst ingen rett eller feil måte å sørge på. Det er viktig å vise tolmod og omsorg ved å anerkjenne smerta og sorga dei kjenner på. Dette er heilt normale reaksjonar på det som har hendt. Nokon kan ha kjensler dei enno ikkje har ord for eller vågar å uttrykke på andre måtar. Aggresjon, irritabilitet, rastløyse, konsentrasjonsvanskar og endring i åtferd er ikkje uvanleg.

Det kan òg vere første gongen dei blir bevisste døden og si eiga dødelegheit, og dette kan gjere dei veldig redde. Reaksjonane kan òg påverke dei kognitivt, og dei kan få vanskar med skulearbeid, søvn, eting eller toalettbesøk.

Skulen bør samle lærarar på aktuelle trinn dagleg, gjerne om morgonen og på slutten av dagen, for å gå gjennom kva for elevar dei er bekymra for. Følg opp med konkrete tiltak, som samtaler med elevane og deira føresette.

Dersom det oppstår vanskelege rykte og konfliktar, bør desse bli tematiserte og følgt opp i trygge rammer. Inviter til samtalemøte med ramma partar for å konkretisere hendingsgang og avklare påstandar og rykte.

Familien og andre som er nære ramma

Det er viktig å vise omsorg og forståing for sorga til familie, venner og andre ramma, då desse sjølv kan få auka fare for sjølvmord i ettertid.

Du må sørge for at familien til avdøde ikkje lenger får standardmeldingar frå skulen, dette kan føre til ekstra belastningar for dei.

Urettmessig sorg

Både unge som har mist og dei som står rundt, kan bli overraska over at òg dei som tilsynelatande ikkje hadde ein relasjon til den unge personen, kan få sterke sorgreaksjonar. Dette kan kallast "urettmessig sorg", ei sorg dei sjølv ikkje kjenner dei har rett på. Nokon kan òg begynne å samanlikne sorga si med sorga til andre som stod avdøde nærare, og oppleve at sorga ikkje står i forhold til relasjonen dei hadde og derfor blir "feil".

I slike tilfelle er det viktig å vite at anten dei kjende den som døde eller ikkje, så er sorgreaksjonen deira reell og smertefull for dei. Det er viktig å tru på og respektere alle sine uttrykk for sorg og tilby dei støtte. Viss ein ung person vil snakke, så finn ein stille stad og lytt mens hen snakkar eller græt.

Syning

Av og til blir syning av avdøde arrangert, som vil seie at gravferdsbyrået legg til rette for at dei som ønsker det, får sjå den døde. Dette kan vere rett av mange grunnar. Når døden hender plutseleg, får vi dermed bekrefte at personen faktisk er død. Vaksne kan hjelpe unge som ønsker dette, i samarbeid med gravferdsbyrået.

Gjennomføring av minnestund

Av og til blir elevar og tilsette inviterte til å delta i gravferdsseremonien. Skulen kan òg velje å sende blomstrar til gravferda.

Uavhengig av dette bør skulen vurdere å gjennomføre ei minnestund for klassen, trinnet eller alle elevane til minne om den unge personen. Dette bør gjerast i samarbeid eller forståing med familien til avdøde.

Ei anbefaling er at alle minnestunder på ein skule blir likt behandla, uavhengig av om dødsårsaka er sjølvmord eller andre årsaker.

Minnestunda skal reflektere eleven som er død. Det vil seie at bilete, pynt, fargar og musikk blir valde fritt for å spegle den som døydde. Finn kreative og gode måtar som gjer at så mange som mogleg blir involvert. Ønsker nokon å spele, synge, vise bilete, fortelje eller teikne noko som blir vist fram i minnestunda?

Det personlege preget bidreg til at alle får omarbeidd tapet.

Tenn lys for den avdøde eleven og eit lys for alle andre som tankane går til.

Flagg på halv stong den dagen minnestunda blir gjennomført, og heis flagget etter seremonien.

Vurder behovet for å arrangere ei ny minnestund ved næraste høgtid, til dømes jul. Det vil gi dei som ikkje fekk delteke første gongen ei anledning til å delta. Det kan kjennast som om vi invaderer viss vi tek kontakt med dei etterlatne etter nokre månader, men dei fleste vil setje pris på merksemda og kanskje ønske å hjelpe eller delta i minnestunda.

Når det gjeld minnesmerke eller markering av årsdag for sjølvmordet, er det viktig å avklare med familien til den avdøde kva dei ønsker og er komfortable med. Det er dessutan viktig å forhalde seg til følgande forholdsreglar og omsyn:

Minnesmerke kan lett bli meir eller noko anna enn dei var meinte å vere. Dei kan tiltrekke seg uønskt merksemd som kan vere vanskeleg å handtere. Dette gjeld spesielt digitale minnestader.

Sjølv om det er viktig for samfunnet å hugse den unge personen som har døydd, finst det bevis for at slike minnesmerke kan romantisere sjølvmord. Dette kan vere farleg for andre som kanskje tenker på sjølvmord. Jo meir merksemd staden får, desto større er risikoen for liknande handlingar frå andre sårbare unge. Vårt råd er å minnast ungdommen som har gått bort under ei forsamling på skulen. Vi avrår langvarig bruk av minnestader.

4. Oppfølging over tid

Somme unge kan bli sterkt ramma av fleire ulike årsaker. Nokon er direkte og personleg ramma av å ha mist ein venn. Andre blir sterkt ramma fordi det minner om andre tap dei har hatt, som blir forsterka og aktualiserte av dette nye tapet. Andre blir ramma fordi dei her og no står i ein vanskeleg livssituasjon og lid sine eigne personlege tap.

Ver ekstra merksam om nokon forandrar åtferd, både positivt og negativt, og viss nokon blir likegyldig til skulearbeid eller livet.

Uavhengig av årsak bør alle desse unge menneska fangast opp og få tilbod om konkret oppfølging. For nokon kan det vere behov for samtale, andre treng praktisk tilrettelegging for å klare å stå i skulekvardagen. Dette kan vere ting som tilpassingar i fag, utsette innleveringar, avklaringar om gjennomføring av prøvar eller liknande.

Den tomme stolen

Når ein ung person døyr plutseleg, kan det bli stader eller gjenstandar i lokalmiljøet som står fram som minne om tragedien, til dømes ein "tom stol" i klasserommet. Viss dette skjer, vil det vere viktig å ikkje ignorere det, men å anerkjenne det. Då bør vi legge til rette for ein samtale med alle dei som er ramma, snakke om at den "tomme stolen" er der, og korleis han får folk til å kjenne seg. Det kan òg vere nyttig å diskutere kva som kan gjerast med han på sikt, og saman avklare kor lenge han skal få stå tom som eit minnesmerke.

Hjelpebehov på sikt

Å sørge krev mykje tankeverksemd og blir av mange karakterisert som hardt arbeid. Sjølvmord krev mykje omarbeiding og tek som hovudregel lenger tid enn naturlege og forventa dødsfall.

Unge treng lang tid før dei sluttar å tenke på det som har skjedd, noko omgivnadene ofte har problem med å forstå. Dette igjen gjer det vanskeleg for unge å be om hjelp.

Eit sjølvmord vil ofte auke behovet for skulen sine omsorgstenester. Det er lurt å planlegge for ekstra kapasitet ved å samarbeide med interne og eksterne/kommunale ressursar inklusive sorgstøttetenester og psykisk helseteam. I slike tilfelle er det viktig å ha tydelege rutinar for informasjonsdeling.

Vaksne ved skulen kjem òg til å trenge ekstra støtte og rettleiing i denne perioden. Det er viktig at dei veit kva for ressursar som er tilgjengelege.

Ver merksam på di eiga sorg og dine eigne kjensler. Anerkjenn at eit sjølvmord kan påverke kven som helst ved skulen, i lokalsamfunnet eller endå lenger borte. Sørg for at så mange som mogleg får informasjon som dette, om hjelperessursane som finst, og korleis desse kan kontaktast.

Vurder å be kommunen om å opprette nye tenestetilbod i lokalsamfunn der dette ikkje finst, til dømes sorggrupper for ungdom.

Risikoen for fleire sjølvmord (cluster/imitasjon)

Dei som har mist nokre til sjølvmord, har sjølv auka risiko for sjølvmord. Viss du mistenker at eit mønster av sjølvmordsåtferd kan utvikle seg på skulen eller i lokalsamfunnet ditt, er det viktig at dette blir formidla vidare til rektor, politiet/ kriseteamet og/eller eventuelt ansvarlege i kommunen dersom dette oppstår etter ei tid.

Vi snakkar gjerne om sårbarheitssirklar som kan gi auka sårbarheit for unge menneske. Desse sirklane bør de vere merksame på:

Geografisk nærleik

Dette omhandlar dei som var nært involverte i sjølvmordet/sjølvmorda, til dømes som vitne til hendinga eller etterspelet, oppdaga liket eller blei eksponert for slike detaljar gjennom sosiale eller andre medium.

Psykologisk nærleik

Dette er unge personar som kan identifisere seg med avdøde, som til dømes gjekk i same klasse eller årsklasse, som hadde liknande interesser, gjekk i same klubb eller idrettslag, eller dei som oppfatta at dei på ein eller annan måte likna på personen/personane som døydde.

Sosial nærleik

• dei nære vennene til avdøde eller kjæraste

• noverande eller nyleg(e) partnar(ar) til avdøde

• slektningane til avdøde

Dersom du er bekymra, be om ein samtale. Moglege tiltak inkluderer

• å fortelje dei unge menneska at eit sjølvmord i nær krins kan føre til at fleire får sjølvmordstankar, og at det finst hjelp for dei som slit.

• å oppmuntre til å passe godt på seg sjølv (til dømes søvnhygiene, sunt kosthald, mosjon, halde oppe sosiale kontaktar), og om å unngå skadelege meistringsstrategiar (som overdriven drikking, narkotikabruk, bruk av nettstader som har negativ effekt på den psykiske helsa og så vidare)

• å hjelpe personar som er spesielt sårbare med å forstå at dei treng hjelp, og legge til rette for at dei får rask tilgang til nyttig hjelp

• sørge for auka ressursar for personar med psykiske helseproblem

• få i gang tilrettelagde støttegrupper for personar som føler at dei treng hjelp

• forstå og møte personar med spesifikke kulturelle behov og overtydingar

• støtte dei unge menneska sine ønske om eit minnesmerke, men samtidig prøve å unngå å "institusjonalisere" sorga

• vurdere å redusere akademisk press på ramma elevar

• bidra til sosiale arenaer som samlar ungdommen. Unngå åleineskap.

• innstille håp ved å formidle positive historier frå menneske som har fått nyttig hjelp, eller som har overvunne depresjon og sorg

• gi tilbod om Vivat-kurs til vaksne i lokalsamfunnet, inklusive foreldre (https://vivatselvmordsforebygging.net/)

• kople på "Unge LEVE" sine likepersonstilbod, sorggrupper og andre tiltak for unge som har mist til sjølvmord

Personalet kan òg ha nytte av nokre av desse tiltaka. Dei kan òg trenge spesifikk hjelp gjennom eigne grupper for personalet, debriefing-økter, pedagogiske økter om sjølvmord og sjølvskading, og om det å vere etterlaten ved sjølvmord.

Til deg som har mist nokon i sjølvmord

Formålet med denne sida (både for- og bakside) er at du enkelt skal kunne kopiere og distribuere ho i lokalmiljøet ditt.

• Til deg som har mist nokon i sjølvmord(PDF)

Nyttige ressursar

Nettsider:

snakkomselvmord.no

med.uio.no/klinmed/forskning/sentre/nssf/index.html

pårørendesenteret.no

ungdomogsorg.no

Organisasjonar:

LEVE Selvmordsforebygging og sorgstøtte: leve.no

Rådet for psykisk hese: psykiskhelse.no

Kurs og kompetanse:

Vivat Selvmordsforebygging: vivatselvmordsforebygging.net

RVTS (Regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging): rvts.no