Internasjonal radiohistorie

Det blir fortalt at Jack Phillips, telegrafisten på «Titanic», ikkje heldt opp med å sende ut naudsignala før han følgde skipet til botnar.
Berre ei dryg mil unna låg skipet «Californian» og venta på dagslys. Ho kunne nådd fram i tide med hjelp. Men telegrafisten var gått til køys. Like før hadde han telegrafert «Titanic» og åtvara om isen, men fått kontant beskjed om å halde kjeft og ikkje forstyrre, fordi dei hadde meir enn nok å gjere med å ta imot nyheiter og aksjekursar som passasjerane ville forlange neste morgon.
Men vent ein augneblink. Var det ikkje slik at telegrafen blei send gjennom leidningar? Korleis kunne han då bli brukt om bord på eit skip? Radiotelegrafen, elektriske impulsar sende gjennom lufta, var den store nyheita rundt det førre hundreårsskiftet.
Interessa var blitt vekt i 1859 då valdsame nordlys slo ut telegrafsystem over heile kloden og telegrafistane blei slått medvitslause av sterke elektriske støytar. Kvar straumen kom frå, var eit mysterium. Ein skjønte berre at det måtte vere ein samanheng mellom magnetismen i nordlyset og elektrisiteten i leidningane.
Tyskaren Heinrich Hertz klarte i 1880-åra å skape elektromagnetiske bølgjer i laboratoriet. «Men kva kan det brukast til?» spurde studentane. «Det er ikkje til noka som helst nytte», svarte han.
Den som først klarte å gjere det til noko nyttig, var irsk-italienaren Guglielmo Marconi. Han fekk til å sende elektromagnetiske impulsar over lengre avstandar og skjønte korleis han kunne tene pengar på det. Han tok kontakt med det britiske postverket, som akkurat då hadde teke over det siste private telegrafselskapet. I 1897 demonstrerte han korleis han trådlaust kunne sende telegramma over ein avstand på heile seks kilometer. Dei neste åra klarte han å utvide rekkjevidda. I 1900 var radiotelegrafen som Marconi hadde patentert, i bruk på dei fleste store havgåande skipa og redda mange menneskeliv.
Titanic-forliset viste at den nye teknologien hadde nokre svake sider. Det blei innført lover som påla alle skip å lytte etter naudsignal døgnet rundt. Det blei også utvikla teknologi som gjorde det mogleg å sende på ulike frekvensar, slik at fleire kunne kommunisere samstundes.
Julaftan 1906. I skipa rundt Cape Cod på austkysten av USA sat telegrafistane og lytta til morsesignala i øyretelefonane sine. Plutseleg høyrde dei noko merkeleg. Ein fiolin … kunne det verkeleg vere ein julesong? Og så ei menneskeleg røyst som las frå Bibelen. Det var sikkert meir enn éin telegrafist den kvelden som lurte på om heimlengsla var blitt så sterk at han hallusinerte.

Det dei høyrde, var eit tidleg eksperiment med radio. Den kanadiske oppfinnaren Reginald Fessenden hadde klart å utvikle eit system som kunne kringkaste musikk og tale over radiobølgjene. No hadde han bygd ein sendestasjon for å få gjennomslag for teknologien. Men verken telefonselskapet AT&T eller Marconi som laga radiotelegrafen, var interessert.
Den første nyheitssendinga på radio gjekk på lufta hausten 1920 frå ein stasjon i Michigan i USA. Fleire radiostasjonar blei starta både i USA og andre land. Dei sende konsertar, sport og anna underhaldning i tillegg til nyheiter.
Radiolyttarane var 1920-åras nerdar. Unge menneske bygde sine eigne krystallapparat og leita seg fram til dei fjernaste stasjonane på eteren. Meir avanserte mottakarar fekk bein å gå på i butikkane. Den månadlege produksjonen av radiorøyr auka frå 5 000 i 1921 til over 200 000 i juni 1922, og 125 millionar i 1930. Fenomenet fekk til og med eit eige namn: radiogalskapen, «the radio craze».
Dei lytta til det dei fann. I 1927 var det 732 stasjonar i USA. Nokre av dei samarbeidde i dei to nettverka NBC og CBS, som framleis er to av dei store tv-nettverka. Det tredje store, ABC, blei danna då NBC blei delt i 1943.
Radio er annleis enn aviser på den måten at det er berre ei viss mengd stasjonar som kan sende samstundes utan at dei øydelegg for kvarandre. Det blei derfor tidleg klart at nokon måtte regulere marknaden.
I USA oppretta Kongressen forvaltningsorganet Federal Radio Comission (FRC, seinare FCC) i 1927. Dei delte ut frekvensar til stasjonane og stilte visse minstekrav til innhaldet. Stasjonane var framleis privateigde, og dei store nettverka fekk mykje makt. Utstyr og programproduksjon blei finansiert ved reklame.
Det var ofte slik at eit firma sponsa ein heil programserie og derfor fekk stor innverknad på innhaldet. Då stjernereporteren Edward R. Murrow i ein reportasje frå den krigsherja italienske byen Anzio nemnde at ordføraren var både katolikk og kommunist, fekk han klar beskjed frå direktøren i suppefabrikken som sponsa sendingane, at han måtte vere meir pro-amerikansk.
Ei anna følgje av det amerikanske systemet var at programma etter kvart blei veldig kommersielle. Stasjonane satsa på lett underhaldning som gav høge lyttartal og dermed tilsvarande store reklameinntekter, og som dessutan var billige å produsere.
I Storbritannia og Europa elles blei radioen organisert på ein annan måte. Kringkastingsselskapet BBC blei danna i 1922 av det britiske offentleg eigde postvesenet saman med seks privateigde selskap. Engelskmennene var engstelege for at reklamefinansiering ville svekkje kvaliteten på sendingane. I staden innførte dei ein lisens, som var ei avgift alle som hadde eit radioapparat, måtte betale. Men det var vanskeleg å forsvare dersom private eigarar skulle ta ut profitt frå selskapet. I 1927 blei BBC omdanna til eit selskap som var uavhengig av både styresmakter og næringsliv, med lisensinnbetaling som einaste inntektskjelde.
BBC var det vi kallar ein allmennkringkastar. Programma skulle tene nasjonen og var prega av kultur og folkeopplysing. Dei blei eit førebilete for norske NRK og mange andre nasjonale kringkastarar i Europa.
Det var eigentleg berre meint som ein halloweenspøk. Men lyttarane fekk panikk. Hundretusenvis flykta ut på gatene. Til alt hell blei ingen drepne i kaoset, som resulterte i 12 500 avisartiklar berre den første månaden etterpå.
Høyrespelet Klodenes kamp blei sendt på CBS 31. oktober 1938. Det var laga av den unge regissøren Orson Welles etter ein roman av H.G. Wells. Boka handlar om marsbuarar som landar i New Jersey, slepper ut ei sky av giftgass, tek over New York og til slutt blir utsletta av bakteriar. Ikkje akkurat enkelt å få ei sånn historie til å verke overtydande. Så for å gjere det i alle fall litt meir truverdig fann han på å ramme inn historia i ein serie nyheitssendingar.
Kurer om den gode historia
Tekstversjon
Deltakarar:Line Gevelt Andersen – programleiarNils Heyerdahl – NH
Programleiar: Du er kanskje ein av dei som nyleg har vore på kino og sett nyversjonen av Klodenes kamp, eller War of the Worlds, som han heiter på amerikansk, utan å bli nemneverdig skremd av den grunn. I alle fall kjende eg meg rimeleg kald då eg såg denne filmen.
(Mannsstemme i bakgrunnen:) Professor Pierson, can you tell us the meaning of that scraping noise inside the thing?
Programleiar: Noko heilt anna er det med radioversjonen. Små hår reiser seg på underarmen kvar gong eg høyrer dramatiseringa av romanen The War of the Worlds på radio. Orson Welles' radioversjon har vorte ein klassikar. Første gong dramaet vart sendt, var på sjølvaste halloween i 1938.
NH: Då gjekk det eit radioprogram på lufta som eg trur eg kan seie er det mest berømte av slaget sitt.
Programleiar: Nils Heyerdahl er sjef for Radioteatret i NRK og har sendt høyrespelet War of the Worlds frå 1938 mange, mange gonger på norsk radio. Han er framleis like imponert over Orson Welles' genuine sans for dramaturgi.
(Mannsstemme i bakgrunnen:) A slight atmospheric disturbance of undetermined origin is reported over Nova Scotia ...
NH: Han gjer det nemleg så genialt at han han lar fiksjonen bryte inn i dei vanlege sendingane. Altså først høyrer ein ei vêrmelding, ei heilt alminneleg vêrmelding. Så set vêrmeldaren over til ein danserestaurant, eit hotell, der det speler eitt orkester, og ein høyrer dansemusikk og ein programleiar, og alt det er heilt normalt.
(Mannsstemme i bakgrunnen:) Ladies and gentlemen, we interrupted our program of dance music to bring you a special bulletin ...
NH: Men så plutseleg blir musikken feida ut, og det kjem inn ei ekstrasending, ein nyheitsbulleteng om at ein har observert nokre underlege eksplosjonar på Mars og nokre kommentarar til det. Så set ein tilbake til dansemusikken, og så held det fram som om det var ei vanleg radiosending. Men så kjem det ei ny melding, og ho er endå meir urovekkande, og så tilbake til musikken igjen. Og slik blir det bygd opp ei kjensle av at dette er reelle nyhetsbullengar og reportasjar som kjem inn. Det er noko som skjer der ute.
(Mannsstemme i bakgrunnen:) ... the gas tanks of automobiles ... It's spreading everywhere. It's coming this way. About twenty yards to my right ...
NH: Plutseleg er det brot, det blir heilt stille, noko har skjedd. Har marsbuarane teke hand om eller øydelagt utstyret, mikrofonen eller kva det er for noko? Så det Orson Welles på ein måte gjer her, ved for første gong å utnytte til fulle verkemidla i radioen, det er jo å faktaisere, om eg kan bruke eit sånt uttrykk, ein fiksjon. Han lar altså ein fiksjon få ei form som gjer at folk trur det er fakta. Eg trur lyttarar lyttar til og forstår ei radiosending på ein heilt annan måte når dei er klare over at noko er eit høyrespel eller ein fiksjon. Det kan vere spennande, ein kan bli riven med, men ein har heile tida forståinga for at det er trass alt løgn. Dette er jo ikkje verkelegheit. Men om ein går over den grensa og plutseleg byrjar å tvile og så etter kvart byrjar å tru at dette er faktisk verkelegheit, då byrjar ein å lytte på ein heilt annan måte.
(Mannsstemme i bakgrunnen:) They rise like a line of new towers on the city's west side ... Now they're lifting their metal hands. This is the end now ...
Programleiar: Og det som faktisk skjedde, det var jo at folk byrja å flykte og melde seg til militærteneste. Og ja, i det heile.
NH: Ja, det blir trafikkaos i New York og i andre storbyar. Det var tilløp til panikk, og det gjekk rykte om at folk var omkomne og drepne og var døde av hjarteinfarkt og så vidare. Det var visst ingen som direkte omkom av dette, men det var atskilleg panikk.
(Mannsstemme i bakgrunnen:) Put on gas masks.
NH: Mens denne sendinga gjekk føre seg og panikken auka, kom det jo rasande førespurnader til radioselskapet CBS om at dette måtte stoppast, men produsenten John Housemann nekta å stoppe det heile, og det heldt fram. Men då det var over, måtte Orson Welles og medarbeidarane hans følgast av sikkerheitsvaktene inn i eit eige rom og blir isolerte frå verda før dei vart slopne laus til pressa. Det var masse dramatikk rundt det.
Programleiar: Dette skjedde jo i 1938, og framleis snakkar vi om Orson Welles-effekten. Men kva er eigentleg det?
NH: Ja, det er akkurat det eg prøvde å beskrive, at folk faktisk trur at dette er faktisk og ikkje fiksjon. Den grensa har vi av og til vore i nærleiken av, altså her heime i Radioteatret. Vi kan lage sendingar som har eit så realistisk preg at folk kanskje kan byrje å lure og av og til bli skremde dersom dei verkeleg trur at det vi sender, er faktisk.
Vi er, som du sikkert skjønner, midt i det vi kallar radioens gullalder. Den tida då «alle» samla seg rundt radioapparata på kveldane og hadde dei same programma å snakke om dagen etter. Tida før fjernsynet tok over. I USA var det 1930- og 1940-åra, i Noreg 1950-åra.
Radioen batt nasjonen saman på ein måte som kan vere vanskeleg å førestille seg i dag. President Roosevelt heldt regelmessige «fireside chats» i radioen for å leie folket gjennom depresjonen i 1930-åra og vekkje dei til kamp mot fascismen under andre verdskrigen. Både Winston Churchill og Adolf Hitler heldt dei store talane sine i radioen. I Noreg gjorde Vidkun Quisling statskupp i ei radiosending.

Kva høyrde folk på? Til å byrje med var programmet sjølv i amerikansk radio det vi ville kalla ganske finkulturelt. NBC sende for eksempel leksjonar i musikkunnskap, høyrespel baserte på teaterstykka til Shakespeare, politiske debattar og symfoniar.
Men det varte ikkje lenge før lettare underhaldning tok over eteren. Komikarar, populærmusikk, høyrespel og barneprogram var populære. Problemet var at radioen var så effektiv som reklamekanal. Og det annonsørane ville ha, var naturleg nok program som samla flest mogleg lyttarar.
Men i Storbritannia, Noreg og andre land med lisensfinansiert kringkasting dominerte føredrag og seriøs musikk programflata til langt ut i 1950- og 1960-åra. Ungdom som ville høyre den nye popmusikken, var viste til å peile inn utanlandske kommersielle stasjonar som Radio Luxembourg på mellombølgja.
Det 245 meter lange luftskipet med 97 menneske og 200 000 kubikkmeter hydrogengass om bord eksploderte i eit inferno av flammar då det nærma seg fortøyingsmasta i Lakehurst, New Jersey, 6. mai 1937. Det var den første transatlantiske luftskipsturen til USA dette året, og radiojournalisten Herbert Morrison hadde møtt fram for å dekkje innkomsten for eit radioprogram som skulle sendast neste dag. Den sendinga er blitt ei av dei mest kjende i mediehistoria. Du finn henne på YouTube saman med eit filmopptak av ulukka.
Hindenburg-reportasjen var berre eitt av ei rekkje døme som i 1930-åra demonstrerte kor sterk radioen var i nyheitsformidlinga. Bakgrunnslyd frå det som skjedde, og kjenslene som kom til uttrykk i røysta til reporteren, gav publikum ein heilt ny nærleik til hendingane.
Avisene tok i bruk alle dei midla dei hadde for å motarbeide den farlege konkurrenten. Allereie i 1922 hadde BBC i Storbritannia måtta inngå ein avtale med avisene og telegrambyråa om ikkje å sende nyheiter før klokka 19, i tillegg til andre restriksjonar. I 1933 gjekk telegrambyråa saman om å boikotte dei amerikanske radiostasjonane og rettsforfølgje dei som likevel sende nyheitene deira. Stasjonane måtte også her gå med på berre å ha sendingar på kveldstid og vise lyttarane til avisene for fleire detaljar.
Men då krigen nærma seg, blei behovet for nyheiter så stort at avisene slutta å bekymre seg om konkurransen. Den andre verdskrigen blei eit gjennombrot for radioen som nyheitsmedium.

I Storbritannia hadde BBC heile ti daglege nyheitsbulletinar på det meste. 16 millionar lyttarar samla seg rundt radioapparata ved sendinga klokka 21, det var halvparten av den vaksne befolkninga i landet. Sendinga blei eit samlingspunkt for nasjonen, «nesten like heilag som familieandakten ein gong skal ha vore», ifølgje BBC-historikaren Asa Briggs.
Ein av dei amerikanske reporterane som blei mest kjend, var Edvard R. Murrow. Han stod med mikrofonen på hustaka i London under blitsen mens han skildra bombene som fall rundt han, og dei snarrådige og modige innbyggjarane. Då han kom til London i 1937, blei han nekta medlemskap i klubben til pressekorrespondentane fordi han arbeidde i radio. Då krigen slutta, var han president i klubben.
Kvar oppheld du deg når du lyttar på radio?
Neppe i godstolen framfor eit radioapparat i stova. Der er det gjerne ein tv-skjerm som dominerer. Mange spådde at radioen ville forsvinne då fjernsynet kom marsjerande i 1950-åra, men det gjorde han ikkje. I staden forandra han seg til det vi kallar eit sekundærmedium.
Det kravde ikkje mykje merksemd å lytte på radio. Det kunne ein gjere mens ein strikka, laga mat eller for den saks skuld las lekser. Då reiseradioane og bilradioane kom, kunne ein også ta radioen med seg på heilt nye stader.
Det var på denne tida at populærmusikken tok over radioen. Hifi-standarden skapte ein boom i platebransjen. Stasjonane som tidlegare mest hadde spelt live-musikk, tok no platemediet i bruk. Lokale radiostasjonar utvikla eit heilt nytt programformat, Top-40, ein slags konkurranse mellom artistar om kva plate som selde best. Det var billige program å produsere, dei kravde ikkje anna enn ein DJ som spelte platene og prata litt innimellom. Det var dessutan greie program å lytte til mens ein heldt på med noko anna.
Salet av dei mest spelte platene skaut i vêret, og plateselskapa gnei seg i hendene. Mange lét seg freiste til å betale pengar under bordet for å få sine artistar spelte, ein praksis som blei kalla «payola». Så mykje som 22 000 dollar skal ha blitt betalt for å få ein låt spelt. Det kom fram då den amerikanske kongressen tok fatt i problemet og stramma inn på lovgivinga.
Også i Europa måtte radioen forandre seg då fjernsynet tok over plassen i stova, det tok berre litt lengre tid. I 1964 fekk BBC konkurranse av ei rekkje piratstasjonar som sende frå skip som låg oppankra i internasjonalt farvatn utanfor den engelske kysten. Regjeringa blei pressa til å tillate nasjonale reklamefinansierte radiokanalar. Konkurransen førte til at også BBC la meir vekt på populærmusikk og andre programformat med appell til lyttarane.