Brorskap og enhet

I Norge opplevde jeg å måtte skape et fellesskap på nytt, som igjen var basert på "brorskap og enhet". En tredje kultur. Jeg kom inn i en multikulturell gjeng i et område som både var sosialt belastet og hadde asylmottak rett ved skolen, i tillegg til å ha en høy andel innvandrere. Jeg kom hit i 1994 og kjente ingen. Der jeg bodde var vi kun førstegenerasjonsinnvandrere, med mange nordmenn som for første gang skulle vokse opp med innvandrere, som skulle leve side om side med oss. I mitt nabolag hadde vi dårlig økonomi til felles – også nordmenn som hadde dårlig råd og ikke hadde råd til sommerferier og kom fra vanskelige familier og kår. Vi fant stolthet i det å komme fra et belastet område og å være litt sånn underdogs, for det var vi sammen om. Det gjorde det lettere å identifisere seg med hverandre. Språket, for eksempel: I nabolaget mitt er "eg-meg-deg"-bergensk (uten stum "g"), bare det er tegn på en litt lavere klasse. Det er sånn som jeg snakker, "eg", sånn som Erna Solberg snakker er "Jeg heter Erna Solberg" – det er fin bergensk. Litt som øst og vest i Oslo. Det skillet er mer definert i Bergen. Da jeg skulle lære norsk, tenkte jeg at jeg skulle rett inn i en norsk klasse, men det var kun de som ikke snakket norsk som var der. Og det var mange som var «fresh off the boat». De var kledd som i hjemlandet sitt. Da jeg skulle bli kjent med Norge, ble jeg kjent med verden.

I nabolaget gikk mange av oss med Fretex-klær, noe foreldrene til medelever snakket om, som igjen gjorde at barna deres snakket om det. Jeg husker det gjorde meg utilpass. Det andre som gjorde meg utilpass, var spørsmålet: "Hva har du gjort i helgen?" Jeg har samlet flasker med far og solgt sandwicher. Solgt sandwicher? Ja, du låner en handlekurv, du vet, de minste, tar ned håndtaket og fester et belte rundt håndtakene, så du kan ha den rundt halsen. Så drar du ut med foreldrene i 22–23-tiden og står der til 2–3 på natten og selger. 100 rundstykker. Det var ingen som sa til oss at det ikke var lov. Vi manglet muligheter og skapte dem selv. Det var et stort sandwich-miljø, for det er vanlig i hjemlandene våre å selge mat på gata. Det ble sett litt ned på, men folk kjøpte det og støttet det. Det tror jeg er nøkkelen til integreringen av det bosniske miljøet. Vi brettet opp ermene. Mel og vann, ost og tomater – jeg kan lage pizza. Det har å gjøre med hvordan du forholder deg til et fellesskap og overlevelse. Det var mye jeg gjorde som de andre ikke kunne forstå. Det var noen i klassen i min, andre bosniske venner, som solgte sandwicher. Heldigvis var det likevel andre ting vi alle forsto og var fascinert av. Jeg husker Source Magazine gikk på rundgang i gjengen. Basketball og hiphop var nummer en.

Kanskje var det noe med afroamerikansk kultur, de var underdogs i USA. Og det var kulturen vi ofte fikk servert på TV og gjennom musikk. Så da ble det heller hiphop enn å dyrke Friends-gjengen – fordi det var jo ikke oss. På ungdomsskolen slo vi oss fordomsfritt sammen med en gjeng der "jeg-meg-deg" kom inn, litt finere bergensk. Det var basket som samlet oss. Du trengte ikke å høre på hiphop for å spille basket, men det var sjelden at du ikke gjorde det. De som likte hiphop, de støttet basket eller så på det, det gikk ut på ett. Det var min inngang. Alle har jo hørt den historien der man er på besøk hos en norsk venn og må vente på rommet når han skal spise, uten å bli invitert til å spise med. Jeg ville forandre og gjøre noe med de tingene. For jeg vet at det er valgfritt. Det er jo ikke en norsk verdi å ikke dele mat. Så jeg ville vise hvordan vi gjorde ting. For jeg var stolt av det, å dele. Så jeg gjorde det. Selv om jeg ikke hadde mer enn andre, noen ganger mindre, trengte jeg aldri å si fra før jeg skulle ta med en venn. Det vi har, det deler vi. Det er ikke sånn at mamma lager mer, bare at porsjonene blir litt mindre. De fleste har sett bombebilder og krig fra der vi kommer fra. Jeg ville vise dem solen og det fine. De fleste ser for seg at det regner og er grått i Øst-Europa, og gamle damer som griner. Jeg var opptatt av å vise positive forbilder fra hjemlandet mitt, så jeg søkte etter forbilder. Jeg hadde ikke Ibrahimović eller rappere som så ut som meg, men i basket var Michael Jordans høyre hånd Tony Kukoč. Det gjorde at jeg hadde forbilder gjennom basket som jeg kunne vise vennene mine, som de kunne kjenne igjen.

Da skapte vi en kultur sammen. Det jeg hadde til felles med Lars Vaular, for eksempel, var at foreldrene våre skjønte alvoret av utdanning. De tok ikke det vi gjorde på alvor og trodde kanskje det var en fase eller noe sånt. Men vi visste jo at folk som Ice T og Ice Cube har blitt superrike på det. Så uansett om de sier "gå på skole", så ser du en annen mulighet. Akkurat som kids i dag vet at de kan tjene penger på nye måter enn de før dem. Essensen i det vi gjorde, var likevel at vi elsket det, jeg elsket også graffiti, for jeg var flink på det – for det var gøy. Mens folk hadde masse regler for hiphop, bare levde vi det og tenkte ikke mer over det. Alle var velkommen. 2pac eller Biggie? Det var mer et spørsmål enn fire elementer, litt som det er i dag.
(Naqvi, 2019, s. 29–31)

Naqvi, A. R. (Red.). (2019). Third Culture Kids: Å vokse opp mellom kulturer. Gyldendal.