Mørk saga (prolog til oljealderen)

Mørk saga

(prolog til oljealderen)

Og det var øglen, jordens første keiser.
Den som veltet en fjellkjede over sig som i eventyret
og sov i krypter dypere ned enn pyramidenes.

Nu løser vi den ut igjen som gravåpnere
og tender ilden som har vært innestengt i æoner
som et fyrverkeri av triumf over kontinentene.

Den har gitt skyskraperne mot til å spidde skyene
og de store fuglene til å åpne himmelen
og til å bore oss gjennem tid og avstander med hyl.

Bensin lukter råtten sol og gravhvelvinger.
Den etser hendene dine og stiger opp som et rop
mot himler uten håp, som hammerslag:
— — —
Jeg er Draken, jeg sov under stenhellen.
Du så det blå lyset og tok hjertet mitt.

Bregneskogene røvet du først, de svarte sarkofagene,
de blomstret ut sin sjel for dig som jungler av damp.

Nu har du øglen løs. Og du skal se
når jeg svinger mine svøper over jorden.

Redsel kaster jeg over menneskene,
større enn alt siden mitt veldes tid.

I skjell skal jeg kle dere som mig selv,
øgler skal dere bli med slangehjerter.

Jeg skal forgifte jorden med åndedrettet fra min munn
og jage dere som fredløse foran mine hover.

Jeg sender hærskarer av pansermaur inn gjennem
                                                                            byene,
tordivler og termitt-armadaer i endeløse rekker,

de som kan gå i blinde gjennem sten og dynger sig opp
i hauger foran inngangene.

Og jeg skal slippe vinge-øglene ut over himmelen som
                                                                   en ny natt

og jage dere ned i dynd, øgler som jeg,

ansiktene dekket med slim,
før jeg gjør ende på alt.