Den tredelte hjernen

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: Thorfinn Bekkelund

Hjernen er et komplisert organ som gjør oss i stand til å sanse, tenke og styre kroppens bevegelser. Hjernen starter sin utvikling fra svangerskapsuke fire. Utviklingen pågår gjennom hele svangerskapet og hele barndommen, og hjernen regnes som fullt utviklet først ved 25-årsalderen.

I hjernen lagres all informasjon vi mottar. Det kan være synsinntrykk, lukter, lyder, opplevelser, faktakunnskap, erfaringer og innlærte handlinger. Noe informasjon er vi klar over at vi tilegner oss, noe utføres automatisk, noe husker vi kun et par sekunder, og noe kan vi huske resten av livet.

Hjernen utvikler seg på bakgrunn av hvordan den blir brukt. Vi sier derfor at hjernen er bruksavhengig. I de første fem årene tredobles hjernemassen, og det foregår en enorm produksjon av nervebaner. I samspill med omgivelsene sine får barnet nye erfaringer og kunnskap som lagres i nervebaner i barnehjernen. Jo flere hensiktsmessige forbindelser vi lager i nervebanene, jo bedre bruks- og utviklingsgrunnlag er det for barnet. Vi sier at hjernen utvikles i samspill mellom de biologiske forutsetningene og miljøet rundt barnet, det er et samspill mellom arv og miljø.

Hjernen fungerer som en helhet, og for å få en forståelse av hva som skjer i hjernen i ulike situasjoner, bruker vi modellen som kalles den tredelte hjernen.

Her deles hjernen inn i tre ulike områder ut ifra hvilket ansvarsområde de har. Den nederste delen kalles den sansende selvstyrte hjernen, så kommer følelseshjernen, og til slutt kommer den tenkende hjernen. Alle tre delene må ha kontakt med hverandre for at vi skal kunne håndtere situasjoner på en best mulig måte.

Sansehjernen er den "eldste" delen av hjernen og kalles også reptilhjernen eller overlevelseshjernen. Denne delen av hjernen inneholder systemer for å justere kroppstemperatur, hjerterytme, blodtrykk, søvn/våkenhet, sult/metthet og andre kroppslig styrte prosesser. Sansehjernens ansvarsområde er instinkter som er viktige for at skal overleve. Vi må for eksempel reagere raskt i farlige situasjoner. Alt vi ser, hører, lukter, kjenner og smaker, oppfattes og lagres i sansehjernen.

Vi har ulike typer instinktive overlevelsesmekanismer, som reflekser (trekke til oss hånden når vi legger den på ei varm plate), rope om hjelp, flukt, kamp, frystilstand og total overgivelse. Et eksempel er når ettåringen blir svært lei seg når den foresatte går fra barnehagen. Barnet reagerer kanskje med å rope etter foreldrene og gråte. Da løfter du opp barnet, vugger litt med kroppen din, og du snakker med beroligende stemme. Du regulerer barnet ved hjelp av så å si alle sansene til barnet. Du snakker, berører og lytter samtidig som du framstår som en trygg voksen.

Følelseshjernen kalles også pattedyrhjernen eller det limbiske systemet og ble utviklet for 250 millioner år siden. I følelseshjernen er det spesielt to strukturer du må kjenne til: amygdala og hippocampus.

Amygdala er hjernens alarmsentral. Når vi utsettes for farer, har den to måter å reagere på: den raske veien eller den langsomme veien. Den raske veien sender signaler fort ut i kroppen slik at kroppen setter i gang de ulike overlevelsesmekanismene som du leste om under sansehjernen (flukt, skrik og lignende). Den langsomme veien går via tenkehjernen, og den gjør oss i stand til å tenke igjennom om situasjonen er farlig eller ikke.

Hippocampus kalles hjernens bibliotek. Her lagres alle minnene fra de situasjonene og hendelsene vi havner i. Alle våre tidligere erfaringer blir lagret, og de hjelper oss til å sortere ut hva som er farlig eller ikke farlig. Sammen med tenkehjernen hjelper hippocampus til med å regulere ned stress og vonde følelser når hjernens alarmsentral er blitt aktivert.

I følelseshjernen finner vi evnen til tilknytning og omsorg og utvikling av følelser. Følelsene er et slags signalsystem som forteller oss hvordan vi har det, og de følelsesmessige reaksjonsmønstrene dannes i de første leveårene. De påvirkes av hvordan omsorgspersonene har klart å møte de følelsesmessige behovene til barnet.

Tenkehjernen kalles også menneskehjernen. Her har vi funksjoner som fornuft, refleksjon, planlegging, bevissthet, dømmekraft og evnen til å ta beslutninger. I tenkehjernen reguleres stress og følelser og evnen til tilknytning og regulering i relasjoner. Denne delen er avhengig av at det har vært god tilknytning og reguleringsstøtte de første to–tre leveårene.

Andre viktige deler av tenkehjernen er området som har med bevissthet å gjøre, å være til stede i nuet og områder for innsikt og forståelse (kunnskap).

Som barne- og ungdomsarbeider er det viktig at du støtter barn og unges utvikling på alle tre områdene i hjernen. Når barn og unge kommer til barnehage, skole/SFO, klubb eller bolig, har de med seg sin livserfaring. Den tidlige livserfaringen påvirker barnets utvikling på godt og vondt. Du skal sørge for å møte barn og unge på en god og omsorgsfull måte slik at den nederste delen av hjernen (sanse- og følelseshjernen) utvikler seg best mulig og legger grunnlaget for en god tenkehjerne.

Noen ganger møter vi barn og unge som reagerer uforklarlig på situasjoner eller ting som blir sagt. Dessverre er det noen voksne som selv blir fanget i følelser og som korrigere, truer, befaler eller straffer barnet. De kan fjerne barnet fra situasjonen, for eksempel ved å bære det ut, eller frata det goder. Dette hjelper verken den voksne eller barnet, og det kan i verste fall ødelegge for relasjonsbygging.

Barn og unge gjør så godt de kan, derfor er det viktig at du møter dem med forståelse. Du må forstå at det ligger noe bak reaksjonene deres i situasjoner som kan være utfordrende for dem, og du må hjelpe dem til å sette ord på hva som skjer. Når du møter barn og unge på en kjærlig måte, samtidig som du vet hvordan hjernen virker, er du med på å bygge opp under en god hjerneutvikling både hos barnet og deg selv.