Suksesjon i myr

Torvmyrer finnes oftest i lavere deler av terrenget. Men der det er mer nedbør enn fordampning, kan myra til og med dekke høyder i terrenget. Dette kalles terrengdekkende myr og er vanlig i Trøndelag.
Torvmyrer er en betydelig vannregulator som demper flom og tørke i naturen. Torvmosene kan bære cirka 20 ganger sin egen vekt i vann. Dette skyldes de spesielle hyalincellene som finnes i bladene hos torvmoser. Hyalincellene mangler cellemasse, og hele volumet kan fylles med vann. Hyalincellene ligger mellom de klorofyllholdige cellene i bladene. De beholder sin evne til å ta opp vann selv om de dør.

Torvmosene produserer et bakteriedrepende stoff, sphagnan, som hemmer forråtnelse. Nedbrytere, for eksempel bakterier, trives dårlig også på grunn av lite oksygen (mye vann), lav temperatur og surt miljø i myra. Dette er grunnen til at plantene ikke brytes ned til jord, men i stedet langsomt bygger et stadig tykkere lag med torv.

Det er avdekket rike arkeologiske funn i myr, også godt bevarte lik, som er flere tusen år gamle. Det meste er funnet under torvuttak til brensel. Siden torvmosene vokser så tett, dør plantenes nedre del av lysmangel etter hvert som de vokser i toppen.

Når det døde plantematerialet ikke brytes ned, vil torvlaget bli stadig tykkere. På denne måten vil torvmose som vokser utover i et lite tjern, etter hvert fylle hele tjernet til bunnen, og en myr blir dannet. I løpet av suksesjonen, som gjerne tar flere tusen år, vil plante- og dyresamfunn avløse hverandre etter hvert som miljøet på stedet endrer seg.

Hvis myra grøftes, eller hvis klimaet blir varmere, vil myra tørke og miste sin evne til å holde på vann. Når det kommer luft til, vil torva brytes langsomt ned og frigjøre store mengder karbondioksid og metan. Hvis dette blir en tendens i stort omfang, vil det kunne få en selvforsterkende effekt på klimaendringene. Klimaendringer kan forandre miljøet slik at livsvilkårene for flere arter endres. Dette kan utløse en suksesjon på samme måte som fysiske inngrep gjør det.