Distribusjonsgrad
Ei av distribusjonsavgjerdene er val av distribusjonsgrad. Val av distribusjonsgrad dreier seg om kor lett tilgjengeleg produkta skal vere. Vi kan skilje mellom intensiv, selektiv og eksklusiv distribusjon.
Eit produkt kan distribuerast i stor eller lita grad. Når ei verksemd skal velje distribusjonsgrad for eit produkt, må ho ta omsyn til eigenskapar ved produktet som teknisk kompleksitet, kvalitet, stil og pris. Det er òg nyttig å følgje med på kva konkurrentane gjer. Desse faktorane er med på å bestemme om bedrifta bør satse på intensiv, selektiv eller eksklusiv distribusjon.
Intensiv distribusjon
Intensiv distribusjon betyr at produktet er å få tak i nærast overalt. Sjokoladeprodusentar vel ikkje ut spesielle butikkar dei ser på som kvalifiserte til å føre produkta deira, dei er tvert om interesserte i at produkta deira er tilgjengelege for flest moglege kundar på flest moglege stader.
For masseproduserte produkt er det som oftast ønskjeleg med intensiv distribusjon, altså så brei distribusjon som mogleg. Tenk deg til dømes ein produsent som lagar T-skjorter i bomull, utan merke. Denne produsenten ønskjer å maksimere salet sitt ved å ha produktet tilgjengeleg i mange utsal, og sel derfor til alle detaljistar som vil ha ei slik T-skjorte i utvalet sitt.
Selektiv distribusjon
Mange produsentar er nøye på kvar produkta deira blir selde. Selektiv distribusjon handlar om å velje ut eit visst tal utsalsstader. Produkta blir distribuerte selektivt og finst ikkje «overalt». På denne måten sikrar dei mellom anna at produkta blir assosierte med ein viss eksklusivitet.
Å selektere betyr «å velje ut». Når ein produsent vel ut dei butikkane som skal få lov til å selje varene eller tenestene til bedrifta, snakkar vi altså om selektiv distribusjon.
Til dømes kan vi seie at Diesel-bukser har selektiv distribusjon. Dei blir selde i utvalde kles- og jeansbutikkar, altså ikkje overalt, men likevel på stader du veit at du får tak i dei.
Vi kan seie at Diesel har valt denne distribusjonsstrategien fordi dei ønskjer å gi merkevara Diesel eit image som ei relativt ettertrakta bukse med ein klar stil. Då kan ikkje buksene seljast kvar som helst, for i så fall ville dei ha mist eksklusiviteten sin.
Prisen på Diesel-bukser er relativt høg, og produsenten understrekar på denne måten at det ikkje er «alle» som skal kjøpe dei. Av same grunn blir buksene distribuerte berre i butikkar som har dei kundane som vil betale for ei slik bukse.
Selektiv distribusjon kan vere fordelaktig for produsenten, men òg for dei butikkane som fører meir eksklusive merke. Kundane har ikkje så mange alternativ å velje mellom når dei skal kjøpe ei vare av eit bestemt merke, og dei er nøydde til å oppsøkje ein butikk som tilbyr nettopp det dei ønskjer.
Eksklusiv distribusjon
Eksklusiv distribusjon betyr at berre éin eller svært få butikkar kan selje produktet. Her er det ofte snakk om produkt som er eksklusive, dyre og komplekse teknisk sett.
Dei dyraste luksusmerka, som til dømes Ferrari-bilar, blir alltid distribuerte eksklusivt fordi distribusjonsforma understrekar at produkta er uoppnåelege for dei fleste.
Ferrari blir ikkje selt hos kva bilforhandlar som helst. Då ville merkevara Ferrari mist eksklusiviteten sin. Ferrari blir berre selt hos utvalde forhandlarar av eksklusive bilar. Dei kundane som har råd til å kjøpe slike bilar, veit kvar dei skal gå for å få seg ein Ferrari.