Den første snøen

Den gamle kunne høre skritt. Lyset fra gangen skar seg gjennom dørkarmen. Det var det eneste av lys som befant seg i rommet. Mørke. Han var ikke sikker på hvor han var. De kom nærmere. Han åpnet øynene. Døren gikk opp og lyset overvant mørket. Inn kom en middelaldrende mann. Høy og slank, med en rød jakke. Den fremmede gikk bort til siden av sengen. I hendene bar han et brett med en skål og et glass. Han la brettet på bordet. Tok en boks opp fra lomma og helte innholdet i en glassbolle. En liten gullfisk fanget de små bitene fra boksen. Den gamle prøvde å snakke med fikk ikke fram et ord. Bare et lite stønn. Han kunne se den fremmede sette seg på en stol ved siden av sengen. Noe grep tak i hans venstre hånd. Kulde. Han trakk den tilbake. «Vinteren kommer», sa den fremmede. «Den første snøen har lagt seg». Den gamle nikket.

Han hørte gråt. Han så tårene renne nedover kinnet som en foss. Det lille barnet lå i armene til den hvitkledde. Blodig og forsvarsløs. Han gikk bort til vinduet og så ut. Et tynt hvitt teppe hadde lagt seg over gatene. Det var det første han hadde sett av snø det året. Som fjær falt det nedover. Stille og forsiktig. Han gikk tilbake. Så på den nyfødte. Vakker. Den var ikke lenger blodig. Den lagde ikke en lyd. Han fikk barnet i armene og tok det med til damen i sengen. «Gunnhild», fikk han frem. De så på hverandre. Begge med tårer i øynene. «Han skal hete Rolf», sa hun nesten hviskende. Han nikket.

Den gamle åpnet øynene. Han så seg rundt. Usikker på hvor han var. Han møtte blikket til en fremmed. «Hvem er du?», spurte den gamle. «Rolf», svarte den fremmede. Den gamle så forvirrende på den fremmede, før han oppdaget brettet med mat og drikke. Han satte seg opp og løftet fram skålen. Den var varm. «Hva gjør du her?» spurte han. «Jeg er på besøk», svarte den fremmede. «Jeg kan ikke huske å ha sett deg før», konstaterte den gamle. «Men allikevel tror jeg at vi har møtt hverandre før?». Den fremmede svarte ikke. Han tok fram en boks og ga gullfisken i bollen på bordet mat. «Du vet vel at grunnen til at gullfisker takler å være i en så liten bolle, er at de ikke selv er klar over det?», sa han med en dyster stemme. «Gullfisker har et veldig kort minne, de husker ikke at de har vært på samme sted hele tiden». Han la boksen tilbake i lomma. Den gamle ristet på hodet.

To menn hjalp han opp i senga. Han så ned på benet sitt. Blodig. Det dunket. Det var nesten uutholdelig. Han kjempet imot tårene, men det gjorde det bare verre. Kulen hadde boret seg inn i benet og spredt smerte. Han hadde falt om, ned i det tynne snølaget. Kjent snøfnuggene smelte på kinnet han. Følt kulden trenge seg på. Han var redd. En hvitkledd dame kom mot han. “Gunnhild” sto det på et skilt på brystet. Vakker. Skrittene var raske. I hendene hadde hun et brett med et glass vann, en slags tang og en sprøyte. Hun smilte. Han kunne ikke slutte å se på henne. Han var forelsket. Et stikk og smerten forsvant. To hender grep rundt han venstre hånd. Varme. Alt rundt smeltet. Selv snøen som akkurat hadde lagt seg. Han så henne fjerne kulen. Tankene om krigen var borte. Redselen var ikke der lenger. Det var som om krigen nettopp hadde tatt slutt. Hun ga ham glasset med vann. For første gang i sitt liv la han merke til smaken på vann, føle vannet strømme gjennom kroppen. Hun så på han. «Gjør det fortsatt vondt?» spurte hun. Han ristet på hodet.

Det var først nå han oppdaget den fremmede mannen. Maten hadde stjålet konsentrasjonen han. Han hadde ikke merket at noen hadde kommet inn. Det var stille. Alt han hørte var sin egen pust. En skrøpelig og tung pust. Han så på vinduet. Det var uklart. Frost. Han var ikke redd. Livet var ikke like dyrbart som det hadde vært. Han var gammel. Han fryktet ikke at den fremmede skulle gjøre ham noe vondt. Den fremmede så uansett harmløs ut. Det eneste han gjorde var å sitte på stolen og se på den gamle. Alvorlig. Nesten bekymret. Den gamle så et glass på bordet og begynte å drikke. Han elsket vann. Helt siden krigen hadde han elsket vann. Det hadde Gunnhild sørget for. Det var ikke mye han kunne huske fra sin tid som ung, men de viktigste øyeblikkene hadde han alltid husket. Minner. Den fremmede la jakken sin over den gamle. En rød jakke. Den gamle så på den fremmede. Han kjente at pulsen begynte å stige. Bryste slo av smerte. Han ble redd. Døren ble slått opp. En hvitkledd mann stormet inn og løp bort til den gamle. Fra lommen tok den hvitkledde frem en boks og helte litt av innholdet i hånden. Han ga den gamle to av bitene. De smakte vondt, men smaken forsvant fort. Den gamle lukket øynene

Snøen dalte rolig ned og dannet en tynn hinne på bakken. Det var lenge siden han hadde opplevd den første snøen mot håndflaten. Den oppfører seg ikke som vanlig snø. Det tar lengre tid før den smelter. Beina bevegde seg fort. Selv det skadde beinet var ikke noen hindring. Han hadde dårlig tid. En hvitkledd mann viste han veien til det lille rommet. På sengen lå den vakre damen. Han grep tak i den ene hånden hennes. Kulde. Hun trakk den tilbake. Ansiktet hennes var blekt. Hvitt. Blikket hennes var tomt. Stille. En tåre presset seg frem. Den hvitkledde tok han med ut i gangen. «Hun blir bare verre», «Det er vi fult klar over», svarte den hvitkledde. «Hun har ikke lenge igjen!». Han satte seg ved siden av sengen, lukket øynene.

Den fremmede ble med den hvitkledde ut. Alvorlige. Døren ble lukket bak dem. Gangen var full av lys. Kulde. «Han blir bare verre», tårene rant mens den fremmede snakket. «Det er vi fult klar over», svarte den hvitkledde. «Han har ikke lenge igjen!». Den fremmede gikk tilbake. Åpnet døren forsiktig, og satte seg ved siden av sengen. Han så på den gamle. Øynene var lukket. Stille.

(Elevtekst)