Emigrantene

To monologer og en anmerkning

1. monolog

En middelaldrende, middelshøy mann slik kledd: En altfor stor frakk, umoderne og uten knapper slik at han må holde begge hendene i lommene, to brune sko hvorav den ene er uten såle og den andre uten lisser, upressede, vide flanellsbukser. Han er om bord i et skip på vei til en eller annen havneby i et eller annet land, men sitter ikke i salongen på 1. eller 2. eller 3. klasse, han er stuvet ned i lasterommet sammen med en del andre like så fattigslig kledde mennesker.

Der vi kommer fra er det ikke levelig for oss. Vi er fattige og når vi drar av gårde til det forjettede land, har vi ikke en gang en koffert med. Hadde det ikke vært for noen av kvinnene som har bylter med eldgamle filler liggende ved siden av seg, hadde vi kommet tomhendt.

Når skipet seiler inn på havna, er vi alltid spent. Vi spør oss selv om vi vil slippe kontrollen denne gang. I grunnen er det tåpelig av oss å være spent, for vi vet utmerket godt at inngangen til det forjettede land er under streng kontroll. Likevel blir vi skuffet når den uniformerte mannen kommer om bord og beordrer oss inn i den svære, dystre bygningen som likner et pakkhus.

Men der inne viker depresjonen for et alltid tilbakevendende håp. Kanskje vil det lykkes oss denne gang? En gang må det vel lykkes for oss også? Slik tenker vi, tåpelig selvsagt, men slik tenker vi altså. – Det er min erfaring at det er umulig for mennesker å innse at deres liv er uten håp, at det de satser alle sine krefter, all sin lengsel, alle sine drømmer på, på forhånd er dømt til å mislykkes. De kan ikke tro det. Om så alle kjensgjerninger taler for det, de kan fremdeles ikke tro det, og hvis de resignerer og tror det – da er de ikke mennesker lenger.

Vi sitter der og vi håper. Kanskje reglene er forandret, kanskje kontrolløren som var der forrige gang misforstod, kanskje han ikke handlet etter reglene, men på eget initiativ, og handlet slik fordi han fattet antipati mot oss? Hvem vet, kanskje møter vi denne gang en kontrollør som enten følger reglene eller, hvis reglene er imot oss, fatter sympati for oss og slipper oss inn?

Mange ganger har det forundret meg at vi kan være så naive. Vi vet jo så utmerket godt at det ikke går. Vi vet det av bitter erfaring. Vi kan hele seremonien. Hadde det vært noe tak i oss eller hadde ikke dette betydd så forferdelig mye, ville vi vært galgenhumorister og spilt hele seremonien under overfarten, eller i hvert fall under tilbaketuren, for da er humøret svartest – under overfarten er vi i en lys stemning, da kunne vi ikke ha spilt komedier.

Som sagt, det forbauser meg at vi kan være så naive. Noen ganger slår det meg – under tilbaketuren, alltid under tilbaketuren – at hele vår naivitet bare er et annet ord for det kynikere og vellykkede mennesker kaller fattigmannstrøst. Dette sier jeg ikke for å legge avstand mellom mine medpassasjerer og meg, tvert imot, jeg er selv den som er mest forblindet av håp.

En stund sitter vi alene på lange benker i det dystre, halvmørke pakkhuset. Vi merker for øvrig ikke at det er halvmørkt, for vi er vant til det. Under overfarten er vi alltid plassert nede i søkkmørke lasterom, og når vi skal passere til kontrollbygningen, kaster de sekker over hodene våre. Det gjør de for at vi ikke skal bli blendet av lyset, så faktisk synes vi ikke det er halvmørkt i pakkhuset. Tvert imot, vi synes det er lyst der, vi ser jo gjenstandene relativt klart, og det er vel derfor, på grunn av forbedringen fra mørke til halvmørke, at vi blir blendet av forgjeves håp.

Etter en stund kommer kontrolløren inn. Han har en schæferhund med seg – det er alltid den samme kontrolløren, alltid den samme hunden. – Han burde vært vant til oss, men later som det er første gang han ser oss. Det gir noen av oss forsterkede håp, gjør oss utålmodige, rastløse, som rasehunder som river og sliter i lenkene. Andre derimot mister alt mot ved synet av ham og hunden hans. Det er trist å se hvordan all vakker glans forsvinner fra øynene til noen av de eldste – enkelte ganger for godt.

Kontrolløren spør hvor vi kommer fra og hva vi vil her. Vi svarer som sant er, at vi er emigranter og at vi har hørt så mye vakkert om landet hans, vi kaller det for det forjettede land, sier vi. Til det bukker han og takker for de pene ordene, og jeg er aldri blitt klar over om han virkelig mener det eller om det er skjær ironi.

Han spør så hvor bagasjen vår er. Vi må da fortelle at vi er fattige mennesker fra et fattig land, at vårt ulykkelige land herjes av borgerkrig som tærer på jorden, at det er et land i ruiner, hvor jorden ligger brakk og ufruktbar og at det ikke er mulig for oss å bo der, enn si samle oss noe gods.

Alltid like forbauset spør han så om vi virkelig ikke har en eneste koffert med oss. Kvinnene kommer med byltene sine. På det tidspunkt har som regel jeg kommet til fornuft og er imot at kvinnene skal nedverdige oss alle ved å komme med byltene, men mange er ennå så forblindet av håp at de fullt og fast tror byltene, de usle byltene, skal sikre oss adgang.

Kontrolløren åpner dem og sier: Men dette er jo filler. Har dere ingenting av verdi med dere? Da ser vi på hverandre, forlegne. Vi vet hva som vil skje, men like forlegne er vi hver gang. Så smiler vi genert til hverandre, men inne i oss er natten svart. Kontrolløren kremter, men vi ser ikke på ham, vi ser på schæferen som står foran oss med alle muskler spent, med glefsende munn og blodig, skjelvende tunge. Den sitrer imot oss, og vi tenker: Vil båndet holde, vil kontrolløren sette noe inn på å holde den i sjakk?

Vi hører knapt hva han sier, men vi vet hva det er. Vi er ikke velkomne. Tomhendte kan vi ikke komme til det forjettede land. De vil ikke ha tiggere der. Vi vet det, men hvordan skal vi få oss verdier, vi som er bosatt i et fattig land, et land i ruiner? Og hvis vi eide noe – om det så bare var en ørliten grønnsakflekk som så vidt kunne livberge oss – hvorfor skulle vi da emigrere? Da hadde vi blitt der vi var, hvor vi hører hjemme.

Vi har spurt ham om det også, men han svarer at slik er nå en gang bestemmelsene. Vi har spurt ham om det er mange emigranter som slipper gjennom kontrollen, men det vil han ikke svare på. Selv tror jeg – og mange med meg – at det er ingen. Og hvis det er noen, så kan jeg ikke skjønne hvorfor de skulle emigrere.

Igjen er vi avvist. Igjen ser vi på hverandre. Hendene våre er tomme, men vi forsøker å holde motet oppe. Vi vil ikke vise hverandre – og slett ikke kontrolløren – at vi er døden nær av fortvilelse.

Like før vi går er det alltid en som peker mot veggen hvor et stort, blått teppe er opphengt. Han peker på det og spør: Bare et eneste glimt? Kontrolløren nikker, kanskje han synes synd på oss, men like mulig er det at han vil plage oss med dette synet. Han trekker i en snor, teppet går opp, og vi stirrer et sekund inn i det forjettede land. Jeg skal ikke prøve å beskrive hva vi ser, kanskje er det ikke så merkelig, og vi vet jo ikke om det er landet vi stirrer inn i. Det er tross alt en glassvegg mellom det og oss, og vi har ingen garantier for at det ikke er et maleri vi ser – mange av oss tror i bitre stunder det er det. Og selv om det er et maleri, så vet vi ikke hva det skulle forestille, for vi ser ikke lenger klart. Vi stirrer inn i en verden av lys, av intenst strålende lys, som blender oss slik at vi ikke ser noenting bak det. Men på det lyset lever vi siden nede i lasterommet. Det føles bittert å ha vært så nær lyslandet, for vi vet at ingen av oss har det ringeste håp om å slippe inn der. Men jeg vet også at ingen ville ha vært synet foruten.

Så drar vi tilbake. Så kommer vi igjen. Slik fortsetter det, år etter år. Ennå føler og handler vi som her er beskrevet. De fleste av oss gjør det. Vi følger mønstret og tror at denne gang skal det lykkes oss å komme inn i det forjettede land. Men innerst inne gnages vi av en hemmelig frykt. Vi er redde for at alle de forgjeves forsøk en gang vil knekke våre håp. Da vil vi være uten lengsel etter det forjettede land.

Men vi vil fortsatt være emigranter, og vi vil seile apatisk over havet. For der vi er fra, er det ikke levelig for oss – selv uten lengsel er der ikke levelig for oss.

2. monolog.

Kontrolløren etter avvisningen av de ovennevnte emigranter.

Jeg kjenner dem nå, og jeg synes synd på dem, men jeg kan ingenting gjøre. De spør meg om noen emigranter slipper inn. Jeg svarer dem ikke, for de ville ikke forstå mitt svar.

Men noen emigranter slipper inn. De kommer søkklastede med kofferter. Dere skulle sett skipene deres! Som drektige kuer, nesten synkeferdige under sin egen vekt, svangre skip som seiler inn på havna. De kommer inn uten formaliteter. Vi tar imot dem med begeistring, ofte spiller marinemusikken for dem. Det er mennesker med sterke øyne, sterke hender, overmodige, dristige mennesker, latterguder. De har ikke kommet hit av nød, de har kommet hit som erobrere, som skapere. De vet at her kan øves nye dåder av virksomme krefter. Derfor kommer de hit. Beruset av kampen kommer de. Utålmodige står de ved landgangen, de har ikke et sekund å miste. Dette er de emigranter vi ønsker, de vi trenger, dette er menn vi beundrer.

De andre, tiggerne, avviser vi. Vi trenger folk som kan gi. Vi er selv rike, vi kan selv gi. Men det virker avskyelig på oss å se folk som bare kan ta imot. Vi vil møte likemenn, menn som kan gi. Hva kan de fattige emigrantene gi oss? Ikke annet enn sin elendighet. Vi har ikke bruk for elendighet.

Forfatterens anmerkning

Jeg har ikke for vane å oppkaste meg til dommer og avgjøre hvem som har rett. Det er ikke spørsmål om hvem som har rett. Det interesserer ikke. Når jeg likevel, mot sedvane, tar ordet, er det for å si dette: La gå at landet som for de fattige er det forjettede land, tilhører de rike, de sterke, men ingen rik, ingen sterk har noensinne hatt et slikt lys i sjelen som det enhver fattig jævel en eller annen gang under sin livslange forgjeves seilas mot det forjettede land har kjent eller vil kjenne. En hvitglødende lengsel mot det umulige, mot det fåfengte, denne lengsel som er som et gjennomborende spyd i sjelen, og som en eller annen gang vil flamme i lys lue og fortære enhver fattig, fillete tigger og gjenføde ham i et ubegripelig sekund til en keiser av lys i en verden av stråler.

Kjelde

Solstad, D. (1965). Spiraler. Oslo: Forlaget Oktober.