Legemiddelformer

Det er vanleg å dele inn legemidla etter måten dei blir gitt på:

• perorale legemiddelformer

• rektale legemiddelformer

• parenterale legemiddelformer

• legemiddel til inhalasjon

• legemiddel til lokalbehandling

Kva form som blir vald, kjem an på fleire forhold, til dømes kva sjukdom som skal behandlast, tilstanden til pasienten, medvit og hjelpebehov. Dersom ein er kvalm, kan det vere føremålstenleg å gi legemiddelet gjennom endetarmen eller i sprøyteform, og ein medvitslaus pasient kan ikkje svelgje tablettar. Det er viktig at du som helsefagarbeidar dokumenterer og rapporterer dersom ein brukar ikkje greier å ta legemiddel i den forma som legen har ordinert.

Eigenskapane til legemiddelet som skal nyttast, til dømes kor raskt effekten kjem, og om det er lokal eller systemisk behandling, er òg viktig. Ved store smerter eller behov for narkose ønskjer ein til dømes eit legemiddel som verkar raskt.

Peroral betyr "via munnen". Legemidla i denne gruppa blir gitt gjennom munnen, og tablettar er den aller vanlegaste legemiddelforma. Vanlege tablettar er enkle å nytte, rimelege å produsere og har god haldbarheit. Dei fleste tablettar verkar i heile kroppen (systemisk effekt).

Dei vanlegaste perorale legemiddelformene

Denne gruppa legemiddel blir gitt i endetarmen, og det er anten stikkpille eller klyster. Dei kan ha både lokal og systemisk verknad. Stikkpiller er ei eigna legemiddelform til dømes ved kvalme og feber hos små barn. Lokaltverkande stikkpiller blir til dømes nytta ved hemoroidar. Klyster blir nytta ved forstopping.

Vagitoriar er til bruk i skjeden. Dei er i vaginal stikkpilleform og verkar lokalt. Blir nytta ved soppinfeksjon eller ved tørre slimhinner.

Parenteral betyr "utanom tarm". Dette er legemiddel som blir gitt utanom tarmen, som injeksjonar eller infusjonar.

Desse legemidla blir nytta når legemiddelet ikkje er mogleg å gi i tablettform, som til dømes insulin som blir brote ned av magesyre, eller når ein ønskjer rask effekt av legemiddelet ved å unngå at det blir brote ned i lever/fordøyingssystemet før det når det systemiske krinsløpet.

Dei aller fleste legemidla til inhalasjon verkar i luftvegane og blir gitt ved astma eller kols. Legemidla er anten i gassform eller pulverform.

Det kan vere utfordrande å ta inhalasjonsmedisinane riktig, og det er viktig at du les bruksrettleiinga som følgjer kvart enkelt legemiddel eller kvar enkelt inhalatortype. Dersom det finst kammer til inhalatoren, bør dette nyttast for å gi betre opptak av legemiddelet.

I denne gruppa finn vi fleire ulike legemiddel: hudmiddel, augedropar, nasespray og plaster.

Hudmiddel

Hudmidla kan vere feite salver utan vatn, kremar eller ein vasshaldig gel. Feite kremar har lengre verketid enn preparat med meir vassinnhald. Hudmidla kan nyttast for å tilføre huda fukt eller for å behandle eksem, akne eller hudinfeksjonar. Salver kan òg vere impregnerte i kompressar til sårbehandling. På eit væskande sår bør krem veljast, men på tørr hud er salve best. Ved påføring av legemiddelet skal huda alltid vere rein og tørr, og legemiddelet skal smørjast på i eit jamt lag. Hugs å verne di eiga hud mot verkestoffa ved å nytte hanskar.

Augedropar

Augedropar og augesalve blir gitt i nedre augelokkrand. Det er spesielt viktig med god handhygiene når vi handterer augedropar/augesalvar, på grunn av risikoen for bakterievekst. I auget er det plass til eit lite volum, faktisk berre ein femdels drope. Dersom pasienten skal ha fleire augedropar samtidig, er det derfor viktig å vente nokre minutt mellom kvar inndrypping, elles vil den eine vaske bort den andre. Salvene har lengre verketid enn dropane, men fordi dei fører til slørete syn, blir brukte augesalvar vanlegvis til natta. Det er svært ubehageleg å bli drypt med kalde augedropar, så dei bør i hovudsak vere oppbevarte i romtemperatur etter opning. Legemiddelet blir merka med anbruddsdato og namn på pasienten. Holdbarheten er fire veker for dei fleste augemidlane. Endosebeholdere er til eingongsbruk.

Nasespray

Nasespray er ein vanleg administrasjonsmåte når legemiddelet skal verke lokalt i naseslimhinna, til dømes ved allergi, men det kan òg verke på heile kroppen. Eit døme på systemisk verkande nasespray er migrenemedisin.

Legemiddelplaster

Enkelte legemiddel kan tilsetjast i plaster, og verknaden kan vere lokal (plaster tilsett lokalbedøvande legemiddel til bruk når ein tek blodprøve), eller verke i heile kroppen (systemisk). Døme på legemiddel i plasterform med systemisk verknad er smerteplaster, legemiddel til behandling av demens, nikotinplaster og prevensjonsplaster.

Plastera skal setjast på tørr, hårlaus og uskadd hud. Det varierer frå legemiddel til legemiddel kor hyppig eit plaster skal bytast. Nokre plaster blir bytte dagleg, mens andre blir bytte kvar veke. Plasseringa av plasteret skal variere, og for å sikre dette nyttar vi registreringsskjema. Det er viktig med gode rutinar for å setje på og fjerne plaster. Vi veit at pasientar med demens kan fjerne plaster, og derfor er det òg viktig å ha rutinar for å sjekke at plasteret framleis er på. Hugs at plaster skal kasserast i legemiddelavfall etter bruk.