Det svenske språket er rikt på vokaler og har en melodiøs tonegang. Norsk har mange diftonger, for eksempel i ord som bein og stein. På svensk blir disse orda uttalt ben og sten, altså med monoftonger.

Gammelsvensk var et kasusspråk der substantiv, adjektiv og pronomen blei bøyd i fire kasus, og verb blei bøyd etter person og tall. I moderne svensk bøyes substantiv i tall og i bestemt/ubestemt form. Verb bøyes i tid, ikke i person og tall. Og mens norsk har tre grammatiske kjønn i substantivbøyinga, har svensk bare to.

Norsk og svensk har mange felles ord. Men av og til har orda ulik betydning. Glass på svensk betyr is, og rolig betyr morsom. I begge språk fins det mange lånord fra tysk.

I Sverige er det utviklet et rikssvensk, det vil si et normdannende talemål som er basert på talemålet rundt Stockholm. I seinere år er det likevel blitt mer akseptert å bruke dialekt også i offisielle sammenhenger.

Dansk skrives nesten som konservativt riksmål, og er derfor lett å lese for en nordmann. Det danske skriftspråket har endret seg lite fra den tida Norge og Danmark var ett rike. På samme måte som svensk har også dansk to grammatiske kjønn i substantivbøyinga.

Men dansk tale kan være mer utfordrende for en nordmann. Avstanden mellom skrift og tale er ganske stor i dansk. Språkutviklinga de siste tiåra har ført til at avstanden til svensk og norsk har blitt større. Typisk for dansk uttale er en rask sammentrekking i stemmebåndene etter vokal i visse ord. Det kalles stød.

Dansk har tatt opp mange lånord fra tysk og engelsk. Danskene er mer åpne for å innlemme slike ord i språket sitt enn det vi nordmenn er.