Hopp til innhold

Fagartikkel

Norsk møter norrønt

Det norske språket hører til den indoeuropeiske språkfamilien. Men språket har endra seg mye fra norrøn tid og fram til i dag.

LK20
Mann studerer stein med runer. Foto.

Inskripsjoner på runesteiner og runepinner forteller om språket i Norge i norrøn tid. Her studerer førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo, Terje Spurkland, en runestein fra Tune i Østfold.

Norsk – et indoeuropeisk språk

Det norske språket hører til den germanske greina av den indoeuropeiske språkfamilien. Språkforskerne mener at språka i denne språkfamilien har utvikla seg fra et felles indoeuropeisk grunnspråk. Det fins flere teorier om når og hvor det indoeuropeiske urspråket blei talt. Mange mener at de opphavlige indoeuropeerne bodde i et steppeområde nord og øst for Svartehavet minst 3 500 år f.Kr.

Vi har ingen skriftlige kilder som viser hvordan dette indoeuropeiske språket så ut, men språkforskerne har prøvd å rekonstruere det ved å undersøke og sammenligne både levende og døde enkeltspråk i språkfamilien.

Det indoeuropeiske språktreet. Illustrasjon.

Oversikt over språka som har utvikla seg fra indoeuropeisk.

Urnordisk – den tidligste forma for nordisk språk

Den tidligste forma for nordisk språk kaller vi urnordisk. Dette språket finner vi bevart i korte runeinnskrifter, de eldste fra ca. 200 e.Kr. Typisk for urnordisk var blant annet at orda var lange, vokalrike og klangfulle, med langt flere stavinger enn i moderne norsk:

urnordisk HarabanaR > moderne norsk Ravn

urnordisk stainawarijaR > moderne norsk Steinar

Fra urnordisk til norrønt

Mellom 500 og 700 e.Kr. forandrer det urnordiske språket seg kraftig. Vi vet ikke hvorfor disse endringene skjedde, eller hvorfor det skjedde så raskt, men vi kan si at språket ble enklere. Blant annet forsvant vokaler og bøyningsformer, og orda ble kortere.

Disse to hundreåra danner overgangen fra den urnordiske til den norrøne språkperioden, som varer til ca. 1350 e.Kr. Språket som tales i Norge og på Island i denne perioden, kaller vi norrønt.

Ny tro og nytt skriftsystem

I perioden 900–1000 e.Kr. blir Norge samla til ett rike. Felles lovverk, felles forsvar og en ny felles religion, kristendommen, binder riket sammen. Med kristendommen kommer det skrivekyndige folk til Norge. De skriver først på latin og bruker det latinske alfabetet. På den måten kommer mange greske og latinske ord inn i det norrøne språket. Etter hvert blir også norrønt tatt i bruk som skriftspråk.

Hvordan hørtes norrønt ut?

Videoen med språkprofessoren Arne Torp viser at det norrøne språket hørtes annerledes ut enn moderne norsk:

Noen lyder vi ikke har i moderne norsk:

  • ð (kalles edd) uttales som th i engelsk the og then.
  • þ (kalles thorn) uttales som "th" i det engelske ordet thing.
  • V uttales som engelsk w, i wish foran vokal.

Noen lyder vi har som ikke fantes i norrønt:

  • Det fantes ikke kj- eller skj-lyd på norrønt. K ble alltid uttalt som k.
  • Skarre-r fantes ikke på norrønt. R var alltid rulle-r.

Norrøn grammatikk

Grammatisk ligna norrønt på mange måter mer på fransk, spansk og tysk enn det gjør på dagens moderne norsk. Årsaken er at alle språka har samme rot: Vi kan føre dem tilbake til det opprinnelige indoeuropeiske språket. Det indoeuropeiske språket var utprega syntetisk. Det vil si at det var et bøyningsspråk der ulike endelser skulle vise hvilken funksjon orda hadde i ei setning.

I moderne norsk finner vi fortsatt rester av denne ordbøyinga. Vi bøyer for eksempel substantiv i entall og flertall, og vi bøyer verb i tid, men ellers har mange av bøyningene fra norrønt forsvunnet. Kasus har vi dessuten ikke. Dermed er norsk bare svakt syntetisk.

Hva er kasus?

Norrønt var altså et kasusspråk, slik blant annet moderne tysk, russisk, finsk og polsk er. Men hva er egentlig kasus? Om du ikke kan tysk, polsk, russisk eller andre syntetiske språk, er kasus fremmed. Men se om du forstår det når du har bladd gjennom presentasjonen under og prøvd deg på oppgavene underveis:

I par:

Prøv å gjenfortelle med egne ord hva kasus- og ordstillingsspråk er.

Adjektiv

Også adjektiva måtte bøyes i kasus, i tillegg til at de ble bøyd etter tall, slik vi gjør i moderne norsk i dag. Det fører til at du for eksempel kan lese adjektivet mikli (stor) på disse forskjellige måtene i Knytlinga saga:

Noen varianter av adjektivet "mikill" (stor) i Knytlinga saga:

  • (...) hann var ríkr konungr ok hermaðr mikill; (Han var en rik konge og en stor kriger.)
  • (...) hafði hann mikit jarlsríki. (Han hadde et stort jarledømme.)
  • Haraldr konungr Gormsson átti mikla orrostu (Kong Harald Gormssøn holdt et stort slag.)
  • Hann drap þar mikit fólk. (Han drepte mange folk.)
  • Því næst átti hann miklar orrostur á Norðimbralandi (Deretter holdt han store slag i Northumberland.)
  • Játmundr konungr dró nú her saman mikin. (Kong Edmund samla nå sammen en stor hær.)
  • (...) hann tók miklu meira í skatta (Han tok langt større skatter.)
  • (...)fór Magnús til Danmerkr með mikinn her. (Kong Magnus dro til Danmark med en stor hær.)
  • (...) líkit Sveins konungs var flutt á 13 dǫgum til Hríngstaða með miklum prís. (Kong Svends lik ble i tretten dager ført til Ringsted med stor prakt.)

Verb

I likhet med fransk, tysk og spansk ble norrøne verb bøyd etter subjektet i setninga. Se på bøyningsskjemaet under. Her ser du at den norrøne verbbøyninga ligner mer på den tyske og franske fordi verbets ending blir bestemt av hvem som handler (subjektet).

Norsk

Norrønt

Tysk

Fransk

jeg er

ek em

Ich bin

je suis

du er

þú ert

Du bist

tu es

han er

hann er

Er ist

il est

vi er

vér erum

wir sind

nous sommes

dere er

ér eruð

ihr seid

vous êtes

de er

þeir eru

sie sind

ils sont

Vikingenes innflytelse på det engelske språket

Vi kaller språket som ble snakka på Island, Færøyene og i Norge i vikingtida for norrønt eller gammelnorsk. Språket i Danmark og i Sverige var litt annerledes. Vi kaller derfor ikke deres språk for norrønt, men gammeldansk/runedansk og gammelsvensk/runesvensk. Særlig norrønt og runedansk har påvirka det engelske språket. Hvorfor det?

Vikingene var et reisende folk. Ikke bare reiste de, de erobret og bosatte seg i områdene de beseiret. Nordmenn og dansker dro gjerne vestover til England. Slik oppstod språkkontakt mellom norrønt, runedansk og andre språk, noe vi kan se i for eksempel moderne engelsk i dag. Forskere anslår at omtrent tusen ord som er i bruk i engelsk, stammer fra vikingspråket.

Noen eksempler på vikingenes ord i det engelske språket:

Norrønt/runedansk

Moderne engelsk

Lagu

Law

Husbondi

Husband

Egg

Egg

Baggi

Bag (Legg merke til at vi nå har lånt dette ordet tilbake.)

Lán

Loan

Veikr

Weak

Angr

Anger

ǫfugr

awk(ward)

Byrðr

Birth

Boli

Bull

Vindauga

Window

Kilder:

Gerardues, A, Poppelaars, M (2020): "Husbands, outlaws and kids: The influence of old norse on the English language." Henta fra file:///C:/Users/AFK02959/Downloads/52929-Article%20Text-145445-2-10-20200909.pdf

Iversen, R. (1973). Norrøn grammatikk. Aschehoug.

Oxford English Dictionary. Henta fra https://www.oed.com/

Sist oppdatert 17.02.2021
Skrevet av Marion Federl, Ragna Marie Tørdal og Åsa Abusland
Rettighetshaver: Dialektxperten

Læringsressurser

Norrønt, svensk, dansk og norsk