Bjørnson og den norske bonden

Bondeforteljingane
Bondeforteljingane til Bjørnson kom ut i tidsrommet 1857–1860. Dei vekte oppsikt i samtida med si nyskapande og dristige form. Personane i bondeforteljingane er levande menneske med samansette, ofte konfliktfylte sinn, og vi møter dei i livssituasjonar der dei må gjere val.
Bjørnson lét seg inspirere av sagastilen. Skildringane er ordknappe. Og framstillinga er scenisk og sparsam når det gjeld kommentarar. Vi kjem rett inn i handlinga og lærer personane å kjenne gjennom det dei seier og gjer. I tillegg lét Bjørnson seg inspirere av folkediktinga. Den munnlege stilen i tekstane hans var inspirert av folkeeventyra. Han tok også i bruk rim og regler.
Bondeforteljingane har eit romantisk verdigrunnlag – jakta på det gode, sanne og vakre livet. Men personane er plasserte i meir realistiske omgivnader og må kjempe mot desse omgivnadene på vegen. Litteraturhistorisk høyrer derfor bondeforteljingane heime i den epoken vi kallar poetisk eller romantisk realisme.
Lidingas høgskule
Sjølv kalla Bjørnson dette "lidingas høgskule". Gjennom kamp og liding utviklar mennesket seg i "livets skule". At det er bonden som har hovudrolla i desse tekstane, heng mellom anna saman med den statusen bonden fekk i nasjonsbyggingsprosjektet. Dei norske verdiane skulle vere folket sine verdiar, ikkje verdiane til embetsmennene.
Bjørnson var Venstre-mann og oppteken av den statusen folket, og mellom dei bøndene, hadde. Men Bjørnson "oppdrar" bøndene i tekstane sine. Faderen er nettopp ein slik oppdragande tekst. Hovudpersonen Thord, den mektigaste bonden i bygda, må lære seg dei kristne verdiane nestekjærleik og audmjukskap. Ikkje før han har gjort dette, kan han verte eit godt menneske.
Oppgåve 1
"Faderen"
Tekstversjon
Den mann som det her skal fortelles om, var den mektigste i sitt prestegjeld; han het Tord Øverås. Han stod en dag i prestens kontor, høy og alvorlig. "Jeg har fått en sønn," sa han, "og vil ha ham over dåpen." —"Hva skal han hete?" — "Finn, etter far min." — "Og fadderne?" — De ble nevnt, og det var da bygdens bestemenn og kvinner av mannens slekt. "Er det ellers noe?" spurte presten, han så opp. Bonden stod litt, "jeg ville gjerne ha ham døpt for seg selv," sa han. — "Det vil si på en hverdag?" — "På lørdag førstkommende, 12 middag." — "Er det ellers noe?" spurte presten. "Ellers er det ingen ting," sa bonden, dreide luen som ville han gå. Da reiste presten seg; "jo, også dette," sa han og gikk like bort til Tord, tok hans hånd og så ham inn i øynene: "Måtte Gud gjøre at barnet blir deg til velsignelse!"
Seksten år etter den dag stod Tord i prestens stue. "Du holder deg godt, du Tord," sa presten, han så ingen forandring på ham. "Jeg har heller ingen sorger," svarte Tord. Til dette tidde presten, men en stund etter spurte han: "Hva er ditt ærend i kveld?" — "I kveld kommer jeg for å snakke om sønnen min som skal konfirmeres i morgen." — "Han er en flink gutt."
— "Jeg ville ikke betale presten før jeg hørte hvilket nummer han fikk på kirkegulvet." — "Han skal stå nummer 1." — "Jeg hører dette, — og her er 10 daler til presten." — "Er det ellers noe?" spurte presten, han så på Tord." — "Ellers er det ingen ting." Tord gikk.
Atter løp åtte år hen, og så hørtes det støy en dag foran prestens kontor, for mange menn kom, og Tord først. Presten så opp og kjente ham. "Du kommer mannsterk i kveld." — "Jeg ville begjære lysning for sønnen min, han skal giftes med Karen Storlien, datter av Gudmund som her står."
— "Dette er jo bygdens rikeste jente." — "De sier så," svarte bonden, han strøk håret opp med den ene hånden. Presten satt en stund og som i tanker, han sa intet, men førte navnene opp i sine bøker, og mennene skrev under. Tord la tre daler på bordet. "Jeg skal bare ha en," sa presten. — "Vet det nok, men han er mitt eneste barn, ville gjerne gjøre det vel." — Presten tok imot pengene. "Det er tredje gang du på sønnens vegne står her nå, Tord."
— "Men nå er jeg også ferdig med ham," sa Tord, la sin tegnebok sammen, sa farvel og gikk — mennene langsomt etter.
Fjorten dager etter den dag rodde far og sønn i stille vær over vannet til Storlien for å samtale om bryllupet. "Den toften ligger ikke sikkert under meg," sa sønnen og reiste seg for å legge den til rette. I det samme glir den tiljen han står på, han slår ut med armene, gir et skrik og faller i vannet.
— "Ta i åren!" ropte faren, han reiste seg opp og stakk den ut. Men da sønnen hadde gjort et par tak, stivner han. "Vent litt!" ropte faren, han rodde til. Da velter sønnen bakover, ser langt på faren – og synker.
Tord ville ikke rett tro, han holdt båten stille og stirret på den pletten hvor sønnen var sunket ned som skulle han komme opp igjen. Der steg noen bobler opp, enda noen, så bare en stor som brast — og speilblank lå atter sjøen.
I tre dager og tre netter så folk faren ro rundt om denne pletten uten å ta mat eller søvn til seg, han soknet etter sin sønn. Og på den tredje dag om morgenen fant han ham og kom bærende oppover bakkene med ham til sin gård.
Det kunne vel være gått et år siden den dag. Da hører presten sent en høstkveld noen rusle ved døren ute i forstuen og famle varsomt etter låsen. Presten åpnet døren, og inn trådte en høy, foroverbøyd mann, mager og hvit i håret. Presten så lenge på ham før han kjente ham, det var Tord. "Kommer du så sent?" sa presten og stod stille foran ham. "Å ja, jeg kommer sent," sa Tord, han satte seg ned. Presten satte seg også, som han ventet, det var lenge stilt. Da sa Tord: “Jeg har noe med som jeg gjerne ville gi til de fattige, det skulle gjøres et legat og bære min sønns navn," — han reiste seg, la penger på bordet og satte seg atter. Presten talte dem opp; "det var mange penger," sa han. — "Det er halvparten av min gård, jeg solgte den i dag." Presten ble sittende i lang stillhet, så spurte han endelig, men mildt: "Hva vil du ta deg for?" — "Noe bedre." – De satt der en stund, Tord med øynene mot gulvet, presten med øynene på ham. Da sa presten sakte og langt: "Nå tenker jeg at sønnen din endelig er blitt deg til velsignelse." — "ja, nå tenker jeg det også selv," sa Tord, han så opp, og to tårer rant tunge nedover hans ansikt.
Lytt til opplesinga av novella Faderen og sjå ei dramatisert framstilling av korleis Bjørnsons forteljing Faderen vart til , eller les novella Faderen. Jobb så med følgjande oppgåver:
- Gi ein karakteristikk av hovudpersonen, Thord. Korleis ser han ut? Kva seier han? Kva for eigenskapar ved han vert framheva? Kva for eigenskapar kan du slutte deg fram til at han har?
- Gi ein karakteristikk av presten. Korleis vert han framstilt? Kva for eigenskapar har han? Kva for verdiar meiner du han representerer? Er han statisk eller dynamisk? Grunngi svaret ditt.
- I kva for situasjonar er det Thord møter presten? Verkar det som om Thord elles ofte går i kyrkja?
- Finn allusjonar til Bibelen i teksten. Om du er usikker på kva ein allusjon er, kan du lese den relaterte fagteksten om allusjonar.
- Er Thord ein såkalla dynamisk eller statisk karakter, det vil seie: Utviklar han seg eller ikkje? Og i så fall: Korleis endrar Thord seg i løpet av novella? Kva er årsaka til denne endringa?
- Kva trur du presten meiner med å seie: "Nå tenker jeg, at sønnen din endelig er blitt deg til velsignelse".
- Kva meiner du er bodskapen i teksten? Kva for verdiar er det teksten er bygd på? Synest du dette er typiske norske verdiar og eigenskapar? Grunngi svaret ditt.
Oppgåve 2
- På kva måte braut Bjørnson med måten den norske bonden blei framstilt på i novella Luren av Maurits Hansen?
- Bjørnson hadde eit pedagogisk formål med bondeforteljingane sine. Kva slags formål var dette?
- Gi døme på korleis skrivestilen til Bjørnson var inspirert av den norrøne sagastilen.
- På kva måte brukte Bjørnson norske folkeeventyr i bondeforteljingane sine?
- Korleis peiker skrivestilen i bondeforteljingane fram mot realismen?
- Kva er temaet i "Faderen"?
- Kva for ei utfordring er det hovudpersonen møter?
- Peik på romantiske og realistiske trekk ved forteljinga.
- Kva meinte Bjørnson med at bondeforteljingane hans tematiserer "lidelsens høyskole"?
Relatert innhald
Forteljinga Faderen er mellom dei mest lesne tekstane av Bjørnson. Ho vart skriven i 1859.