Holocaust og vondskap
To jødiske tolkingar av holocaust
Korleis blir forholdet ein har til sin gud dersom det folket ein høyrer til blir halde fanga under grufulle tilhøve, torturert, mishandla, haldne som slavar og forsøkt systematisk utrydda? Dette var tankar som mange jødar sat att med etter holocaust.
Desse utdraga viser to ulike tilnærmingar til problemet:
Utdrag 1:Robert Savosnick
Min Gud ble dessverre drept i konsentrasjonsleiren. Jeg tror ikke lenger på den Gud jeg hadde dannet meg et bilde av i barndommen og som jeg ba til, helt til jeg kom til Auschwitz. Hos meg er den store Gud i himmelen blitt forvandlet til en liten Gud inne i hvert menneske. Vi mennesker er gode og onde, vi har valget, hver enkelt av oss, om hvilke krefter vi vil gi plass i livet vårt. Muligheten ligger i hver enkelt av oss, til både kjærlighet og grusomhet. (Gritzman, 2017, s. 4).
Robert Savosnick (1915-1998) var ein av dei 35 jødane som overlevde deportasjonen frå Noreg til Auschwitz under andre verdskrigen
Utdrag 2: Yehuda Amital
Det som skjedde der [i Auschwitz] var noe så totalt ute av denne verden, så totalt ikke normalt at det ikke kan fattes innen noe rasjonelt tankesett - slik kunne jeg kun se noe metafysisk i det som skjedde, en slags “Guds hånd”. Jeg så tydelig “Guds hånd” under Shoa (Holocaust), men jeg forsto ikke meningen. (...) Vi står stumme foran fenomenet Shoa, og det finnes ikke noe svar i våre munner. Dette er en av prøvelsene som Gud utsetter oss for. På tross av alt, fortsetter vi med å knytte oss til Gud. Vi flyktet fra Gud til Gud. Men svar - finnes ikke. (Gritzman, 2017, s. 5).
Yehuda Amital (1924-2010) var ein israelsk rabbinar. Han var fødd i Romania og blei deportert til Auschwitz under andre verdskrigen.
Tenk gjennom og diskuter:
- Kva er skilnaden på måten Robert Savosnick og Yehuda Amital forsøker å forstå Holocaust?
- Kan du tenkje deg andre måtar ein kan forstå eller forklare vondskapen i Holocaust på, frå eit jødisk perspektiv?
Bør vi alltid prøve å finne forklaringar når vi opplever ufatteleg vondskap, eller er det av og til greitt å berre seie at dette er for ubegripeleg?