Dette kåseriet av Christine Koht stod på trykk i A-magasinet 9. november 2007.
Christine Koht, norsk tv- og radio-journalist og komikar, heime hos seg sjølv. Ved sida av henne sit hunden Pippi. Bilete: Magnus Knutsen Bjørke / CC BY-NC-SA 4.0
Fordeler med muslimer
Jeg er den fødte pessimist. Stort sett regner jeg med at det meste går dårlig. Altså ble jeg skikkelig nervøs da jeg fikk høre at de nye naboene mine var en muslimsk storfamilie med en drøss unger og mor iført niqab. Niqab er ikke det lille skautet. Niqab er den hetta med glugge til å se gjennom, niqab er nesten burka.
Hjelp, tenkte jeg, så nifst å få Spøkelseskladden som nabo. Da har sikkert far digert skjegg også, og masse venner som kommer innom og røyker og hoier og diskuterer jihad hele natten. Det blir en blanding av moské og asylmottak her.
Det ble det jo ikke. Selvsagt er de kurdiske naboene mine hyggelige, superordentlige og mye høfligere enn vi norske slasker. De hverken røyker eller drikker eller bråker, og det lille skautet til mor er ikke til hinder for verken samtaler eller bevegelsesfrihet. Far er av den typen som helst vil bære handleposene mine opp alle trappene. Akkurat det er jo et slags kulturkræsj.
Selvsagt er det flaut å ha gått rett i islamistfella på den måten, og dermed er jeg et bevis på at den tabloide svertekampanjen virker. For det er jo en kampanje ser det ut som, det daglige kjøret om islamske forjævligheter. Som muslim skal du ha en sterk rygg og lang, lang lunte for ikke å oppleve det som planlagt og bevisst. Hadde det vært min bakgrunn som fikk så mye dritt, ville jeg blitt rasende.
Så etter at jeg dummet meg sånn ut på nabofronten, har jeg diskutert fordeler med muslimer med så mange muslimer jeg har kunnet. De sterke familiebåndene, sier de fleste, ansvaret for hverandre, fellesskapet. Dere norskinger er så private og ofte ensomme. Vi er ikke redd for å blande oss. Det er hjerteskjærende at så mange eldre er helt alene. Sånt lar ikke vi skje.
Nylig besøkte jeg Ringnes bryggeri, og der mener de at miljøet er blitt utrolig mye bedre takket være alle de muslimske ansatte. De jobber hardt, demper konflikter, mobber ikke og viser respekt for eldre kollegaer. Dessuten tar de bønnepauser istedenfor røykepauser og kommer fredelig og uthvilt tilbake.
Er det ikke leit at sånne folk hele tiden skal se bakgrunnen sin fremstilt som om den bare dreide seg om kvinneunder-trykkelse, hat og terrorisme? Siden de færreste av oss norskinger noen gang møter en ordentlig muslimsk drittsekk, er det mediene som sørger for skepsisen. Altså har de også ansvar for å skape balanse i tingene. Egentlig burde de jevnt og trutt trykke sånne punktvise faktabokser som de er så glade i, med tittelen "Fordeler med muslimer".
Her kommer altså en, kort og foreløpig: Null alkohol. Respekt for eldre. Bønnepauser. Sterk familiefølelse. Deler pengene sine.
