Tett på Knausgård sine verkemiddel
Knausgård har valt å gi alle essaya i samlinga[1] ein kort tittel. Alle titlane er objekt som er kjende for dei fleste, som kvefs, eple og oppkast. Korleis klarar han å skrive kreativt om noko som er ein del av kvardagen vår? Vi har funne nokre sitat som viser innfallsvinklar og språklege verkemiddel Knausgård bruker. I nokre av døma vil du sjå at han bruker fleire verkemiddel samstundes.
Knausgård skildrar ofte konkrete episodar og erfaringar. Somme stader fargar han skildringane med adjektiv og adverb:
“I alt fem veps begynte å fly rundt meg. Jeg forsøkte å vifte dem bort med den venstre hånden, forsiktig for ikke å falle, men det hjalp selvfølgelig ingenting. De stakk meg ikke, men de nærgående bevegelsene og den iltre summingen var nok til at jeg klatret ned og tok en sigarett mens jeg funderte på hva jeg skulle gjøre” ("Veps" s. 26).
“Selv har jeg tørket opp alle former av oppkast, fra hundens, kattens og barnas til mitt eget [...]” ("Oppkast" s. 194).
Fleire av skildringane er detaljerte. Dei er alltid ikkje reindyrka objektive. De kan ha nokre lada ord:
“Av en eller annen grunn er fruktene i Norden enkelt tilgjengelige, med bare et tynt, lett gjennombitbart skall over fruktkjøttet [...]” ("Epler" s. 21).
“Vepsen har en todelt kropp, hvor den bakre er formet som en slags svakt avrundet kjegle, med en glatt og blank overflate, mens den fremre er rundere og bare tredjedelen så stor, samtidig som det er fra bena følehornene går ut” ("Veps" s.52).
Knausgård skildrar kva objektet tyder for han:
“Det er fortsatt utenkelig for meg å kaste en epleskrott, og når jeg ser barna mine gjøre det – av og til kaster de halvspiste epler – fylles jeg av indignasjon [...]” ("Epler" s.22).
Knausgård bruker blant anna adjektiv, kontrastar, samanlikningar og metaforar for å få fram sanseopplevingar:
“Å bite av et stykke av skallet på toppen av appelsinen, og kjenne den bitre smaken i et kort sekund skyte ut i munnhulen [...]” ("Epler" s.21).
“[...] den nesten eksplosive frigjøringen av eplets skarpe, friske og syrlige, men likevel alltid også søte smak i munnen [...]” ("Epler" s.22).
Når Knausgård skildrar objekt, bruker han gjerne kontrastar og samanlikningar. Kontrastane blir framheva ved å bruke positivt og negativt lada ord:
“Det er nesten som om man først er i tempelets søylegård og langsomt beveger seg mot det innerste rommet, når tennene biter gjennom den tynne, blanke hinnen [...]” ("Epler" s.21).
“Av en eller annen grunn er fruktene i Norden enkelt tilgjengelige [...], mens fruktene som vokser lenger sør, ofte er dekket av tykke, uspiselige skall [...]” ("Epler" s.21).
“[...] en død flue, lett og tørr som som et lite avfalt blad fra en blomst” ("Fluer" s.197-198).
Fleire stader i essaya kjem det lange setningar og filosofiske betraktningar. Knausgård refererer gjerne til filosofar og kunstnarar:
“[...] for fluene er det samme hvem som er flue, bare det er fluer.” [...] “Om de forstår hva som skjer, aner jeg ikke, men de oppfører seg som om de gjør det [...] ("Fluer" s.198-199).
“Og kanskje var det dette Leonardo Da Vinci tenkte på da han i sine notatbøker skrev at fluene var de dødes sjeler” ("Fluer" s.199).
I fleire essay er eg-et i kamp med objektet. Det byr på utfordringar, anten fysisk eller mentalt:
“Jeg pleier å la dem i fred, til de blir så mange at jeg plutselig kan miste besinnelsen og begynne å drepe dem med fluesmekkeren” ("Fluer" s.197).