Kulturmøter i tekst

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC-SA

Bilde: NTB, Corbis

Kulturen du lever i, danner rammene for hvordan du forstår både deg selv, de andre og verden. Norge er, som de fleste landene i verden, et flerkulturelt samfunn, og verden har aldri vært så sammenvevd som den er nå, på grunn av globaliseringsprosessen. Dermed kommer forskjellige kulturer stadig i kontakt med hverandre. Når forskjellige verdier og levemåter møtes, kan det føre til både misforståelser, konflikter og nyskaping.

Er kultur bare noe utlendinger og innvandrere har?

Hva som er norsk kultur, er et spørsmål som har startet heftige diskusjoner de siste tiårene. På den ene siden kan man si at det ikke finnes noe som er bare norsk; både bunaden og dugnaden finnes i andre kulturer, og mennesket har alltid flyttet på seg. Men på den andre siden kan man også si at det er vanskelig å møte andre kulturer om man ikke står støtt i sin egen, og at det er påtatt uvitende å ikke vite hva som utgjør norsk kultur.

Kan vi definere hva norsk kultur er, på en måte som fanger opp det som er spesielt for tiden og samfunnet vi lever i, samtidig som vi omfavner alle de forskjellige måtene å være norsk på i et flerkulturelt, globalisert samfunn? Gode tekster om kulturmøter kan utforske denne spenningen og hjelpe oss til å finne måter å leve sammen på i det flerkulturelle samfunnet.

Da Kong Harald holdt en tale under Kongeparets hagefest i Slottsparken i 2016, ga det nytt liv til debatten om det norske:

Nordmenn er nordlendinger, trøndere, sørlendinger – og folk fra alle de andre regionene.

Nordmenn har også innvandret fra Afghanistan, Pakistan og Polen, Sverige, Somalia og Syria. Mine besteforeldre innvandret fra Danmark og England for 110 år siden.

Med andre ord: Norge er dere.
Norge er oss.

(Kong Harald, 2016)

Michael Ray Vera Cruz Angeles skriver i teksten "Karakterboka" i antologien Third culture kids, om hvordan mora pekte på at det norske passet hans var alt han trengte for å bli inkludert i det norske "vi":

Og siden da var jeg vel norsk, da. Jeg er norsk, jeg er meg, og det er vel norsk.

(Angeles i Naqvi, 2019, s. 8)

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC-SA

Bilde: Sverre A. Børretzen

Kulturer kan eksistere side ved side uten problemer, men de kan også kollidere med voldsom kraft. Vi har prøvd å få kulturer til å sameksistere i samfunnet på flere måter. Lenge var målet å assimilere minoriteter ved å oppfordre til å legge bort sin egen kulturbakgrunn for å passe bedre inn i storsamfunnets kultur.

Fornorskingspolitikken som den norske staten førte mot den samiske urbefolkningen, er et eksempel på dette. Tekster om denne tiden, sett fra et samisk ståsted, gir et viktig perspektiv på hvor viktig kulturell identitet er for enkeltmennesket. De understreker også hvordan dette var et maktovergrep fra den norske statens side.

Tekster om kulturmøter kan altså gi en stemme til undertrykte minoriteter, og avdekke maktforhold mellom grupper i samfunnet.

Senere har vi tenkt at integrering er en bedre strategi. Da er idealet å fungere i samfunnet gjennom å lære språket og å få arbeid, mens man ellers kan holde på normer og væremåter, så lenge de ikke er i konflikt med dette. Men er det så enkelt, når forskning viser at utenlandske navn på jobbsøknaden reduserer sannsynligheten for å bli kalt inn til intervju med om lag 25 prosent?

Tekster om kulturmøter kan gi oss innsikt i den menneskelige siden av integreringspolitikken, og gi mer nyanserte svar på hvordan utenforskap oppstår.

Balansekunstnere

Hva skjer når barn av foreldre med innvandrerbakgrunn, vokser opp i Norge med ett bein i hver kultur? Enkelte opplever at når du møter verdier hjemmefra som står i kontrast til verdiene i storsamfunnet, kan det bli en balansekunst.

Tekster om kulturmøter kan gi en viktig stemme til de av oss som vokser opp som balansekunstnere.

I romanen Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar får vi et innblikk i hvordan det er å vokse opp i Groruddalen i Oslo med innvandrerforeldre. Boka gir leseren innsikt i alle de kompliserte faktorene som påvirker et menneskeliv i den ene eller andre retningen.

Dokumentar-romanen To søstre av Åsne Seierstad forsøker å svare på spørsmålet hvorfor muslimsk ungdom født i Norge, sluttet seg til IS.

Den dansk-palestinske dikteren Yahya Hassan har flere dikt som beskriver en barndom med vold fra faren som er traumatisert av krigen de har flyktet fra:

FEM BARN PÅ REKKE OG EN FAR MED EN KØLLE

MASSEGRINING OG EN PØL AV PISS

VI REKKER UT EN HÅND ETTER TUR

FOR FORUTSIGBARHETENS SKYLD

DEN DER LYDEN NÅR SLAGENE RAMMER

Utdrag fra diktet "Barndom" (Hassan, 2014), norsk gjendiktning ved Pedro Carmona-Alvarez

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC-SA

Bilde: Omar Sobhani

Når vi leser tekster med stemmer fra forskjellige kulturelle ståsteder, kan det også være en mulighet til å reflektere over muligheter som åpner seg når vi får flere bein å stå på, kulturelt sett. Impulser fra flere kulturer kan bli til noe helt nytt når de kombineres.

Vi ser også at ungdom som vokser opp i Norge mellom to kulturer, lager sin egen, tredje kultur, og i boka Third culture kids viser tekstene hvordan en slik bakgrunn kan være en styrke.

I Norge opplevde jeg å måtte skape et fellesskap på nytt, som igjen var basert på «brorskap og enhet». En tredje kultur.

(Ajkic i Naqvi, 2019, s. 29)

Hansen, T. L. (2012, 10. februar). Vanskeligere å få jobbintervju med utenlandsk navn. Henta fra Forskning.no: https://forskning.no/ledelse-og-organisasjon-arbeid-institutt-for-samfunnsforskning/vanskeligere-a-fa-jobbintervju-med-utenlandsk navn/731093

Hassan, Y. (2014). Barndom (1. utg.). Oslo: Cappelen Damm.

Kong Harald (2016). Tale ved hagefesten. Henta fra http://www.kongehuset.no/tale.html?tid=137662&sek=26947&scope=27247

Naqvi, A. R. (red.) (2019). Third culture kids (1. utg.). Oslo: Gyldendal.

Shakar, Z. (2018). Tante Ulrikkes vei (7. utg.). Oslo: Gyldendal.