Julian Assange er pressefrihet i lenker - Medie- og informasjonskunnskap 2 - NDLA

Hopp til innhald
Litterære tekster

Julian Assange er pressefrihet i lenker

4. januar får vi vite om Wikileaks’ grunnlegger, Julian Assange, blir utlevert til USA. I så fall kastes pressefriheten i cellen sammen med ham.

Mediekommentar av Sven Egil Omdal

Det har vært ubegripelig stille i norsk presse om den autoritære farsen av en rettssak som har foregått i domstolen The Old Bailey i London. Bortsett fra Klassekampen, som har fulgt saken med det alvor den fortjener, har andre norske aviser nøyd seg med noen bekymrete lederartikler, som ofte har avslørt at lederskribenten ikke har brydd seg med å dukke særlig dypt ned i saken.

Amerikanske myndigheter har gjentatte ganger endret tiltalen mot Assange, men faktum er det samme: USA vil ha utlevert en australsk statsborger fra Storbritannia fordi han har gjort det som andre journalister får priser for. Han har avslørt hemmeligheter som radikalt utvidet vår forståelse av hvordan krigen, politikken og diplomatiet utøves, uten at myndighetene har kunnet dokumentere noen fysisk skade eller dødsfall som følge av lekkasjene. Hadde lekkasjene vært kinesiske, ville Assange blitt invitert til Washington for å holde foredrag og få utmerkelser, nå risikerer han å dø i et høysikkerhetsfengsel.

Det er forståelig om ungdom ikke har fått med seg hvordan dette startet, og ikke ser hvor farlig rettssaken mot Assange er. Hvordan skal de kunne forstå at det var Barack Obamas regjering som startet jakten på mannen som avslørte hvordan USA brøt krigens lover? Wikileaks avdekket at selv generalene innrømmet – i hemmelige dokument – at for hver jihadist som døde i amerikanske bombeangrep i Jemen, ble 50 uskyldige drept. Og dette var bare én av tusenvis av opplysninger som gjorde oss alle bedre i stand til å diskutere hvordan den såkalte krigen mot terror ble ført, eller hvor korrupt også vestlige regjeringer og store konsern opererer.

Wikileaks samarbeidet med noen av verdens ledende journalistiske institusjoner, som Le Monde, El Pais, The Guardian og Der Spiegel. Aftenposten fikk tak i de samme dokumentene via andre kanaler, men vil være like truet av konsekvensene hvis Assange blir utlevert.

Såkalt liberale amerikanere, som daværende utenriksminister Hillary Clintons talsmann, Philip J. Crowley, har forsøkt å omgå anklagene om at jakten på Assange truer den frie presse over hele verden, ved å hevde at Assange ikke er journalist.

Men det er bare i autoritære samfunn myndighetene avgjør hvem som er journalist. I det vi liker å omtale som den frie verden, er journalistikk ikke noe annet enn systematisk utøvelse av sivile rettigheter som tilkommer alle borgere.

I desember for ti år siden – så gammel er denne saken – tilbrakte jeg noen timer sammen med justiskomiteen i Representantenes hus i den amerikanske Kongressen. De hadde innkalt til høring for å få avklart om Assange kunne tiltales etter spionasjeloven fra 1917, og hva konsekvensene i så fall ville bli. Sju juridiske eksperter var innkalt som vitner. Deres gjennomgående råd var: La dette uhyret av en lov fra første verdenskrig ligge. Som professor Geoffrey R. Stone fra University of Chicago sa: «(Spionasjeloven) gjorde det ulovlig for enhver å kritisere krigen, verneplikten, regjeringen, presidenten, flagget, forsvaret eller USAs grunner for å delta i krigen, med den konsekvens at den frie og åpne debatt ble omtrent totalt knust.»

Det er disse konsekvensene som burde fratatt også norske redaktører nattesøvnen, og fått dem til å bruke mye mer energi på å advare publikum om hva som står på spill. Hvis en ikke-amerikansk statsborger kan hentes til USA, med andre regjeringers hjelp, for å stilles for retten for å ha publisert viktig informasjon på et nettsted som ikke ligger under amerikansk jurisdiksjon, hva kan hindre andre land i å gjøre det samme?

4. januar skal en britisk dommer offentliggjøre kjennelsen. Det skal hun gjøre etter en rettssak der hun nektet alle de forhåndsgodkjente observatørene fra organisasjoner som kjemper for menneskerettigheter og ytringsfrihet å være til stede. Hadde de store mediene protestert mot den skandalen rettssaken var, ville flere forstått hva som står på spill. Nå har vi bare et spinkelt håp om at enten dommeren eller en ny regjering i Washington forstår hva de er i ferd med å ødelegge.

Relatert innhald

Skrive av Sven Egil Omdal.
Sist fagleg oppdatert 06.10.2020