Podkast: friluftsliv

Deltakere:Jonis Josef – ProgramlederRandi Skaug – RS

Programleder: Hei, jeg heter Jonis Josef, og i dag skal jeg snakke om friluftsliv sammen med eventyreren og inspiratoren Randi Skaug. Hun heter altså Skaug, men hun kunne vel så gjerne hete Randi Fjell, Randi Elv, Randi Bekk eller Randi Skog … Hun har skrevet bøker om det å dra ut i naturen og å bestige fjell. Hun var også Norges første kvinne til å bestige Mount Everest – og det er hun fortsatt.

Randi og jeg skal snakke om hva som er så fint med naturen, hvorfor det er viktig å gå tur, og hva man bør huske på hvis man er nybegynner i skogen.

Du hører på "Hva vet jeg?" med Jonis Josef.

Velkommen til deg, Randi Skaug.

RS: Tusen takk!

Programleder: Var det litt fælt? Var jeg litt for "på" nå i starten?

RS: Nei, jeg synes egentlig du er ganske sjarmerende.

Programleder: Takk skal du ha – og du har sjarmert meg også. Vi har snakket litt allerede, og jeg har blitt veldig frelst av naturen.

RS: Du har til og med ullundertøy på deg, du …

Programleder: Jeg har ullundertøy på meg for anledningen – i studio – og her om dagen badet jeg faktisk i Oslofjorden.

RS: Wow!

Programleder: Det var minusgrader, eller ikke i vannet, tror jeg, men det var veldig, veldig kaldt. Er jeg da offisielt en friluftsmann?

RS: Ja, det vil jeg påstå da, hehe.

Programleder: Du er en eventyrer, og du var blant annet den første norske kvinnen som besteg Mount Everest.

RS: Ja, og det er jeg fortsatt – det går aldri over. Er du først, så er du først!

Programleder: Ja, ikke sant – du har et godt poeng der. Hvordan var det?

RS: Det var veldig kaldt!

Programleder: Var det vanskelig?

RS: Det var ikke så vanskelig, men det var krevende. Det er to forskjellige ting.

Programleder: Mount Everest er vel alle eventyreres "Mount Everest", så å si?

RS: Ja, det er jo det høyeste fjellet i verden, da.

Programleder: Og din fascinasjon for friluftsliv og natur, hvor kommer den fra?

RS: Jeg tror den er medfødt, på en måte. Jeg kommer fra en gård, og da vi var unger, fikk vi beskjed om å komme oss ut – uansett hva slags vær det var. Jeg har derfor vært veldig mye ute, vi hadde dyr og holdt på ute hele tida. Så det med frisk luft har jeg fått inn med morsmelka, tror jeg.

Programleder: Jeg vokste opp med mye skog og var veldig glad i å leke i skogen da jeg var yngre. Og så vokste jeg opp og flyttet til denne betongjungelen, og nå har jeg ikke det samme forholdet til skogen og naturen lenger. Hva tenker du om oss som bor i byen?

RS: Det er en velsignelse å bo i Oslo, fordi vi både har havet og skauen rett utenfor døra, og så er det ikke så langt til fjellet heller. I tillegg er det ganske mange grønne lunger flere steder, så det å komme seg ut i Oslo er egentlig veldig enkelt.

Det er ikke avstand som er problemet, vet du, det er det som sitter i hodet ditt – at du tenker at du heller vil ligge på sofaen og se en serie på Netflix …

Programleder: Er det meg du snakker om nå, eller? Hehe.

RS: Ja, nå snakker jeg om deg, hehe. Det er det å komme seg over dørstokken som på en måte er det vanskeligste for de fleste.

Programleder: Ja, akkurat det der kjenner jeg meg veldig igjen i. Og jeg merker at de gangene jeg stikker en tur i skogen, sover i skogen eller bader – nå snakker jeg som om jeg gjør det ofte, men det gjør jeg ikke – men de gangene jeg har gjort det, har jeg aldri angret.

RS: Vet du hva, jeg har til gode å høre at noen sier at en tur har vært helt bortkasta. Det er det ingen som sier!

Programleder: Hadde ikke det vært forferdelig hvis du brukte en hel uke på en person som du introduserer for skog og mark, og så sier han at han heller ville vært hjemme og sett på Sopranos?

RS: Det er ikke sånn, for i det øyeblikket du kommer ut, er det så innmari godt. For meg er friluftsliv veldig mange ting. Men det som kanskje er aller størst, er følelsen av frihet. Du blir så fri når du kommer deg ut.

Programleder: Er det derfor det heter fri-lufts-liv?

RS: Ja, kanskje det – det har jeg aldri tenkt over, hehe.

Programleder: Du har skrevet en bok som heter "Finn kongefølelsen", hva handler den om?

RS: Den handler om å ha følelsen av å stå trygt på beina sine. Se for deg at du gjør det, for da kjenner du deg sterk.

Programleder: Jeg er en person som ikke står trygt på beina mine.

RS: Har du prøvd?

Programleder: Jeg vet ikke, hva innebærer det?

RS: Det handler om å stille seg opp og stå stødig. Still deg opp på gulvet, og så trykker du beina kraftig ned i gulvet mens du slapper av i kroppen og retter deg opp. Og så kjenner du på den følelsen du har. Hvis jeg dytter deg i brystkassa, så vil jeg ikke klare å dytte deg hvis du står riktig. Bare trykk beina godt ned, for da står du skikkelig trygt. Kjenner du at du blir sterk?

Programleder: Ja! Er det kongefølelsen?

RS: Ja, det er kongefølelsen!

Programleder: Den liker jeg!

RS: Den får man ofte av å være ute, for da bruker vi kroppen, og da styrker vi oss. Vi kjenner at vi blir sterkere. Så for meg er friluftsliv den følelsen der. Når vi er ute, opplever vi mestring. Vi klarer å gå opp den bakken, og vi kommer oss opp til toppen og nyter utsikten – ofte sammen med andre. Det er fint alene også, men sammen med andre kan du dele gledene, og glede er det eneste som blir større av å bli delt.

Programleder: Du har jo blant annet besteget Mount Everest og gjort andre veldig tøffe ting. For mennesker som ikke er så tøffe, men som også vil ha kongefølelsen, så holder det å bare gå en tur, eller?

RS: Ja, det holder egentlig å bare komme seg ut i været og kjenne på at du lever. Når vi er inne, får vi litt mindre oksygen – det er dårligere luft der – og vi blir litt slappe i kroppen, fordi vi ikke beveger oss. Hadde det vært meningen at vi skal sitte hele livet, hadde vi sett ut som en stol. Da hadde vi hatt en litt annen fasong på kroppen.

Programleder: Det er faktisk et bra eksempel at vi hadde sett ut som en stol.

RS: Vi sitter masse; vi sitter på skolen, vi sitter på jobben, og vi sitter i bilen, på trikken og på bussen, vi sitter og sitter og sitter. Men når vi kommer oss opp på beina, så begynner ting å funke i kroppen, da går blodet litt raskere og hjernen funker litt bedre. Vi blir kreative av å gå, blant annet av å gå på ski. Det er faktisk en av de beste tingene vi gjør, for da aktiviserer vi begge sider av kroppen og både armer og bein. Det gjør at vi også aktiviserer begge sider av hjernen, for den er jo delt i to – en kreativ og en strukturell hjernehalvdel.

Programleder: "Left brain – right brain"?

RS: "Yes, exactly!" Noen ganger når jeg går på ski, så merker jeg at begge hjernehalvdeler blir aktivisert – jeg får så mange gode ideer, og det blir lett for meg å løse ting. Hvis jeg kjenner at jeg står fast i et eller annet jeg jobber med – jeg driver jo en "business" hvor jeg må tenke også – går jeg en tur. Det kan være nok å bare gå en liten tur ute med kattene.

Programleder: Tur med kattene? Jeg trodde de gikk sin egen tur jeg, hehe.

RS: Joda, de gjør det, men de går ikke så lange turer alene. Jeg har to innmari kule katter, Gråmann og Skjønning, som er veldig skjønne. Vi har et sted bak huset hvor det er skau og ikke så mange hunder, som de er redde for, og dit går vi sammen. Det synes de er veldig gøy, og da blir jo jeg glad også, for da er vi sammen. De vil vise meg ting som de har gjort, og så klatrer og løper de litt. Etterpå går vi tilbake, og kattene sovner, fordi de er kjempeslitne, og jeg er idérik.

Programleder: Det høres ut som en veldig koselig tilværelse. Jeg har også en "greie" jeg gjør. Jeg jobber jo med manus og humor og sitter ofte i et skriverom. Da gjør jeg noe som jeg har tenkt er ganske unikt for meg, men som tydeligvis ikke er det. Det er at jeg noen ganger må reise meg opp og gå i sirkler for å tenke aktivt.

RS: Ja, det er akkurat det. Og hvis du i tillegg tar den sirkelen ute, om du bare går rundt huset, så får du plutselig mye mer krefter. Hodet trenger luft, vet du. Du trenger oksygen og karbohydrater, men det betyr ikke at du skal spise mye potetgull, da …

Programleder: Det som er litt urettferdig, er at du er fra Ringerike og oppvokst på en gård med dyr og skog. Så det er ganske lett for deg å si at man skal bli glad i naturen. Hva med dem som er oppvokst i blokk og ikke har skog? Hvordan skal de lære seg å bli glad i naturen?

RS: Vet du hva, jeg kjenner mange som har vokst opp i byen som er enda mer fan av friluft enn meg. De er helt avhengige av det. Så jeg tror ikke det har noe å gjøre med hvor du kommer fra. Det har noe med å klare å komme seg ut, og så er det kanskje noen små ting som må være på plass.

Programleder: Som hva da?

RS: Det er viktig å holde seg tørr og ikke minst varm.

Programleder: Tørr og varm, det er en god kombinasjon. Ikke bare varm, og ikke bare tørr, men tørr og varm.

RS: Ja, så lenge du er tørr og varm, kan du være ute i en hvilken som helst temperatur, for da har du det bra. Det er ikke moro å være ute og fryse, altså!

Programleder: Det er det ikke. Foreldrene mine er ikke vant med friluftsliv. Da jeg var yngre og skulle ut i skogen eller gjøre ting ute om vinteren, hadde jeg ofte på meg parkdress, men skoa kunne bli våte, eller så var det andre småting som gjorde turen ubehagelig. Og da får man gjerne negative assosiasjoner til skog og mark.

RS: Det er ikke gøy da, nei. Du må ha gode sko, og så må du passe på så vinden ikke kommer inn – særlig hvis du er i Nord-Norge – her i sør er det jo ikke så mye vind. Så det er vindtette klær, lue og votter som gjelder. Du trenger ikke å tenke så mye på stilen. Bare du holder deg tørr og varm, har du det fint.

Programleder: Så det du sier, er at det ikke er noe som heter dårlig vær, bare dårlige klær?

RS: Ja, det er veldig mye dårlige klær, haha!

Programleder: Ja, men det tror jeg på. Jeg har fått på meg ullundertøy, i anledning besøket ditt, men jeg merker jo at det å ha på seg ullundertøy, selv i Oslo, gjør vinteren og tilværelsen bedre. Så hvis man merker det i dette mikrokosmoset, så kan jeg tenke meg at det hvert fall gjelder ute i skogen.

RS: Ja, det gjør det. Og med tanke på å komme seg ut er det én setning som det er viktig å lære seg.

Programleder: Hvilken er det?

RS: "Vil du være med?"

Programleder: Det vil si å ta med seg folk?

RS: Ja, for da blir det enda kulere. Og de fleste vil være med hvis du spør: "Vil du være med og gå en tur, eller?"

Programleder: Er det det du sier til kattene dine?

RS: Ja, jeg gjør det, og da kommer de etter!

Programleder: Hvis jeg inviterer folk på tur, skal det ganske mye til for at de ikke blir med.

RS: Det skal nok ganske mye til for at de sier: "Nei, jeg tror ikke jeg gidder." Men det er kanskje noen som trenger en liten dytt bak eller en oppmuntring. Det er mange vaffelstuer, i hvert fall rundt Oslo, hvor man kan dra innom og kjøpe en vaffel og varm kakao – og det er jo så digg.

Programleder: Det er det!

RS: Eller hva med å fyre opp et bål? Det skal ikke mer til.

Programleder: Hva vil du si er forskjellen mellom det å gå en tur i skogen og det å gå en tur i nabolaget sitt?

RS: Når du er i skogen, får du følelsen av at du ikke er på betong. Det er også mindre folk, så du får mer ro i hodet. I tillegg hører du fugler, og det er vakkert. Du får se sola på en annen måte, og lufta blir friskere. Det er ujevnt å gå, så du må bruke kroppen på en annen måte. Det gir en større mestring å gå den turen, og du får en større opplevelse.

Programleder: I sommer, da det var koronarestriksjoner, så jeg at mange dro til XXL og handlet masse turutstyr. Plutselig skulle alle ligge i hengekøyer i skogen og dra på tur. Men det var mange som dro på korte turer, for de visste kanskje ikke hvordan de skulle gjøre det ordentlig. Hvis folk har lyst til å komme seg ut i skogen – hva er det viktig å huske på i tillegg til å ha gode klær og bra utstyr?

RS: Det er å gjøre turen så lang at den passer med den evnen du har. Du kan trene deg opp litt og litt. Du trenger ikke å dra på en tre ukers tur uten å vite hvordan du skal fikse en enkel overnattingstur.

Programleder: Der har du meg. Jeg går så hardt ut: "La oss gå til toppen!" Vi kaster oss ut i det, og så angrer alle på veien.

RS: Man kan prøve seg på litt og litt større turer og lære underveis. Bare det å fyre bål er jo noe man kan lære seg. Det finnes massevis av bøker, man kan gå på nett og sjekke, og det finnes også massevis av blader hvor man kan lese tips om hvordan man skal gå fram.

Programleder: Hvis man skal overnatte i skogen, som jeg har gjort ved noen anledninger – oftest om sommeren – hvordan skal man forberede seg? Da jeg overnattet i skogen, merket jeg at når man er ordentlig forberedt på hva man skal spise, hva man skal lage, og hva man skal gjøre, så blir turen betraktelig bedre. Møter du ofte på folk som har bommet litt på forberedelsene?

RS: Ja, men har du lagt merke til hvor godt maten smaker ute?

Programleder: Om jeg har! Jeg lagde pasta bolognese, som jeg ofte lager hjemme, og det smakte hundre ganger bedre!

RS: Det går også an å forberede maten litt før man drar. Du kan for eksempel kutte opp grønnsakene og ha dem oppi en pose. Og så fyrer du opp en liten primus som du lager maten på. I tillegg får du deg noe varmt å drikke. Det gjelder å holde seg varm. Du må ha noe å sitte på, så du ikke sitter rett på bakken, for da kan du bli kald. Skal du ligge ute, så er det viktigste at det er varmt under deg, for kulda kommer fra bakken. Og så gjelder det å alltid ha ullundertøy på seg.

Programleder: Alltid!

RS: Ja, fra morgen til kveld. Når du er ute, må du ha det på hele natta også.

Programleder: Det tror jeg på!

RS: Og så har vi jo Den Norske Turistforening. Er du medlem?

Programleder: Ja, jeg er medlem gjennom kjæresten min. Svigerfamilien min er veldig glad i tur, så de håpet at datteren deres skulle møte en framtidig mann på ei av DNT sine hytter.

RS: Gjorde hun det, da?

Programleder: Nei, hun møtte ham på Tinder, og det var meg, haha. Men DNT, eller Den Norske Turistforening, hva er det egentlig?

RS: Det er en veldig stor forening med veldig mange medlemmer – jeg husker ikke hvor mange – og de har et sted mellom fem og seks hundre hytter i hele Norge som det går an å benytte. Noen av dem er betjente, og da kan du få mat og en oppredd seng. De andre hyttene er ubetjente, og hvis du er medlem, kan du få en nøkkel til dem. Da kan du låse deg inn og hente ut mat. Dette er basert på tillit, så du skriver opp hva du har tatt og betaler med Vipps eller bankgiro etterpå.

Programleder: Så det er tillitsbasert, altså?

RS: Ja, det er ingen andre land i verden som har det sånn. Og tenk så mange hytter vi har, 500–600! Du kan gå fra hytte til hytte i hele Norge.

Programleder: En fyr jeg kjenner, gikk fra Oslo til Stavanger.

RS: Ved å bo på slike hytter?

Programleder: Han var innom hytter, ja, i tillegg til at han sov litt i skogen. Han gikk en løype som på en måte var designet etter disse hyttene.

RS: Ja, og det går nok helt sikkert an. Du kan også gå over Hardangervidda, det er rett og slett mange veier å gå. I Oslomarka finnes det også mange DNT-hytter.

Programleder: Finnes det miljøer hvor du kan treffe mennesker som deler friluftsinteressene dine?

RS: Det finnes masse friluftsmiljøer rundt omkring, ja. Vi har for eksempel en forening for dem som går på ski, som heter Skiforeningen. De har også mange hytter, og de lager løyper i hele Oslomarka. Og Oslomarka er stor!

Programleder: Den er veldig stor. En annen viktig del av friluftslivet som vi kan snakke litt om, er hva man ikke skal gjøre. For eksempel at man ikke skal legge igjen bokser i naturen. En gang fant jeg seks ølbokser ved en bålplass … Man må rydde opp etter seg!

RS: Ja, man må ta med seg søpla – det skal ikke ligge igjen noen ting. Det er noe som heter "sporløs ferdsel". Det vil si at ingen skal kunne se at du har vært der.

Programleder: Som en seriemorder, altså?

RS: Haha, ja, du rydder opp etter deg og tar med deg all søpla. Det har jeg alltid gjort, uansett hvor jeg har vært. Jeg var i Antarktis for noen år siden. Da jeg gikk noe som heter Seven Summits, som er det høyeste fjellet på hvert kontinent. Og da måtte jeg jo til Antarktis, som er det sjuende kontinentet.

Programleder: Vi har allerede snakket litt om Mount Everest, men har du vært på alle de høyeste fjellene? Har du vært på Kilimanjaro også, for eksempel?

RS: Ja!

Programleder: Har du vært der, ja? Slekta mi er fra rundt Kilimanjaro …

RS: Så kult – der er det veldig fint. Det er derfor du er så lang, da?

Programleder: Ja, masaifolk, vet du!

RS: Har du eget spyd og sånn, da?

Programleder: Skal jeg fortelle deg en vits, er du klar for det?

RS: Ja, alltid.

Programleder: Jeg pleier å si at jeg er genetisk tynn fordi forfedrene mine drev med en jaktteknikk som het utholdenhetsjakt. Det handlet om at de fant byttet sitt og jaget det i flere dager til det kollapset, og så spiste de det. De hadde så sykt god kondis at de kunne jakte på den måten. Jeg har derimot veldig dårlig kondis, og det fant jeg ut på en veldig pinlig måte. Jeg spilte fotball med vennene mine, og til slutt var det pause. Da begynte jeg å kaste opp gjentatte ganger. Gutta holdt på å le seg i hjel mens jeg tørket oppkast fra Playstation-kontrollen …

RS: Nei, nei, nei …

Programleder: Du tok ikke vitsen min, for du vet ikke hva Playstation er! Du bor jo i skogen … Haha!

RS: Jeg har aldri sett en Playstation, haha! Men den kondisen din blir bedre når du kommer deg ut.

Programleder: Den har blitt litt bedre nå. Jeg har begynt å løpe litt.

RS: Hvordan kjennes det?

Programleder: Jeg skal være helt ærlig, for det er veldig merkelig. Jeg hadde veldig god kondis da jeg var ung, og så kom jeg i tjueåra, og i disse årene har jeg vært veldig statisk, eller stasjonær – jeg har altså ikke beveget meg så mye. Og så skulle jeg hjelpe en kompis med å flytte, og da jeg bar en pose opp til femte etasje, oppdaget jeg at jeg ikke var i god nok fysisk form til å hjelpe folk med å flytte. Jeg begynte å jogge, og det tok nøyaktig en og en halv joggetur før jeg kom over en kneik. Og etter det kunne jeg plutselig jogge 70 prosent lenger.

RS: Det skal ingen ting til den første tida, det går innmari fort oppover, og det er det som er så kult med å komme seg ut. Det kjennes kanskje litt tungt akkurat det første kvarteret. Sånn har jeg det også, faktisk, når jeg er på lange ekspedisjoner. Jeg er vanligvis på lange turer, og det første kvarteret er alltid innmari tungt. Men jeg vet at det går over, og plutselig er det bare digg.

Programleder: Hva sier du til deg selv når du er halvveis oppe på Mount Everest, når du har padlet halvveis ut i Nordsjøen, eller når du er midt oppe i noe som er veldig fysisk krevende og stemmen i hodet ditt sier: "Gi deg!" Hva er det som motiverer deg til å fortsette?

RS: Jeg har én setning, ett mantra.

Programleder: Hva er mantraet?

RS: "Lett som ei fjær, lett som ei fjær, lett som ei fjær."

Programleder: Lett som ei fjær? Hvordan bruker du mantraet?

RS: Jeg bare sier det til meg selv.

Programleder: Hva betyr det for deg?

RS: For meg betyr det at jeg kommer over den motstanden som jeg føler. Alle føler på en sånn motstand, og når jeg kjenner at den kommer, er det bare å begynne å si det: "Lett som ei fjær, lett som ei fjær …"

Programleder: At dette er lett som ei fjær?

RS: Jeg er lett som ei fjær.

Programleder: På den måten at du er fysisk lett i vekt?

RS: Ja, riktig. Da jeg trente til Everest, så trente jeg i hoppbakketrapper. Du vet hvordan hoppbakker ser ut? De er kjempebratte, og det går bare opp og opp. Jeg hadde en tyngre og tyngre sekk og større og større støvler – så alt ble bare tyngre og tyngre for hver dag.

Programleder: Så du øvde i en bakke som Vikersundbakken, da?

RS: Jeg bor ved siden av en hoppbakke her i Oslo, så jeg brukte den. Da det var så tungt at det brant i lårene, og det føltes som om lungene krympet seg sammen, så sa jeg til meg selv: "Lett som ei fjær, lett som ei fjær, lett som ei fjær." En kompis av meg bruker å si: "Sterk som en bjørn, sterk som en bjørn!"

Programleder: Det høres ut som et paradoks, haha; jeg er lett som en fjær, men sterk som en bjørn! Men det er kjempefint, og jeg skal prøve å oppsummere hva vi har snakket om i dag. Kan jeg forresten spørre hvor gammel du er?

RS: Hehe, ja, hva tror du?

Programleder: Jeg tror du er 49 år.

RS: Takk, men jeg er 61 år.

Programleder: Mener du det? Da kan jeg først og fremst si at det å bestige Mount Everest og å gjøre fysisk krevende ting, det tar ingen ting fra deg. Du tilegner deg en ungdommelig friskhet og masse energi, virker det som.

Det virker som friluftsliv er noe som er veldig tilgjengelig for alle. Alle trenger ikke å kaste seg ut i det vanskeligste, men det å ta seg en tur i skogen kan gi deg en opplevelse av å ha beina godt planta på jorda, være rakrygget og ha kongefølelsen. Skogen kan altså gi deg en følelse av frihet. Hvis du er godt forberedt og har på deg gode klær, noe ull og noe vindtett, slik at du holder deg varm og tørr, da vil du komme deg gjennom det meste. Og så må du planlegge friluftslivet etter rimelighetens grenser. Det vil si at du ikke må kaste deg ut og si at du skal bestige Mount Everest, du må ta det gradvis og gjøre ting du er komfortabel med. Øk ambisjonsnivået gradvis.

Dra på tur sammen med noen. Spør noen om de vil være med. Det er vanskelig å si nei til det. Og når du først har vært i skogen, så skal du behandle åstedet som om du er en seriemorder: Du skal rydde alle spor etter deg, og folk skal ikke vite at du har vært der engang. Ellers er friluftsliv noe som er veldig bra, og noe som er viktig for folk flest.

RS: Det var en veldig bra oppsummering!

Programleder: Randi, tusen takk for en nydelig prat.

RS: Det var kjempehyggelig å møte deg.

Programleder: Det var kjempehyggelig å møte deg også. Jeg ble veldig inspirert nå, og jeg skal faktisk pakke bagen min og flytte ut i marka i dag. Så får vi satse på at det ikke er å gå for hardt ut at jeg endrer adressen min til "Nordmarka".