Dagens fangst sprellende i nebbet

Siv står opp. Senga ruller seg sammen og forsvinner inn i veggen. Nattas drøm er allerede på vei ut i glemselen. Noe med en flyvende villa og en fugleflokk? Siv sukker, lar drømmen fare. Går inn på badet.

Leiligheten kjenner morgenrutinene. Vannet i dusjen er perfekt temperert, litt kaldere nå enn det pleier å være til kveldsdusjen. Kroppen våkner, det rennende vannet skyller vekk nattas tyngde; øyelokkene kjennes lettere da Siv åpner dem igjen. Hun trer ut av dusjen, ser seg i speilet mens hårføneren arbeider med dagens frisyre. En litt spiss nese og markerte overlepper trekker oppmerksomheten til seg. For å balansere uttrykket, må stiften tegne inn mer definerte øyenbryn.

Klesskapet foreslår blå dongeribukse og en grønn genser. Siv kler på seg i stillhet, kjenner at hun er klar for frokost. Døra til kjøkkenet åpner seg, og omeletten står klar på spisebordet med et iskaldt glass appelsinjus til.

En postdrone er i ferd med å levere noe utenfor vinduet. Har hun fått spesialpakke? Siv kan ikke huske kjøpet. Det må være noe leiligheten har bestilt.

Formiddagen forløper som normalt.

Siv gjør seg ferdig med dagens økt ved hjemmekontoret, løfter cerebrohjelmen av hodet. Slenger seg nedpå sofaen, tar imot middagen. Dampende kunstige kjøttkaker i brun saus. Årets nostalgiske mattrend er annerledes og sær, men Siv er begynt å sette pris på den. Leiligheten har gjort små endringer i matoppskriften for å tilfredsstille henne; retten er bedre krydret og kjøttet flere hakk hvitere enn sist.

Siv ber om påfyll av vin, leiligheten advarer og foreslår en alkoholfri variant. Siv ber om druesaft.

Så fantastisk deilig å ha fri hele kvelden og kunne være totalt frakoblet maxinettet. Cerebrohjelmen har trukket seg tilbake inn i veggen. Siv ber leiligheten om å slå på 3V skjermen. Straks ser hun sitt favorittprogram foran seg.

Lomvien går inn for landing. Har for stor fart, skjønner at den ikke vil treffe riktig hylle av fuglefjellet, tar seg en ny runde før den prøver å lande igjen. Overalt kretser andre lomvier, krykkjer, lunder og alker. Vinden river i vingespennene deres som i spente seil, de legger seg opp mot den, utnytter krafta til å komme seg dit de selv vil.

Fra fjellveggen skrikes det på flere fuglespråk. Hver fugl har sin egen faste fjellhylle, hver familie fisker for seg. Til sammen blir de tusen fuglene en yrende by.

Denne gangen går det bra, den standhaftige lomvien lander trygt. Ungene skriker etter mat, og får dele fisken mor har med til dem. De flerrer skinnet, river og sliter i kjøttet. Mor nikker, følger med. Den svarte og hvite fjærpryden tegner henne uvirkelig skarpt inn på betrakterens øyeepler.

Kveldsmaten er en enkel frø- og fruktblanding med varm melk i en kopp. Kveldsrutinen forløper som normalt.

Senga ruller ut av veggen, Siv trekker dyna over seg. En gammel villa viser seg i drømmetåka. Malingen er avskallet, taksteinen sprukket og mosegrodd. Huset venter på at fuglene skal komme og bygge reirene sine, kvitre megetsigende, gripe tak med knudrete fuglebein og fly av gårde med hele den avfeldige bygningen.

Siv står opp. Senga ruller seg sammen og forsvinner inn i veggen. Nattas drøm er allerede på vei ut i glemselen. Noe med en flyvende villa og massevis av fugler? Siv sukker, puster langsomt, lar drømmen fare. Går inn på badet.

Morgenrutinene forløper som normalt. Siv dveler ved den spisse nesa og de markerte overleppene i speilet. For å balansere uttrykket, tegner stiften inn mer definerte øyenbryn.

Skulle hun prøve noe nytt? Mer skygge rundt øynene? Siv slipper tanken, er ikke våken nok til å konsentrere seg. Ta det etter arbeidstid! Frokosten venter på spisebordet. Smørbrød med in vitro helhvitt kjøtt, og hele sennepsblad i salaten. Ananasjus i glass. Siv nyter hver bit av maten, før hun legger kniv og gaffel fra seg, vender hodet, skritter bort til cerebrohjelmen som blinker og kaller på henne.

Arbeidsdagen forløper som normalt. Etter endt økt har Siv glemt innskytelsen om ny sminkestil. Hun setter seg ved middagsbordet. Kunstige fiskekaker med tomater og chilli. Hvit druesaft til.

Leiligheten har en overraskelse til henne. Sonja fra Trondheim vil gjerne være middagsgjesten hennes. Nå sitter hun ved bordet, kledt i en rød drakt og med håret oppsatt.

Hun kan så mye, Sonja, om alt Siv er interessert i. Om menneskehetens historie. Om svunne tider da folk var ufrie og bundet til jorda. Da dyr og planter levde tett innpå menneskene, på godt og vondt. Ikke minst om fugler av alle slag. Krykkjer, alker, lomvi, lunde.

– Visste du at det en gang fantes sjøfugl langs hele kyststripa? spør Sonja. – De levde i symbiose med fiskere og sauebønder, og bygget til og med reir på hustakene til folk.

– Sier du det? sier Siv. Hun vet alt dette fra før, naturligvis. Men hun lar venninna sette ord på det nok en gang, suger til seg beskrivelsen, sirkler seg inn mot fuglefjellets hemmelighet.

– Den siste lomvi levde faktisk så sent som for ti år siden, svarer venninna. – Og i 2020 hekket det fugler på bergene like utenfor byen her, tenk på det!

Sonja ser spøkefullt ut vinduet. Begge ler. Med ett får Siv nok av venninnas bedrevitende glis; hun ber leiligheten om å slå av hologrammet. Slenger seg nedpå sofaen. 3V-skjermen kommer på.

Lomvien er tilbake på øyeeplene. Svever ut over havet, manøvrerer mellom hundre andre flyvende kropper. Speider. Den korte tida med vingespennet ute er nok til å fylle et helt liv, tenker Siv. Lomvien stuper, ned mot de frådende bølgene. Treffer havoverflaten og dykker straks. På alle kanter hav, hav, hav. Uendelig hav. Siv lukker øynene, lar kroppen følge fuglen under vann, kommer opp med en fisk i nebbet.

Etter en kjapp halvtime foran 3V-skjermen, minner leiligheten henne på at kveldsarbeidet venter.

Økta på maxinettet forløper som normalt.

Kveldsmaten er en enkel frø- og fruktblanding med varm kunstig melk i en kopp.

Før hun legger seg, står Siv i dusjen. Lar det rennende vannet skylle den gamle dagen av kroppen, kjenner seg naken og klar for nattesøvnen. Av en eller annen grunn gir hun leiligheten ordre om å åpne soveromsvinduet på vidt gap, og blir stående en stund og speide mot boligblokken vis-a-vis. Fire-fem postdroner leverer kveldspost. Ellers er alt stille. Menneskene er usynlige bak vegger av glass, metall og flexopor.

Senga ruller inn i veggen, Siv går inn på badet. Morgenrutinen forløper som normalt, leiligheten foreslår en enkel strekkbukse og ei lett skjorte. Men ved frokostbordet venter en overraskelse. Ole Martin fra Mo i Rana sitter der i pendressen sin, han vil overrekke henne en gave.

– Gratulerer med dagen, sier han.

I dag er det lønnsutbetaling.

– Så snilt, smiler Siv.

Hun griper tak i den myke pakken som ligger på bordet, fingrene hennes river i teip og fargerikt innpakningspapir. Trekker fram et mykt stoff.

Det er en ny drakt. Sort og hvit, sydd av et slags syntetisk velur? Siv går ut på stuegulvet, setter hendene på hoftene og svinger seg rundt før hun lar skjorta og strekkbuksa falle til gulvet. Slår kjekt ut med armene, og spør Ole Martin fra Mo i Rana:

– Vil du ikke kle på meg?

Ole Martin ser blygt til siden. Siv ler. Elsker å få presanger. Kler på seg den nye drakta mens leiligheten aktiverer et speil for henne på 3V-skjermen.

– Neimen, skulle du ha sett?

Hun ser flott ut. Når Siv sprer armene, strammer drakta om brystene på en behagelig måte. Mykere enn silkefløyel, nesten dunaktig? Drakta er annerledes enn alle andre plagg Siv har hatt på seg.

– Du er vakker, sier Ole Martin.

Siv ber leiligheten skru av hologrammet.

Hun setter seg, spiser frokosten. Får ikke med seg hva hun eter, om det er pasta, ris eller bulgur. Gjør seg ferdig, går over stuegulvet, løfter cerebrohjelmen over hodet.

Arbeidsøkta forløper som normalt.

Tilbake i fritidsmodus blir Siv igjen klar over den nye kledningen hun har på seg. Hun vifter med armene, kjenner stoffet stramme varmt omkring henne.

Inn på badet. I dag ber hun leiligheten legge skygge rundt øynene. Det får ansiktet til å framtre skarpere. Hun får en plutselig innskytelse, spør uti lufta:

– Når har jeg gitt tillatelse til å bestille spesialpost fra en ny leverandør?

Speilbildet oppløser seg. Leiligheten viser produktinformasjonen til den nye drakta på skjermen. Det dunmyke plagget blir laget av et lite selskap med hovedkontor i Beijing – men ved nærmere ettersyn viser det seg å være et underselskap av Maxibrand. Dermed står det automatisk på leilighetens liste over godkjente leverandører.

Siv vrenger drakta av seg, går i dusjen uten å ha spist verken middag eller kvelds. Vasker av seg sminken med det samme, den renner i sorte strømmer nedetter den nakne huden hennes.

Hva gjør lomvien nå? Er den ute og flyr, dykker, fisker? Er den hjemme hos barna sine? Snart blir fugleungene så store at de vil prøve vingene. Hvordan skal det gå?

Men Siv makter ikke skru på 3V-skjermen. Hun lar leiligheten utføre kveldsrutinen med balsam og tannpuss, går inn på soverommet. Stirrer ut vinduet igjen.

Dveler ved en av de flyvende postdronene der ute. Hvor er det den dykker etter fangsten sin? Bakken skjuler seg et sted langt under skylaget.

Neste dag står Siv tidligere opp enn hun pleier. Hva er det hun har drømt om? En flyvende, gammeldags villa? En skokk fugler som løfter hele boligen mot himmelen? Morsomt, tenker Siv, men hun smiler ikke.

Baderomsdøra åpner seg.

– Hva er galt med meg? spør hun ut i lufta.

Dr. Robertsen viser seg i speilet.

– Er det noe som plager deg, kjære Siv?

Hun pruster oppgitt:

– Jeg sto over både middag og kveldsmat i går. Og husker ikke hvordan jeg kom meg i seng. Doktor, er jeg helt meg selv for tida?

Legen smiler, legger hodet megetsigende på skakke, knepper fingrene. Naturligvis har han gode råd i ermet.

– Får du nok variasjon i hverdagen? spør han. Den kraftige barten gir ansiktet tyngde. – Kanskje du trenger å møte flere mennesker?

Siv ønsker å kontre med et eller annet, men klarer ikke uttrykke motforestillingene.

– Eller i det minste holde ut litt lengre samtaler med de vennene du har på besøk? fortsetter doktoren.

Noen sekunder passerer mens Siv har sjansen til å snakke. Hun underkuer en trang til å slå doktoren av.

Det ville ikke tatt seg godt ut i CV-filen.

Til slutt ber hun om litt ekstra nervemedisin i maten, og dr. Robertsen smiler anerkjennende.

– Etter siste oppdatering kan leiligheten tilby løpende diagnostisering og utskriving av medikamenter, minner han om. – Dersom du ønsker å aktivere denne funksjonen, er det bare å gi meg beskjed. Jeg er alltid tilgjengelig.

Dr. Robertsen blunker lurt. Siv nikker for å vise at hun forstår.

Resten av dagen forløper som normalt. To gode arbeidsøkter ved hjemmekontoret. Middag med Sonja. Kvelds med Tormod og Vigdis fra Reykjavik. Fine samtaler om kunst og mote i det tjueførste århundre.

Hele tida tenker hun på lomvien. Om natta kommer drømmen smygende med halvråtne, rustne, mosegrodde lukter.

Hundrevis av sterke klør griper om rekkverk, utspring og takrenner, hundrevis av fjærkledde vinger løfter den gamle villaen til værs. Stiger, stiger, flyr, flyr av sted. På vei til et annet sted.

– Hvor skal vi? spør huset med knirkende røst. Og Siv er i alle husets vegger, i gulv og takstein, i pipa og under komfyren på kjøkkenet.

– La oss ta deg med til by-by-byen vår, kvitrer fuglene til svar. Krykkjer og alker, lunder og lomvi. Varme vinger i den salte, kjølige lufta. Siv er omsluttet av myke fuglekropper.

En av dem er hennes egen lomvi, det merker Siv nå. Den som hun kjenner fra 3V programmet. Å, hvor du er den skjønneste av alle, lomvien min, i svart og hvit drakt tegner du definerte linjer på himmelen.

Lomvien ser lurt på huset, huset er under lomviens vinger, huset er i lomvien, Siv er i huset, Siv og lomvien er ett, flyr av sted, av sted, til by-by-byen vår. Snart er vi framme, kvirrevitt. By-by-byen vår.

Ut av tåka stiger et fuglefjell.

Siv står midt på stuegulvet ikledd den nye drakta, svart og hvit og dunmyk. Hun holder armene ut til siden, lar dem falle igjen, dreier rundt, beveger hodet fram og tilbake.

– Forklar meg datagrunnlaget bak denne gaven! beordrer hun ut i leiligheten.

3V-skjermen aktiveres. En rekke tall flimrer, blinker, skroller forbi. Siv har ikke forutsetning for å forstå selve algoritmen, men et hjørne av skjermen viser samtidig bilder fra Sivs liv den siste måneden. De konkrete erfaringene leiligheten har basert seg på da den fattet avgjørelsen om å kjøpe en svart og hvit gave til henne:

Siv foran speilet med definerte øyebryn.

Siv foran 3V-skjermen med lomvien og de andre fuglene.

Siv foran vindusruta med lengtende blikk, nippende til vinglasset.

Hun ber om å få se Ole Martin fra Mo i Rana igjen.

– Hva er meningen med å gi meg dette klesplagget?

– Kjære deg, Siv, begynner han. – Skal du ikke først ta på deg sminke? Spise frokost?

– Snakk! glefser hun. Hun vil gripe ham om skjortekraven og riste ham til han forklarer seg skikkelig. Men det lar seg ikke gjøre å riste et hologram.

– Siv, kjæreste. Jeg ønsker jo bare å gjøre deg glad, smiler Ole Martin. Den sleipe skurken. Glad, du liksom.

Siv vifter vekk den tafatte liksom-kjæresten, taler direkte til veggene i leiligheten.

– Du gjør meg gal! Hvorfor leker du med meg slik?

Leiligheten svarer ikke. Så har den heller ikke fått beskjed om hvilken persona den skal tale gjennom.

– Doktor! skriker Siv.

Det barteprydede ansiktet til dr. Robertsen framtrer på 3V-skjermen. Han ser på henne, liksom spørrende, uvitende.

– Du manipulerer meg! roper Siv.

– Vi er alle her for din skyld, kjære deg, sier doktoren med kneppede fingre. – Det vet du vel?

– Du forvirrer meg, hikster Siv og lar seg falle til gulvet. – Du skal passe på meg, se til at alt er som det skal, sørge for at jeg fungerer.

«Hvorfor oppmuntrer du meg til å tro på det umulige?» tenker hun. «Jeg kommer aldri til å gro virkelige vinger.»

Doktoren rynker brynene sine alvorlig. Leiligheten tilpasser algoritmene sine, skjønner Siv.

– Vi har visst misforstått hverandre litt, kjære, sier han endelig. Smilet under barten er selvsikkert som før. – Vennene dine har tolket din identifikasjon med utdødde fuglearter som en sunn eskapisme, en normal avveksling fra hjemmekontorets påkjenninger. Vi forstår nå at vi har kalkulert feil. Det beklager vi.

Siv knuger armene om sin egen kropp. Drakta strammer om brystene, hardere og mer ubehagelig enn før. Hun skjelver, vil spytte, banker med hendene mot overarmene.

– Kunne det være en idé å variere 3V-programmet litt mer? sier doktoren.

Siv stormer over til vinduet. Postdronene beveger seg inn og ut av mottakskanalene. Kretser, går inn for landing, letter, flyr, mens vinden grafser og griper etter de blanke metallkroppene. Dykker, flerrer lufta. Stiger triumferende opp med dagens fangst sprellende i nebbet.

Kjelde

Benjaminsen, Bjarne. (2020). … som duften av en drøm …(1.utg). Lofoten: Orkana forlag as