Språk, kultur og identitet

Særlig gjennom mine barn blir jeg påminnet om gaven hjertespråket er. Det gir dem tilgang på visdommen og hemmelighetene som ligger gjemt i ordene. Språket er identitet, kultur og fellesskap.

Vibeke Larsen, sametingspresident 2016–2017 (Måsø og Verstad, 2017)

Språket du snakkar og les, har utvikla seg gjennom tusenvis av år og er påverka av historie, geografi, religion og kultur. Dei norske dialektane seier noko om tradisjonar, busetjing og kommunikasjonsvegar. Lånorda i norsk er leivningar etter kulturmøte og kontakt med andre språk, og situasjonen i Noreg med to skriftspråk seier mykje om norske idéar og verdiar både før og no. Kulturen vår blir skapt og forma kontinuerleg av det vi seier, og det vi skriv. Språket bruker vi i alt frå samtaler, meldingar og avisartiklar til musikk, litteratur, film og kunst. Dermed er ikkje språket berre påverka av kulturen, språket er kultur.

Språket tilhøyrer alle

Den norske språklova som tredde i kraft i 2021, legg særleg vekt på å verne norsk som samfunnsberande nasjonalspråk, og at eit felles språk er viktig for demokratiet ved at alle skal kunne delta i samfunnet og ha tilgang til goda i samfunnet. Samtidig skal vi verne om det språklege mangfaldet med ulike språk og dialektar, og vi skal jobbe for høg toleranse for språklege forskjellar.

Er du nordmann, senegalesar eller norsk-senegalesar? Er du vestlending eller trønder? Og er du frå bygda eller byen? Tilhøyrer du ei sosial lågstatusgruppe eller høgstatusgruppe? Snakk du den lokale dialekten, eller har du lagt han frå deg til fordel for noko anna? Eller kanskje du er ein knotar?

Språket er ein identitetsmarkør

Vi seier at språket er ein identitetsmarkør. Det betyr at språket vi snakkar, og måten vi bruker det på, kan avsløre kven vi er, kven vi ønskjer å vere, kva kultur vi er ein del av, og kva for nokre sosiale grupper vi høyrer til eller identifiserer oss med.

Språket er knytt både til personleg og sosial identitet. Personleg identitet er det som gjer deg unik og skil deg frå andre menneske. Sosial identitet er den identiteten du deler med fleire andre menneske i fellesskap, som til dømes ei sosial gruppe, ein kultur, ein by eller stad, ein etnisitet eller ein nasjon.

I klippet under møte vi osloguten Lars Monsen, som nærast har vakse opp i naturen, og bærumsguten Jon Almaas, som er eit skikkeleg bymenneske. Kan du høyre det i måten dei snakkar på?

Førstespråket

Du blei fødd med evna til å lære språk, men språket måtte du lære. Det første språket du lærer, kallar vi ofte for morsmålet. Språket og dialekten vi veks opp med, sit djupt i oss, og det blir ofte omtalt som "hjartespråket". Det er gjennom dette språket vi har utvikla evna til å tenkje, kjenne, reflektere, vurdere, forstå og kommunisere – å bli menneske, rett og slett. Akkurat som barndommen og oppveksten blir med oss for alltid og formar identiteten vår, er dialekten vi vaks opp med, gjerne ekstra viktig. Har du kalla deg sjølv "je" heile livet, kan det kjennest framandt å seie "eg", "i" eller "æ".

Identiteten er ikkje statisk

Sjølv om språket og dialekten du vaks opp med, gjerne har stor innverknad for korleis du snakkar seinare i livet, kan språket endre seg i takt med at du endrar deg. Nye menneske og miljø du kjem i kontakt med når du utdannar deg, får deg jobb og nye interesser og kanskje flyttar frå staden du vaks opp, vil mest sannsynleg påverke språket ditt. Det gjeld både dialekt, ordtilfang og stilnivå. Det er til dømes vanleg at ungdommar bruker slang som markerer avstand til generasjonane over seg. Samtidig klarer dei fleste å tilpasse språket til ulike situasjonar og til ulike roller dei har. Du snakkar sannsynlegvis annleis med bestemor enn med bestevennen, og ganske ulikt til sjefen din enn til kjærasten din.

Men språket mitt får du aldri

I klippet under (frå 16:22 til 20:49) møter vi Roger frå Bergen. Han kjenner seg som ein vaskeekte bergensar, men det er berre eitt lite "problem" – han snakkar austlandsk.

Det er vanleg at dei som ønskjer å oppnå høgare status i samfunnet, kulturen eller gruppa, legg seg nærare det språket som vil hjelpe dei å nå det målet. Slike språk kallar vi prestisjespråk. Ofte er det standardtalespråket, skriftspråksuttalen eller hovudstadsspråket i landet som har prestisje, mens lokale dialektar og visse sosiolektar blir sett som lågstatusspråk. Mange standardiserer språket sitt i formelle situasjonar, og unge tilpassar gjerne språket når dei snakkar med besteforeldra sine. Det er likevel stor toleranse for å bruke geolekt i alle situasjonar i Noreg, sjølv om nokre geolektar opplever å ha høgare status enn andre.

Men det er ikkje sånn at alle søkjer status og prestisje. Bruk av lokale dialektformer og lågstatusformer kan også vere eit uttrykk for solidaritet. Det kan vise at du identifiserer deg med og kjenner samhald med eit geografisk område eller ei sosial gruppe. Kanskje du beheld dialekten din sjølv om du flyttar til byen eller eit anna dialektområde.

Særleg ungdom bruker ofte eit språk som ikkje blir rekna som prestisjespråk i samfunnet elles, og dei blir ofte sterkare påverka av det folkelege byspråket med lågare status enn det tradisjonelle skriftspråksnære prestisjespråket. Ungdom vil også ofte divergere i møte med vaksne for å markere avstand til foreldregenerasjonen.

Når andre kjenneteikn på at vi høyrer til ein bestemd kultur, blir borte, blir språket gjerne endå viktigare som identitetsmarkør. Mange samar, kvenar, rom og romani er opptekne av å bruke og verne språket, og desse minoritetsspråka er ekstra verna gjennom norsk lov. Behovet for språkleg identitet finn vi også i andre minoritetsgrupper. Mange foreldre med innvandrarbakgrunn synest det er viktig at barna deira lærer eller språket til foreldra eller besteforeldra i tillegg til norsk for å verne den delen av identiteten deira.

Det er ei viktig samfunnsoppgåve å verne om moglegheita for minoritetar til å finne og uttrykkje kulturen og identiteten sin gjennom språket, men samtidig sørgje for at alle også finn ein felles norsk identitet i det norske språket.

Under møter du Biru Baby. Då ho fann ut at ho var samisk, kjendest det naturleg å lære seg det samiske språket.

Vi har sett at vi uttrykkjer og utviklar både den personlege og kulturelle identiteten vår gjennom språket. No lever vi i ei tid med store språklege og kulturelle endringar. Kva er det som skjer, kvifor skjer det, og kva konsekvensar har det for språket vårt, kulturen vår og identiteten vår?

Det er vanskeleg å svare sikkert på dette store spørsmålet om framtida. Det einaste vi kan fastslå, er at språket vi bruker, speglar kva vi tenkjer og er opptekne av, både som enkeltindivid og som samfunn, og at språket heilt sikkert vil endre seg.